oss 100 kroner!
Avisa VG har kledd av konsulentfirmaet International Law and Policy Institute (ILPI) og deres forbindelser til utenriksdepartementet. Selskapet har hatt rikelig tilgang til millionene fra bistandsbudsjettene og bokstavelig talt håvet inn penger derfra:
Av en total omsetning på rundt 180 millioner siden etableringen i 2009, har over 150 millioner kommet over bistandsbudsjettet. Av disse igjen har 63 millioner kommet gjennom såkalte tilskuddsavtaler fra UD som tildeles etter søknad, men som ikke er lyst ut på anbud.
Det spesielle er at de tre partnerne i selskapet, Njål Høstmælingen, Kjetil Tronvoll og Gro Nystuen, alle har svært nære kontakter i UD. Mens Høstmælingen og Tronvoll har lang fartstid i arbeid for UD, har Gro Nystuen tidligere hatt en direktørstilling i Utenriksdepartementet. Og de tre blir rike på sitt arbeid med fattigdom. VG skriver:
I fjor tok de ut lønn og utbytte på 2,7–2,8 millioner hver fra selskapet sitt.
En meget stor del av disse inntektene kommer fra prosjekter som aldri har vært ute på anbud. Kontrollenheten i UD har gjennomgått forholdet og skriver i en kommentar som VG har fått tilgang til: «Disse avtalene består i en søknad og en tildeling, og altså mer relasjonsbasert enn konkurranseutsatte avtaler.»
Relasjonsbasert er ordet. Man kjenner hverandre og ordner ting på bakrommet. I andre land kalles sånt korrupsjon, men i Norge driver vi ikke med sånt. Store deler av norsk utenrikspolitikk drives gjennom private konsulentselskaper og såkalte NGOer som tilsammen har bygd opp en hel bistandsindustri rundt de svært romslige, oljefinansierte bistandsbudsjettene.
NRKs Dagsnytt 18 hadde dette som førstesak 5. oktober 2016, og den bør man nesten få med seg i sin helhet. UDs mann Frode Andersen blir til slutt ledd ut av programleder Fredrik Solvang og VG-redaktør Hanne Skartveit da han ikke vil svare på hva som menes med relasjonsbaserte avtaler.
VG har avslørt den økonomiske sida ved ILPIs virksomhet, men det burde nok også graves litt i den politiske sida. Disse folkene får svært store muligheter til å påvirke og forme norsk politikk og blir gjengangere som angivelig nøytrale eksperter.
En av de ansatte i ILPI er Cecilie Hellestveit. Hun har klippekort på å være Midtøsten-ekspert i norske medier og brukes om og om igjen av NRK, Klassekampen og mange andre. På ILPIs presentasjon av henne står det at hun er non-resident fellow ved Atlantic Council i Washington.
Og da snakker vi tjukkeste maktmiljøet i USA. Blant de internasjonale rådgiverne finner vi Carl Bildt, Zbigniew Brzezinski og Rupert Murdoch. På lista over styremedlemmer finner vi folkemorderen Henry Kissinger, tidligere militær leder i NATO Philip Breedlove og tidligere sjef for USAs sentralkommando og CIA-sjef David Petreaus. Og blant æresmedlemmene i styret finner vi Madeleine K. Albright (500.000 døde barn i Irak er en pris det var verdt å betale).
De «frivillige organisasjonene»
Norge har en lang tradisjon med frivillige organisasjoner, og folkebevegelsene har spilt svært viktige roller i norsk historie. Det vi imidlertid har sett de siste par tiårene er at mange av dem blir mer og mer integrert i staten og i den globale kapitalismen. De «kommer på statsbudsjettet» og de får seg «sponsorer i næringslivet», og plutselig er de ikke lenger noen reelle alternativer – de er blitt kooptert.
Sommeren 2014 gjorde journalister fra VG og E24 en jobb med å analysere de norske bistandsorganisasjonene. I en serie artikler viste de hvordan disse organisasjonene er blitt store, både i antall ansatte og i form av den kapitalen de forvalter.
Av de 3,7 milliardene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge hadde ved utgangen av 2012, var rundt en milliard kroner kontanter. Resten – 2,7 milliarder – var plassert i aksjefond og forskjellige rentepapirer.
Disse seks organisasjonene har i alt 800 ansatte, som er omtrent 20% av hva departementene har. De er altså ikke lenger frivillige organisasjoner i ordets egentlige betydning. De er profesjonelle byråkratier, som forvalter en del av statens inntekter, og som kan gjøre det så lenge de har statens gunst.
