oss 100 kroner!
For å forstå verden rundt oss trenger vi mennesker både metaforer og fortellinger. Fakta og argumenter spiller naturligvis sine roller, men de trenger en tolkningsbakgrunn. Og det er her fortellingene kommer inn. Slik har det vært siden de eldste tider. Da Norge skulle bli en sjølstendig nasjon trengte vi diktere, malere og historikere som kunne skape de fortellingene som skulle binde denne nasjonen. Og enhver hærfører vet at han ikke vinner krigen med våpen aleine. Han må også vinne kampen om fortelingene. Og fortellinger kan drepe.
Den falske historien om kuvøsebarna
I 1990 var det ei ung jente som ga et tåredryppende vitnesbyrd om hvordan irakiske soldater hadde tatt seg inn på en fødeavdeling i Kuwait, hadde ødelagt kuvøsene og latt nyfødte, premature barn dø. Hun kalte seg Nayira. Vitnemålet gjorde et enormt inntrykk og det spilte en stor følelsemessig rolle i den første Gulkrigen mot Irak. Problemet var at hele saka var en bløff. Nayira var datter av Kuwaits ambassadør til USA. Hennes vitnemål ble lagd av et PR-firma, og det hun fortalte hadde ingenting med virkeligheten å gjøre.
Denne historia har alt. Ung, gråtende jente, premature spedbarn, barbariske soldater. Som Frank Zappa ville ha sagt: It is carefully designed to suck the twelve year old listeners into our camp.
Det var PR-byrået Hill & Knowlton, verdens eldste PR-byrå, som sto for manus, regi, styling og trening av jenta før vitnemålet. Vitnemålet var sånn at kristne pasifister skulle reagere med å støtte krigen mot Irak. (Hill & Knowlton jobbet for tobakksindustrien for å undergrave forskning som viste skadevirkning med tobakksrøyking og for oljeselskapene i dag for å undergrave kritikk av skadelige virkninger ved fracking.)
Som PR-byrå vet H&K alt om hvordan de skal vekke følelser og bruke dem til å selge et budskap. De går under det psykologiske forsvaret vårt og appellerer direkte til vårt underbevisste og ubevisste. Og det militær-idustrielle komplekset vet at krig ikke er populært. Skal de selge krigen til folket, må de nå fram til våre innerste – og gjerne våre beste følelser. Deres mål er å appellere så sterkt til følelsene våre at pasifistiske prester forlanger bombing umiddelbart. Og det gjør de gjennom å selge falske personlige vitnesbyrd som dette. Vi er nærmest forsvarsløse mot dem. Lenge før vi har tenkt en kritisk tanke eller gjort noen analyse, har historien erobret følelsene våre.
Og du klarer sjelden å tilbakevise disse følelsene med argumenter. De er allerede brent fast på vår mentale harddisk.
Colin Powells eventyr om «masseødeleggelsesvåpen»
En annen klassiker i krigsindustriens eventyrfortellinger er Colins Powells tale i FN i 2003 der han tilsynelatende beviste at Irak hadde lagre av masseødeleggelsesvåpen.
Lawrence Wilkerson, tidligere stabssjef i Pentagon, var en av forfatterne av talen, der det ble lagt fram falsk informasjon om såkalte masseødeleggelsesvåpen, noe som igjen førte til den katastrofale krigen mot Irak. Wilkerson er klar over forfalskningene som ble begått, og sier i dag at «dette var bunnmålet i min karriere».
Her var det ikke den nærmest subliminære appellen til vår omsorg og empati som var i sentrum. Presentasjonen skulle gi inntrykk av fakta og dokumentasjon og under lå det en appell til vår frykt. (Hvis ikke vi kriger mot denne gale mannen, tenk bare hva han kan foreta seg.) Fortellingen framsto som faktabasert, autoritativ og intellektuell. Dermed appellerte den også til respekten for øvrigheta. Dette ble forsterket av at Powell sjøl ikke framsto som en gal krigshauk, men som en saklig og avbalansert person. Men det var like mye løgn og svindel som historien om kuvøsebarna.
Dødsleiren som ikke fantes
I august 1992 ble millioner av TV-seere verden over sjokkerte tilskuere til film og foto som viste det som angivelig skulle forestille en dødsleir i Bosnia opprette av de bosniske serberne.
De fleste bildene viste denne radmagre mannen med bar overkropp tilsynelatende sperret inne bak piggtråd. Men sannheten var en helt annen. Det var ingen dødsleir, men et flyktningesenter. Og menneskene befant seg ikke bak piggtråden. Bildene ble tatt av den britiske TV-giganten ITN og tatt opp i et flyktningesenter ved byen Trnopolje.
Fotografene hadde stilt seg opp inne i en lagerinnhegning med piggtråd rundt. Flyktningene befant seg utenfor. Dette ser man tydelig hvis man ser hele reportasjen.
Allerede 20 minutter etter at bildene ble publisert holdt daværende USA-president Geroge H. Bush (sr) en pressekonferanse på en flybase i Colorado. Han krevde at de serbiske bosnierne og republikken Serbia umiddelbart måtte straffes.
Enhver som så disse bildene og som har sett bilder fra Auschwitz trakk umiddelbart forbindelsen til Hitlers dødsleire. Løpet var lagt for det som skulle føre til bombinga av Beograd og tiltale mot Slobodan Milosevic for et angivelig «folkemord».
Igjen var det våre djupeste og mest menneskelige følelser som ble aktivisert. Men det hele var altså usant. Det er opplagt at pressekonferansen til Bush var planlagt før ITN publiserte bildene, og at de spilte en rolle i en kampanje for krig. Og de virket! De fleste som så dette tror fortsatt fullt og fast på at dette var sannheten.
Slobodan Milosevic ble i 2001 stilt for Det internasjonale krigsforbrytertribunalet i Haag tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. I en separat sak om Bosnia felte Den internasjonale domstolen i Haag en dom i 2007 som sa at det ikke var noen bevis som knyttet Serbia og Milosevic til folkemord som ble utført av bosniske serbere. Denne opplysninga kommer på side 1303 i en dom på 2590 sider, og ingen skal beskylde domstolen for at den har gjort mye for å gjøre kjennelsen kjent.
Fortellinga om Malaysian Airlines MH-17
17. juli 2014 ble det malaysiske flyet MH17 skutt ned over Ukraina. 298 passasjerer og mannskap ble drept. Til denne dag er det ikke bevist hvem som sto bak nedskytinga.
Det er svært merkelig, for allerede et par dager etter nedskytinga sa USAs utenriksminister John Kerry at USA satt på enorme mengder med indirekte bevis på at det var separatistene som var de skyldige:
We picked up the imagery of this launch. We know the trajectory. We know where it came from. We know the timing, and it was exactly at the time that this aircraft disappeared from the radar.
Femten måneder etterpå er ikke noe av dette angivelige bevismaterialet lagt fram. Hvor er disse satellittbildene av utskytinga og rakettbanen? Den nederlandske undersøkelseskommisjonen har angitt et område på 320 kvadratkilometer som mulig utskytingsområde. Men John Kerry visste nøyaktig hvor den kom fra allerede 21. juli 2014. Hvorfor legger han ikke bare fram disse bildene, slik at det kan bli oppklart en gang for alle?
Men pressa rundt i Vesten visste allerede timer etter nedskytinga hvem som hadde skutt ned flyet. Helt uten noen skygge av bevis slo de fast at Vladimir Putin var den skyldige.
Hensikten var naturligvis å bygge opp narrativen om Hitler-Putin, som også Hillary Clinton har bidratt til. (Undertekst: Og hva bør vi gjøre med Hitler, dere?)
De som driver disse krigsfortellingene vet at det egentlig ikke spiller noen rolle hva man måtte finne ut om de faktiske forholda om ett år eller fem år. Det gjelder å vinne de første 24 timene. Da blir fortellingen brent inn i seernes mentale harddisker, og det finnes kanpt noe argument som kan fjerne dem etterpå.
Fortellingene om Syria
Vi har alle sett bildet av gutten i ambulansen. Den lille gutten på det oransje setet med det helt fotapte ansiktsuttrykket, dekket av støv og noe rødt i ansiktet som vi umiddelbart oppfatter som blod. Når vi ser det bildet gjør det noe med oss. Det skjer de første millisekundene, lenge før vi har rukket å tenke en bevisst tanke – for ikke å si «evigheter» før vi har rukket å kople inn den mye langsommere delen av hjernen som driver med kritisk analyse. Vi reagerer sånn helt automatisk – fordi vi er mennesker. Vi ønsker å beskytte barn. Derfor er vi helt forsvarsløse hvis et slikt bilde er et falsum eller hvis det blir brukt i propaganda.
Når vi ser et barn i nød eller et barn som ser ut til å lide, så vekker det djupe følelser i oss. De oppstår enten vi vil eller ikke. Disse følelsene er med på å definere oss som mennesker. Det er derfor vi reagerer så sterkt på bildet av lille Omran Daqneesh. Vi har umiddelbar medfølelse med ham og vi ønsker å beskytte ham.
Og krigspropagandistene vet at det er slik. Derfor så «verdenspressa» slik ut dagen etter at bildet ble gjort kjent:
Dette skal altså være den frie og uavhengige pressa der sjefredaktørene utfra strenge journalistiske kriterier har vurdert kildene kritisk og publisert det de mener er viktigst den dagen. Men de masjerer i takt – til takten fra det militær-industrielle kompleks. Derved blir mediene delaktige og medskyldige i krigshetsen.
For det viser seg naturligvis at forotgrafen bak dette bildet er knyttet til de vestligstøttede jihadistgruppene og leiesoladtene i Syria. Og deres hensikt er å mobilisere befolkninga i vest til nok en gang å støtte teppebombing av et land.
Og hvem eier mediene?
I USA er det seks medieselskaper som eier over 90% av mediene. De seks selskapene er General Electric, som blant annet eier NBC og Universal Pictures, Newscorp, som blant annet eier Fox og Wall Street Journal, Disney, som blant annet eier ABC og Pixar, Viacom, som blant annet eier MTV og Paramount Pictures, Time Warner, som blant annet eier Tima, Warner Bros og CNN og CBS, som blant annet eier 60 Minutes.
Og disse selskapene eies igjen av de samme finanskapitalistene som også eier de sju største bankene, de fleste daligvaregigantene, for ikke å snakke om at de også eier våpenindustrien. Og disse finanskapitalistene eier også hverandre, slik at de framstår mer som en superkorporasjon enn noe annet.
Og, surprise, surprise: det er de samme selskapene som også er de største aksjonærene i IT-gigantene og de sosiale mediene.
(Les: Hvem eier IT-gigantene?)
Trikset er gammelt som alle haugene
Hvis noen tror at det å spinne historier for å begunne kriger og maktbruk er noe nytt, så tar de feil. Det er gammelt som alle haugene. Min favoritt er Rafaels rom i Vatikanet. Rafael er en av de største malerne som har levd. Han bodde i Vatikanet og malte det ene mesterverket eter det andre. I et rom vil du finne veggmaleriet Konstantins dåp. Det viser paven i fulle regalier, omgitt av sine kardinaler, som døper en nesten naken keiser Konstantin.
Det finnes absolutt ingen sannhet i dette bildet. Det er en løgn og en propagandafortelling fra ende til annen. Konstantin var gudekeiser. Han var verdens hersker. Biskopen av Roma, som ble pave på keiserens nåde hadde ingen annen makt enn den keiseren ga ham. Det fantes ingen grunn til at gudekeiseren skulle fornedre seg på denne måten. Det er nesten som om man skulle ha framstilt en halvnaken Obama knelende for Gaddafi. Men bildet skulle tjene til å bygge Vatikanets prestisje.
Og hva kan vi gjøre med dette?
Imperialistene og krigshisserne er mektige og rike. De eier de meste av mediene som omgir oss. Det er vanskelig å ta kampen mot dem. Men de som har den egentlige makta er få. I bunn og grunn er de svake. Og de har ingen absolutt garanti for at fortellingene deres vil sitte. (Det er grunnen til at de overdriver så voldsomt.) Våkne og uredde mennesker kan stikke hull på narrativ-ballongene deres, og lykkes de med det, vil det kunne ha en voldsom effekt. Og dette er ekstremt viktig, fordi disse narrativene dreper!
Å gjøre akkurat dette, å være den lille gutten i eventyret som sier at «keiseren ikke har noen klær på», det er en viktig del av programerklæringa for steigan.no.
Dette er åpningsforedraget jeg holdt på seminaret om Kritiske situasjoner og ukritiske medier på Parkteatret i Oslo, 3. september 2016. Jeg bruker aldri manus, så dette er skrevet ned etter hukommelsen.
Les også: Om fortellerkunstens rolle i krig
