oss 100 kroner!
Vi har alle sett bildet av gutten i ambulansen. Den lille gutten på det oransje setet med det helt fotapte ansiktsuttrykket, dekket av støv og noe rødt i ansiktet som vi umiddelbart oppfatter som blod. Når vi ser det bildet gjør det noe med oss. Det skjer de første millisekundene, lenge før vi har rukket å tenke en bevisst tanke – for ikke å si «evigheter» før vi har rukket å kople inn den mye langsommere delen av hjernen som driver med kritisk analyse. Vi reagerer sånn helt automatisk – fordi vi er mennesker. Vi ønsker å beskytte barn. Derfor er vi helt forsvarsløse hvis et slikt bilde er et falsum eller hvis det blir brukt i propaganda.
Evolverte følelser
Som alt annet ved mennesket er også følelsene våre produkt av evolusjon. Evolusjonsbiologen Terje Bongard har sagt det slik: «Følelser definert: Medfødt belønning eller straff for å ha handlet slik at det ga flere etterkommere I FORTIDEN.»
Mennesket er en dyreart som bruker lang tid på å få neste generasjon til å bli voksne nok til å klare seg sjøl. Uten en medfødt omsorg og empati for barn, ville menneskerasen ha dødd ut. Følelser for barn og omtanke for dem er derfor en biologisk nødvendighet. Uten dem hadde vi ikke eksistert som art. Disse følelsene er brent inn på hovedkortet i computeren vår.
Når vi ser et barn i nød eller et barn som ser ut til å lide, så vekker det djupe følelser i oss. De oppstår enten vi vil eller ikke. Disse følelsene er med på å definere oss som mennesker. Det er derfor vi reagerer så sterkt på bildet av lille Omran Daqneesh. Vi har umiddelbar medfølelse med ham og vi ønsker å beskytte ham.
Fotografi og film som illusjon
Fattern min, Oliver Steigan, underviste de første kullene av fotografer og filmfolk i NRK. Han drev den filmskolen i femten år. Før det hadde han 35 år med filmerfaring bak seg. Til disse studentene sa han: Det er ikke riktig å si at et bilde sier mer enn tusen ord – et bilde sier noe annet enn tusen ord.
All film er illusjon. 25 stillbilder i sekundet gir illusjonen av bevegelse. Lyssetting, komposisjon, regi, arrangering, bruk av effekter, skuespill, sminke og så videre i det uendelige. Enhver filmkunstner som er verdt saltet sitt vet at film er illusjon og manipulasjon av følelser.
Det samme gjelder i høy grad fotografiet. Når vi ser gutten i ambulansen vet vi egentlig ingenting om omstendighetene. Det vekker våre djupeste instikter og følelser, men vi aner ikke hvordan, når eller av hvem det er tatt. Er det tatt på et filmsett eller er det virkelig? Bildet sier ingenting om det. Om man skulle ønske er det fullt mulig å lage et slikt bilde i et filmstudio. Og det er da også blitt gjort.
I 2014 ble det publisert en video på Youtube som viser en liten gutt som tilsynelatende blir skutt, men likevel lykkes å redde ei lita jente. Omgivelsene: ruiner. Kanskje i Syria. Håndholdt, ustøtt kamera. Se videoen her.
Men i virkeligheten var denne filmen regissert og del av et filmprosjekt av den norske filmskaperen Lars Klevberg. Han sier til BBC at han skrev manus til filmen og lagde den, og framstilte den med vilje som realitet for å sette søkelys på barns vilkår i konfliktsoner.
Hvis jeg kunne lage filmen og late som om den var virkelig, ville folk dele den og reagere med håp, sa han til BBC. Vi skjøt filmen på Malta i mai i år på et filmsett som var brukt til store filmer som Troja og Gladiatoren. Den lille gutten og jenta er profesjonelle skuespillere fra Malta. Stemmene i bakgrunnen er fra syriske flyktninger som bor på Malta.
Klevberg sier også at han bevisst skapte denne filmen så autentisk som mulig for å se om filmen ville vekke engasjement og skape debatt. Filmen var finansiert av Norsk Filminstitutt.
Her er et bilde fra settet:
Og Klevberg lyktes. I løpet av kort tid hadde fem millioner mennesker over hele verden sett klippet og blitt rørt over guttens mot og engasjert over hans forferdelige skjebne. Klevberg utløste de nedarvede følelsene i seerne med en bevisst og kalkulert manipulasjon.
Gutten i ambulansen og medienes rolle
Profesjonelle mediefolk vet alt dette. Hvis de ikke vet dette, har de ingenting i pressa å gjøre. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, fikk vi forsider som dette dagen etter at klippet med gutten i ambulansen ble publisert:
Alle de velrenommerte avisene, The Guardian, El Païs, La Repubblica, The Times, Financial Times og til og med l’Unità kjørte dette på forsida i oppslag som var så like at man skulle trodd at de var en del av en samkjøringstjeneste og lagd på samme desk. De er som snytt ut av samme nesegrev.
Og ingen lot til å ha noen som helst kritisk distanse til bildet. Og „Man merkt die Absicht, und ist verstimmt“, som Goethe ville ha sagt. Man merker hensikten og blir trist. Hensikten kommer fram på for eksempel forsida i The Times: «Boy victim becomes a symbol of Assad’s war.»
Men redaktøren kan ikke ha hatt noen som helst peiling på om dette hadde noe med Assad å gjøre. Han hadde heller ingen peiling på om bildet var regissert eller ei, og kanskje ikke en gang om hvem kilden var.
Mediene har gått i takt og servert den historien som opphavsmennene ville at de skulle servere, uten et øyeblikk å reflektere over hvem opphavsmennene er eller hva historia bak bildet er. I det øyeblikket de trykte disse forsidene kan de ikke ha visst om dette var enda et prosjekt fra Norsk Filminstitutt, eller enda verre: et prosjekt fra al-Qaidas filminstitutt.
Hva var historien bak bildet?
De første som reiste spørsmål om bildets autentisitet fikk et møkkalass av ukvemsord over seg. Dette er også helt naturlig. Våre følelser er vekt, vi vil beskytte barnet og så kommer noen jævlige partyspoilere med besserwisser-meninger og sier at vi er blitt manipulert. Da reagerer vi med sinne.
Men på ett eller annet tidspunkt må vi over fra instinkter til analyse, og da kommer man ikke unna de ubehagelige spørsmålene. Og det aller første spørsmålet en redaktør bør stille seg, hvis vedkommende altså er redaktør og ikke bare en propagandist som later som om han eller hun er redaktør, det er: Hvem er kilden?
Historien kom først i Associated Press, men det er ingenting som tyder på at det var APs egne folk som sto bak. De oppgir fotografen Mahmoud Raslan som kilde. Men hvem er denne Mahmoud Raslan? På hans Facebook-profil ligger dette bildet av ham sjøl og en del soldater.
Dette synes å være jihadister, ikke minst fordi to av dem også er identifisert på bildet av den lille gutten som ble halshogd av ei gruppe terrorister i Aleppo i juli 2016. Dette er den USA-støttede Zenki-gruppa.
Hvis ikke også dette er manipulert, har vi altså med å gjøre en fotograf som driver propaganda for den mest ekstreme jihadismen som finnes. Den britiske nettavisa The Canary har gravd i Raslans CV og funnet mer av samme slag. Denne gjennomgangen virker troverdig, men for å sjekke det, hvorfor konfronterer ikke AP eller noen andre denne Raslan med disse alvorlige beskyldningene? Hvorfor er det ikke flere som graver i historien bak et så sensasjonelt bilde?
Hvor ble det av «vær varsom-prinsippet»?
Norske redaktører og journalister har forpliktet seg til «vær varsom-plakaten». Den skulle advare dem mot å bli redskaper for propaganda og markedsføring, uansett hvor den kommer fra. Men hvor har vær varsom-prinsippet vært i denne saka? Hvilken norsk avis har gjort et seriøst forsøk på å spore opp bakgrunnen for bildet av «gutten i ambulansen»? Hvis dere ikke har gjort det, kjære redaktører, kan dere ikke bare informere leserne om at dere har forlatt disse prinsippene og gått over til å drive psykologisk krigføring?
Mediene er ansvarlige for krig
Det vi vet fra utallige tidligere eksempler er at slike bilder og narrativer er blitt brukt igjen og igjen for å forberede offentligheten på krig, ja for å manipulere offentligheten til å kreve bombing. Husker dere ikke den unge jenta som ga et tåredryppende vitnesbyrd om hvordan irakiske soldater hadde tatt seg inn på en fødeavdeling i Kuwait, hadde ødelagt kuvøsene og latt nyfødte, premature barn dø. Hun kalte seg Nayira. Vitnemålet gjorde et enormt inntrykk og det spilte en stor følelsemessig rolle i den første Gulkrigen mot Irak. Problemet var at hele saka var en bløff. Nayira var datter av Kuwaits ambassadør til USA. Hennes vitnemål ble lagd av et PR-firma, og det hun fortalte hadde ingenting med virkeligheten å gjøre.
Husker dere ikke Colin Powells totalt usanne historie om «Iraks masseødeleggelsesvåpen»? Den fortellingen skapte forutsetingen for å ødelegge Irak, som igjen førte til ødeleggelsen av Syria. Falske bilder dreper!
Krigspropagandistene vet at vi reagerer med våre djupeste og mest menneskelige følelser når vi ser at barn lider. Derfor bruker de slike bilder og historier til det punktet der de får pasifistiske prester til å forlange krig.
Jeg reagerer akkurat som alle andre når jeg ser bildet av lille Omran Daqneesh. Jeg er far og bestefar. Jeg tåler ikke å se barn som lider. Men jeg tåler heller ikke at barns lidelser blir brukt en krigshets som vil få enda flere barn til å lide. I tider som disse må vi dessverre lære oss opp til å tenke når vi ser et slikt bilde: Hvor er det de ønsker å bombe nå? Dette bør erfaringene ha lært oss.
Les også: Om fortellerkunstens rolle i krig
