oss 100 kroner!
«Det er håpløst. Hver gang vi sender journalister for å intervjue Børre Knudsen kommer de tilbake med stjerner i øynene.»
Stedet var Nordlys-redaksjonen, der jeg jobbet som ung journalist på 80-tallet og kommentaren kom på frustrert inn- og utpust fra en av mine mentorer. Hun hadde sett seg lei på anti-abortprestens evne til å blende presumptivt kritiske journalister med sin vennlige, men ubøyelige intensitet. Den omstridte og karismatiske Balsfjord-presten bodde sammen med sin familie bare noen mil fra Tromsø.
Så rettroende var denne mannen at han hadde lagt ned den statlige delen av embetet som sokneprest i Balsfjord etter at retten til selvbestemt abort for norske kvinner ble sikret i lovs form i 1978. Knudsen kunne ikke akseptere dette. Han forholdt seg til Bibelen, og som det inderlig religiøse mennesket han var, følte han seg tvunget til å sette Guds ord over statens lover. Etter at han ble endelig fradømt sitt presteembete av norsk Høyesterett i 1983, fortsatte han som pastor i en såkalt valgmenighet i kommunen og brukte resten av sitt virksomme liv til å kjempe mot selvbestemt abort. Til tider med dramatiske virkemidler, ikke bare foran Stortinget med dyreblod rennende fra hodet, men også foran og inne i sykehus der små dokker i «fosterstørrelse» ble holdt fram som blodige ofre mens presten messet sitt sorgtunge budskap.
Den frustrerte kommentaren fra min journalistiske mentor dukket opp i minnet da jeg nylig så og hørte gjennom en håndfull NRK-klipp med den omstridte lederen for organisasjonen Islam-Net, Fahad Qureshi. Selv møtte jeg aldri Børre Knudtsen. Og jeg har aldri møtt Fahad Qureshi. Jeg har bare sett intervjuer og filmopptak av dem begge. Men de minte meg om – tro det eller ei – hverandre.
*
Qureshi er en relativt ung, norsk dypt troende, erkekonservativ sunni-muslim. I løpet av få år har han lyktes å bygge opp en raskt voksende ungdomsorganisasjon, som ifølge Aftenposten hadde rundt 2000 medlemmer for et år siden.
Islam-Net presenterer seg sjøl som «en av de største og mest aktive muslimske dawah-organisasjoner i Norge. (…) Vår visjon er å gjøre informasjon om islam tilgjengelig for storsamfunnet. Vi jobber for å tilby en riktig forståelse av islam gjennom dawah («invitasjon til islam», min anmerkning), undervisning, media og politisk engasjement.»
Fahad Qureshi har vakt mye harme spesielt blant sekulære muslimer i Norge. Ikke minst fordi han lenge var blant de få, i tillegg til generalsekretæren i Islamsk Råd, Mehtab Asfar, som oftest slapp til i riksdekkende media generelt og NRK spesielt, og dermed oppnådde en slags legitimitet som representant for unge, norske muslimer. Det gikk så langt at Dagsnytt 18 ble anklaget for å være mikrofonstativ for Qureshi. 16. juli i år forsøkte redaksjonen å bøte på dette, da programleder Fredrik Solvang fant fram sin indre revolverjournalist og åpenbart hadde satt seg fore å sette Qureshi til veggs og forlange klare svar. Han lyktes bare delvis, men fortjener honnør for research og innsats.
Dagsnytt 18. hadde tatt turen innom Islam-Net sine egne nettsider og sett på videoen fra en skandinavisk «fredskonferanse» i 2013, der Qureshi leder forsamlingen til å støtte hans syn på Koranen og Guds ord – og samtidig bedyre at de alle er helt vanlige sunni-muslimer og ikke på noe vis ekstremister. En entusiastisk, glødende intens og smilende Qureshi får salen med på å støtte prinsippet om dødsstraff for utroskap og homofili og alle (i hvert fall mennene som vises i bildet) er enig i at kvinner og menn ikke skal sitte ved siden av hverandre.
Når Qureshi blir konfrontert med dette i Dagsnytt 18, er hans første reaksjon at de har misforstått videoen. Det er ikke første gang Qureshi avviser kritiske spørsmål med at journalister har misforstått, og en av formuleringene han gjentar oftest i klippene jeg har hørt gjennom er at uttalelser er «tatt ut av kontekst». Han avviser også at de mange omstridte imamene og muslimske predikantene som har blitt invitert til Islam-Net sine konferanser er ekstremister, og understreker at alle som en, i likhet med Islam-Net selv, tar totalt avstand fra voldelige handlinger og all form for terrorisme. Mot slutten av sendinga trekker Qureshi delvis tilbake noen av holdningene han hadde demonstrert på konferansen. I etterkant har han skrevet en lengre forklaring som ble trykket i VG, der han forteller hvordan han nå har gått dypere inn i de lærdes skrifter og fått større innsikt i at Koranen er gjenstand for uenighet også blant lærde sunni-muslimer.
*
Hva har så alt dette med Børre Knudsen å gjøre?
Jo, når man ser Fahad Qureshi i debattprogrammer eller intervjuer, framstår han behersket og høflig, han virker oppriktig vennlig, – og engasjert. Når man hører stemmen hans i radioprogrammer, er han relativt lavmælt, han legger til et «fred være med ham» hver gang profetens navn blir nevnt og gjentar stadig at Guds veiledning er den beste.
I likhet med aksjonisten Knudsen, mener han Guds ord står over alt annet.
Samtidig passer han på å understreke at Islam-Net ønsker å operere innenfor rammene av den norske, sekulære staten, at de arbeider aktivt mot alle former for vold og radikalisering, og tar sterkt avstand fra ekstremistene i terrororganisasjonen IS.
Qureshi virker riktignok mer kalkulert i sin framtreden enn Knudsen, som også kunne fremstå sårbar i sin oppriktighet. Qureshi har flere innøvde svar på lager og virker medievant. Men hvilke unge nordmenn virker ikke medievant i dag?
Så jeg tror på ham. Jeg tror ikke han er en IS-ulv i fåreklær.
Likevel. Er det bare slike som jeg, som står «utenfor» og ser inn, som ikke forstår hvordan Sharia-lovene Islam-Net støtter kan unngå å settes i sammenheng med Sharia-lovene IS innfører der de har tatt makten?
Jeg forsøker å stille meg åpen for denne muligheten. For når jeg leser hva Qureshi skriver og hører på en del av det han har sagt, kan jeg ikke unngå å oppfatte den inderlige troen som denne mannen ønsker å formidle. Jeg kan rett og slett ikke tvile på at Fahad Qureshi er oppriktig hengiven mot sin religion, at han av hele sitt hjerte ønsker å invitere andre mennesker til noe han opplever som vakkert og ekte. At han opplever sin religion, som av mange blir beskrevet som salafisme (andre kaller det wahabisme), som den hele og fulle sannhet.
Selv når han blir på grensen til sutrete og anklager storsamfunnet og journalister for å misforstå og ta ordene hans «ut av kontekst», selv når han snakker om mobbing av muslimer som bare ønsker å holde fast ved moralske prinsipper i sin religion, selv da gir han inntrykk av å være en oppriktig troende, en dypt religiøs mann som finner sin indre styrke i Gud.
Og da minner han meg om Balsfjord-presten som «lyste av tro» og viet store deler av sitt liv til å kjempe for sin hjertesak. Ubøyelig, inderlig – og med en evne til å trollbinde selv skeptikere, når han bare fikk møte dem ansikt til ansikt.
*
Men det er også en grunnleggende forskjell mellom Knudsen og Qureshi: Tiden de lever – og virker – i.
Da Børre Knudtsen løftet sitt ikke-voldelige, religiøse sverd til strid mot abortloven, var kvinnekampen fra 70-tallet fortsatt sterk og levende, om enn i ferd med å ebbe ut for det store flertallet. Og «kollektivismen» pustet fortsatt, om den var aldri så sliten etter å ha kjempet for å bygge landet i flere tiår. Vi som vokste opp på 70-tallet hadde fått solid ballast. Kvinner hadde selvfølgelig rett til å bestemme over sin egen kropp. Folk måtte få tro på det de ville, selv intolerante prester som mente det ufødte liv var viktigere å verne enn det som allerede levde. For den stadig mer sekulære staten Norge hadde satt foten ned, og sørget for en grunnleggende beskyttelse av norske kvinners hardt tilkjempede rettigheter.
Det store flertallet av norske kvinner og menn vendte ryggen til anti-abort-presten. Samtiden sørget for at Børre Knudsens korstog var dømt til å mislykkes.
Fahad Qureshi, derimot, kom ut på den offentlige arenaen i en tid der individualismen var godt etablert og venstresida gikk arm i arm med den liberale høyresida i forsvar for «identitetens» rettigheter i det multikulturelle samfunnet. Kvinnekamp er for spesielt interesserte. Og er nå en hijab noe å hisse seg opp over?
I dagens sekulære Norge når taket i folkekirka halvveis opp til himmelen – og takk og pris for det. Kvinner er både prester og biskoper og stadig flere støtter heldigvis opp om homofiles selvsagte rettigheter.
I vår tolerante offentlighet er det også en selvfølge å støtte rettighetene til religiøse minoriteter. På samme måte som Børre Knudsen hadde rett til å agitere for sitt syn, må folk i dag få lov til å tro hva de vil. De er beskyttet av den samme grunnloven som beskytter kvinnenes rett til selvbestemt abort. Og hvis noen vil misjonere for sin tro, må de gjerne det. Fint, sier nå jeg.
Og på gata i hovedstaden driver Islam-Net og Qureshi aktiv misjonering. Høflig og smilende deler de ut sine pamfletter og inviterer til islam. «Kom og snakk med oss, bli kjent med oss! Vi er ikke farlige,» oppfordrer Qureshi. Og jeg har egentlig ingen grunn til å hevde at han lyver. Norsk politi samarbeider med Islam-Net for å forebygge radikalisering av norske, muslimske ungdommer. Jeg har sett og hørt ham i flere debatter i media, der journalisten referer til Islam-Net som en organisasjon som har kunnskap om radikalisering – og som arbeider for å forhindre det.
Men så er det likevel ikke til å komme forbi at Islam-Net agiterer for samme, grunnleggende tolkning av islamske tekster som galningene i IS. De som har opprettet et kalifat de kaller den islamske staten, der de slakter ned alle de mener ikke er rettroende. Der Guds ord er høyeste lov og der straffemetoder, som ble anbefalt for 13-1400 år siden, skal ha gyldighet i dag. «Et falskt kalifat», sier Qureshi. Men hvordan kan han mene vi skal tro at det ikke har noe å si at han og de «falske muslimene» i IS tolker Koranen stort sett likt?
Ekstremistforsker Lars Gule ved Høgskolen i Oslo og Akershus anslår at det er mellom 4000 og 6000 bokstavtro muslimer i Norge, ifølge Aftenposten. Flere med ham hevder at konservativ tolkning av islam har økt i Norge etter at Islam-Net ble etablert. Samtidig har muslimske ungdommer begynt å misjonere på gata – noe som er relativt nytt.
Det er også verd å merke seg at Islam-Net og moskeen Alnor i Tromsø deler mange av tolkningene av de islamske skriftene. Både Alnor og Islam-Net samarbeider med IERA, en islamsk misjonsorganisasjon i Storbritannia, ifølge Aftenposten.
*
På Alnor sine internettsider er det ikke så stor aktivitet for tiden. Jeg finner informasjon om bønnetider og aktiviteter for kvinner, som opplæring i søm og annet håndarbeid. Og får vite at barna kan få opplæring i arabisk og koranundervisning. Og informasjon om når kvinner og menn kan bruke svømmehallen på Stakkevollan uten å risikere å gå i vannet sammen med noen av motsatt kjønn.
På Islam-Net sine nettsider, derimot, er det mye å finne. Både skriftlig og i form av videoer, som den Dagsnytt 18 trakk fram. Der går Fahad Qureshi igjen som den dominerende stemmen, med sitt intense blikk og sin imponerende evne til å lede forsamlinger i den retningen han ønsker. Foran et panel av spesielt inviterte predikanter og lærde, som mange «utenfor» oppfatter som hatpredikanter. Qureshi henvender seg til dem med ærbødig respekt. Og gjentar, i nye intervjuer, at de ikke er ekstremister på noe vis. Tvert imot. De vil bare leve i pakt med Guds ord og er motstandere av vold.
Sekulære og moderate norske muslimer har slått alarm om Islam-Net i flere år. Først i det siste har de nådd fram i offentlig debatt. De advarer om økt bruk av hijab, kjønnssegregering og, ikke minst, bokstavtro, erkekonservativ islam som er uforenelig med norsk lov og menneskerettigheter.
Vi er ikke farlige, sier Qureshi.
Skal vi tro på ham? Skal vi velge å ha tillit til at den dypt religiøse, erkekonservative lederskikkelsen ikke er farligere enn Børre Knudsen viste seg å være?
Eller kan denne religiøse demagogen vise seg å ha kraft til å slå kiler i den sekulære, norske staten – og bli en trussel?
Les også:
Fem av forbildene til IslamNet
Er dere bevisstløse, Dagsnytt 18?
