Panama Pampers – informasjonskrig og økonomisk krig

0

Etter at jeg publiserte min analyse av Panama Papers her på steigan.no har det kommet en rekke artikler og intervjuer i internasjonal presse som trekker i samme retning.

Jeg anbefaler at man leser Pepe Escobars artikkel Dance to the Panama Papers ‘Limited Hangout’ Leak med undertittelen All’s fair in love and (information) war. Escobar skriver blant annet:

What’s already certain is that the full extent of the Panama leak will never be known. Even the by now exceedingly pathetic The Guardian admitted, on the record, that «much of the leaked material will remain private.» Why? Because it may — inadvertently and directly — implicate a gaggle of Western 0.00000001 percent multibillionaires and corporations. All of them play the offshore casino game (although not necessarily in Panama.)

So the Panama Papers, stripped to the bone, may reveal themselves essentially as an infowar operation by the NSA — targeted mostly against «enemies» (as in the BRICS nations) and selected disposable pawns; a weaponized psyops posing as an «activist leak,» straight from the Hybrid War playbook.

Jeg har også pekt på at det største skatteparadiset i verden er USA, og spesielt stater som Nevada, Delaware og Wyoming. Som økonomen Shima Baradaran Baughman sier:

Americans can form shell companies right in Wyoming, Delaware or Nevada. They have no need to go to Panama to form a shell company to use for illicit activities.

Journalisten Ernst Wolff skriver om USAs dobbeltstrategi i tilknytning til den såkalte «kampen mot skatteparadisene»:

Resultatet av den amerikanske hardheten var imidlertid ganske tankevekkende: Pengene fløt i en stor grad fra gamle til nye skatteparadiser. Derfor har USA søkt en ny måte å få tak i pengene fra skattesnytere på, og lagt om taktikken: Som en del av G 8 og G 20 brukte de sin egen makt og har fått at deres medlemmer og OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) med på en avtale om automatisk utveksling av informasjon (AIA).

Denne avtalen binder nesten 100 land, overfor utenlandske skattemyndigheter, til å avsløre den formuesforholdene til sine borgere. Noen få land har denne avtalen har ikke signert avtalen – Bahrain, Nauru, Vanuatu … og USA.

Med andre ord, har USA krevd at hele verden skal offentliggjøre skattehemmeligheter, men er ikke sjøl med på avtalen. Og det er ikke alt: I de senere år har de gjort fire av sine delstater til ekte skatteparadiser for internasjonal kapital.

Wolff er også intervjuet i RT om dette i et kort og klart intervju.

Margaret Kimberley skriver på Counterpuch:

The Panama tax haven leaks reveal a lot about the lawlessness of the rich, as well as the ideological bias of the western press. “Vladimir Putin’s name appears nowhere, but the corporate media used his image repeatedly to drum up interest in what is an otherwise newsworthy story.” Americans are conspicuous by their absence from the story. That’s because rich people in the U.S. can avoid taxes “legally in Wyoming, Delaware or Nevada.”

Andre har pekt på at NSA sannsynligvis har hatt en finger med i spillet for å skaffe til veie de 11,5 millionene dokumenter som det dreier seg om. Ganske enkelt fordi Panama svært lenge har vært under fullstendig USAnsk kontroll. Det er ingen som slipper en fjert i Panama, uten at det registreres i NSA og CIA.

Dessuten er sponsorene bak USA’s Center for Public Integrity, som ligger bak disse avsløringene, som jeg har pekt på Ford Foundation, Carnegie Endowment, Rockefeller Family Fund, W K Kellogg Foundation og Open Society Foundation (Soros) – samt USAID.

En leser tipset meg på at Center for Public Integrity har en fornem adresse, nemlig 910 17th Street, Washington, og et lite kartsøk viser at det er nærmeste nabo til Det hvite hus. Det er nok ikke noe i veien med informasjonsflyten der i gården.

WikiLeaks har kritisert ICIJ for ikke å publisere rådataene i Panama Papers, for det gjør det umulig for andre å analysere dem. Kanskje årsaken er så enkel som at det ikke skal være mulig for andre å analysere dem, samt å holde en del på handa som et pressmiddel mot folk man ønsker å drive utpresning mot.

Sannsynligvis er Panama Papers nyeste ledd i den globale økonomiske krigen og informasjonskrigen som pågår med stadig økende styrke og der globalistenes nesten totale kontroll over massemediene spiller en sentral rolle.

Forrige artikkelAtt verka utan att synas – Wallenberg i den svenska pyramidens topp
Neste artikkelDe rødgrønne ikke fullt så knallharde, Holmås!
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).