oss 100 kroner!
Atomavtalen med Iran, som langt på vei normaliserer landets forhold til verden, har også banet vei for en åpen allianse mellom Kina og Iran. Indirekte har de to landa hatt strategiske relasjoner lenge, både i form av utstrakt handel (Kina er Irans største handelspartner) og gjennom Irans assosiasjonsavtale med Shanghai Cooperation Organization (SCO).
Men nå er det ingenting som hindrer de to landa i å inngå en strategisk allianse. Og presidentene Hassan Rouhani og Xi Jinping kastet ikke bort tida. 23. januar 2016 undertegnet de 17 avtaler og dokumenter som skal sementere forbindelsene mellom de to landa. Daily Sabah skriver at avtalene gjelder «bilateralt samarbeid innen industri, transport, jernbane, havner, ny teknologi, turisme, miljø og energi».
Avtalene skal ha en verdi av 600 milliarder dollar over de neste ti åra.
Den amerikanske analytikeren Daniel Elter sier til iranske Press TV:
The US is fearful of losing influence to China in the Middle East after Xi’s visit to Saudi Arabia, Egypt and Iran. China has both credibility and deep pockets, while the US has neither.
Kina har troverdighet og djupe lommer, USA har ingen av delene! Dette er betegnende for den nye verdenssituasjonen. USA, som en gang var i stand til å konkurrere økonomisk over hele verden, klarer ikke det lenger. Supermaktposisjonen holdes oppe med rå militærmakt.
Men USA har seg sjøl å takke. Sanksjonene mot Iran og Russland og sabelrasling både mot dem og Kina har tvunget dem til å gjøre det nødvendige – alliere seg mot en felles fiende.
Russland har utstyrt Iran med sine S-300 antiluftskyts missiler, og selger S-400 missiler til Kina. De tre landa knytter seg tettere sammen økonomisk og militært, og et fullverdig iransk medlemskap i både SCO og BRICS er ikke langt unna. Ifølge Jane’s Defense Weekly betyr det nye rakettsystemet at Israels flyvåpen ikke lenger kan trenge inn i Irans luftrom sjøl om det skulle lykkes i å komme så langt.
Pepe Escobar skriver i Sputnik News:
This budding military Eurasia integration is a key subplot of the New Great Game that runs parallel to the Chinese-led New Silk Road(s) project.
As a counterpunch to encroachment, it was bound to happen; after all Beijing is confronted by US encroachment via the Asia-Pacific; Russia by encroachment via Eastern Europe; and Iran by encroachment via Southwest Asia.
President Xi Jinping ser Iran-avtalen som enda en byggestein i Kinas ambisiøse nye silkeveiprosjekt, “One Belt, One Road». I 2015 stipulerte han verdien av dette prosjektet til 2500 milliarder dollar fram til 2025.
Forbindelsene mellom Kina og Iran går tusen år tilbake. De to landa har påvirket hverandre gjensidig kulturelt og økonomisk i generasjoner, og nettopp den gamle Silkeveien gjennom Iran var jo hovedveien for kinesiske handel med Midt-Østen og Europa i hundrevis av år.
For USAs strateger er denne nye alliansen en hodepine av dimensjoner, men de kan jo notere seg at ikke minst USAs aggressive utenrikspolitikk har en stor del av æren for at alliansen er kommet i stand.
