Tigre av soyabønnepudding

6

Den økonomiske katastrofen som utspiller seg i Hellas i 2015 kommer ikke som noen overraskelse. Det var faktisk mulig å se den komme allerede i 2010, da jeg begynte å skrive boka Sammenbruddet. Boka kom i 2011 og ble stort sett oversett i mediene. Jeg publiserer om igjen et kapittel jeg har kalt Tigre av soyabønnepudding.

Pål Steigan, 16. juli 2015


Tigre av soyabønnepudding

«De er papirtigre, de er tigre av soyabønnepudding.» Mao Zedong

Så kom krisa til Europa. Først gikk Island over ende, så klappet den keltiske tigeren, Irland, sammen som et korthus, og den ble straks etterfulgt av de baltiske tigrene, Estland, Latvia og Litauen, som en kort periode hadde sett ut som en suksess på grunn av spekulativ investering i eiendom, ikke minst fra skandinaviske banker. I dag faller produksjonen deres. Statens inntekter forsvinner, og arbeidsløsheten går til himmels. Den oppskrytte suksessen deres viste seg som det den var: ei boble. Oppgangen i Irland var basert på eiendomsspekulasjon og skattefritak til multinasjonale selskaper.

hellas euro krise

Hellas ble det første landet som var nær konkurs. Den greske økonomien er så pass stor at denne krisa truer hele eurosamarbeidet, ja faktisk hele EU som sådan. Greske politikere og deres finansielle partnere, deriblant Goldman Sachs, har lurt EU i årevis med falske tall for de greske statsfinansene. Men hallo, dette har da alle visst. Hvis ikke byråkratene i EU har skjønt dette, bør de få tilbake skolepengene fra de dyre skolene de har gått på. EU-byråkratiet lot som om de trodde på at Hellas kvalifiserte til å gå inn i euroen, fordi det var politisk viktig å få landet med. Dette var luftslott og ønsketenkning fra alle parter.

Det Hellas fikk hjelp av Goldman Sachs til, var å lage en valutahandel med oppkonstruerte vekslingskurser mellom euro, dollar og yen. På den måten ble det mulig å skjule en kreditt på en milliard dollar.

For greske arbeidsfolk har euroen betydd dobling av prisene, og for gresk næringsliv har det betydd at det er blitt vanskeligere å konkurrere på eksportmarkedene utenfor EU. Greske politikere har gitt store fordeler til sjølstendig næringsdrivende, advokater, leger og andre folk i den øvre middelklassen. De betaler knapt skatt. Skatteregninga er blitt overlatt til statsansatte og arbeidere på fastlønn.

Naturligvis har statens underskudd gått rett til værs, og da krisa kom, var landet i virkeligheten på randen av konkurs.

Hadde Hellas stått utenfor eurosamarbeidet, kunne landet ha devaluert valutaen, slik svenskene ganske vellykket gjorde med krona, og på den måten styrket konkurranseevnen og redusert interne kostnader. Men siden landet er låst til euroen, er dette umulig. Da er det bare lønnsnedslag og kutt i statsfinansene som står igjen som virkemidler. Dette demonstrerer hvor illusorisk eurosamarbeidet er. En valuta vil over tid kreve en felles økonomi, ellers klapper den sammen. Det finnes ikke noen felles økonomi mellom Tyskland og Hellas, noe som ble uttrykkelig bevist i 2010.

Da EU-landa ble enige om «alle krisepakkers mor» 10. mai 2010, var euroen bare timer unna kollaps. Spekulantene satset store summer på at euroen skulle gå over ende, og det var ikke bare Hellas som følte trykket. Frankrike er største kreditor til Hellas, så trykket ble også følt i Élyséepalasset. Og i horisonten lurer Portugal, Spania og Italia. Italia skylder Frankrike 400 milliarder euro, eller ca. 20 prosent av Frankrikes BNP.

Det ble framstilt som om denne krisepakka skulle hjelpe Hellas, men det skulle den jo ikke. Den skulle redde eurosamarbeidet og bankene. Hellas ble satt under administrasjon og pålagt å skvise sine egne innbyggere for å redusere underskuddet.

Lønningene for statsansatte ble frosset i tre år, og de som tjente over 3000 € i måneden, tapte to ekstra månedslønner i året. Regjeringa tok sikte på en samlet lønnsreduksjon på 16 prosent. Det ble innført ansettelsesstopp, pensjonsalderen ble økt, pensjonene ble redusert med 18 prosent, og opptjeningstida ble forlenget. Det ble kutt i lokale budsjetter, høyere skatter og privatisering.

Hellas ble tvunget til å privatisere jernbanen, postvesenet, vannverkene i Aten og Tessaloniki, naturgass, havner og flyplasser. Salgene skal foregå over en periode på tre år og bidra til å få ned gjeldsraten, som da lå rundt 125 prosent av BNP. Det er helt utenkelig at Hellas vil være i stand til både å få til økt vekst og å senke de offentlige utgiftene. Arbeidsløshet og lavere lønninger vil svekke etterspørselen, og mye tyder på at Hellas knapt vil bli i stand til å betale rentene. For Hellas som stat er krisa katastrofal. Landet er fratatt sjølstyre og er satt under administrasjon av IMF og Den europeiske sentralbanken.

Den kjente tyske økonomen Hans-Werner Sinn sa i en kommentar til de økonomiske tvangstiltakene mot Hellas at de var så drastiske at de kunne drive Hellas til kanten av borgerkrig. «Det er umulig å kutte lønningene med 30 prosent uten at det oppstår større opptøyer», sa han til en konferanse av finanstopper i Como i Italia.

Den avtalen politikerne endte opp med, ble kalt historiens største pokerspill (Der Spiegel). Og det er pokerspill det handler om. Den såkalte krisepakka er på 750 milliarder euro, og det er ingen av landa i eurosonen som ville kunne stille sin del av dette beløpet hvis det skulle bli en realitet. Som en blakk og desperat pokerspiller har de lagt statsobligasjoner for fantasibeløp i potten og håper intenst på at ingen kommer til å syne dem.

EU har overlatt til Pengefondet å være den strenge læreren som skal stille medlemslanda til ansvar. EU har ingen egentlige maktmidler til å tvinge uskikkelige medlemmer til å følge avtalen. Dermed blir det de lokale regjeringene som får den utakknemlige jobben å slå ned sine landsmenns protester og aksjoner på vegne av Sentralbanken. Men hva hjelper det? Produksjonen i Hellas vil antakelig synke. Hvordan skal da Hellas kutte statens underskudd så voldsomt som EU krever?

Resten av de mest kriserammede landa i EU har fått smake samme medisin som Hellas.

Portugal vedtok et krisebudsjett med høyere skatter, frysing av lønninger for statsansatte og delvis stopp i nyansettelser. Planlagte byggeprosjekter, som Lisboas nye flyplass og ei ny bru over Tajo, utsettes. Landet venter fallende BNP i 2011.

I Frankrike frøs man offentlige utgifter i tre år for å redusere underskuddet fra 7 prosent til 3 prosent i 2013. Statens driftsutgifter skal reduseres med 10 prosent i samme periode. Den første store konfrontasjonen mellom staten og arbeiderklassen kom høsten 2010, da 3,5 millioner franske arbeidere gikk ut i streiker og massedemonstrasjoner mot nedskjæringene i pensjonsytelsene.

Irland kuttet offentlige utgifter med 4 milliarder euro. De statsansattes lønninger ble redusert med 5 prosent, regjeringsmedlemmenes lønn med 25 prosent og sosiale utgifter, unntatt pensjoner, med 5 prosent. Irland har nå en arbeidsløshet på opp mot 20 prosent, og landet er igjen blitt et emigrasjonsland. Regjeringa i Dublin ble også tvunget til å be om støtte fra EUs krisefond, noe som betydde at også Irland ga avkall på uavhengigheten. Mange frykter at Irland kan være på nivå med Hellas allerede ved utgangen av 2012.

Tyskland er et spesialtilfelle fordi det er Tyskland som med sine lave lønninger og sin sterke industri er blitt vinneren i EU-prosjektet. Tyskland ble først i 2010 forbigått av Kina som verdens største eksportnasjon, og mye av eksporten har gått til andre EU-land, noe disse nå har problemer med å betale for. Dette knytter Tyskland til EUs krise fordi et sammenbrudd for euroen vil slå beina under tysk økonomi, og fordi en faktisk konkurs i Hellas og Spania vil ramme Tyskland hardt. Derfor er også Angela Merkel pådriver for budsjettdisiplin i EU og for stram kontroll med de mer løsslupne medlemslanda. Og Tyskland kutter budsjettene hjemme med 10 milliarder euro i året fram til 2016. Høyere skatter og lavere subsidier står høyt på dagsordenen.

Koalisjonsregjeringa mellom de konservative og liberaldemokratene i Storbritannia brukte bare seks uker etter at de var valgt i 2010, på å komme med budsjettkutt på nærmere 1000 milliarder kroner. Kort etter regjeringsskiftet ble det klart at den nye regjeringa vil kvitte seg med 300 000 statsansatte og gå løs på velferdsordningene. Nedskjæringene er så brutale at de får Thatcher til å framstå som moderat. Fagbevegelsen anslo at det totale antallet jobber som vil gå tapt, er rundt en million. Landet som innførte begrepet velferdsstaten etter den andre verdenskrigen, er i full gang med å demontere velferdsstaten. Studieavgiftene ble økt til 9000 pund i året (ca. 80 000 kroner), noe som gjør høyere utdanning praktisk talt utilgjengelig for ungdom med dårlig økonomi. Samtidig må universitetene kutte sine budsjetter med 9,5 prosent innen 2012.

Offentlig ansatte i Spania fikk et lønnskutt på 5 prosent i 2010, og lønninger og pensjoner ble frosset for 2011. Det ble vedtatt kutt i omsorgen for barn og gamle. Offentlige investeringer skulle reduseres med 6 milliarder euro (50 milliarder kroner) i perioden 2011–2012.

Det spanske eiendomsmarkedet har ikke sett så ille ut som for eksempel det amerikanske, men det er fordi det er sparebankene, cajas, som hittil har absorbert tapet. Det vil de ikke kunne gjøre lenge, og da vil raset kunne bli veldig stort.

Det vi ser over hele det europeiske kontinentet, er at velferdsstaten avskaffes. Kuttene i offentlige kostnader står i fare for å drive Europa inn i en langvarig og sjølforsterkende depresjon. Arbeiderklassen, kvinnene og de ansatte i offentlig sektor er de som i første rekke vil bli rammet. Den nye politikken er så rå og så drastisk at den ikke vil la seg gjennomføre uten mye hardere politisk undertrykking. Vi har også sett en mer markant framvekst av rasisme der ulike etniske minoriteter får gjennomgå.

 

Pål Steigan, september 2011

Utdrag fra boka Sammenbruddet

Sammenbruddet omslag

 

 

KampanjeStøtt oss

6 KOMMENTARER

  1. Parti på venstresida var og med å skape Eu og Eoroen. Elles så er det vanskleg å sjå at kommunisme er noko alternativ. Kvar har den fungera bra? Ta også og les om Raudt sin politikk. Den verkar forrvirrande. Vil Raudt (Partiet der Steigan vistnok er med) ha statssosialisme eller arbeidareigde kooperativ? Innvandringspoltikken er og forrvirrande. Vil Raudt ha høg innvandring frå ikkje vestlege land? Det verka som det. Denne forrrvirrande politikken har ein truleg i mange parti på venstresida i Eu også. Ein kan tildømes sjå på det engelske Ap sin innvandringspolltikk mm. Veljerane hadde ikkje tillit til partiet. Thatcher var for ein nokså streng og klar innvandringspolitikk. Politikken til venstresida i Noreg og Eu er diverre veldig rotete.

  2. Ein har ein arbeidsmarknad. Ein kan sei at arbeid dermed er ei vare. Til meir vare som det kjem inn på ein marknad, til meir vil prisen kunne gå ned. Dermed er innvandringspolitikk viktig for abeiderklassa. Dei treng ein klar innvandringspoltikk. Dette forstår ikkje Raudt og Sv, ser det ut til. Raudt vil ha eit ana samfunn, men også i eit kommunistisk samfunn vil eit aukande folketal kunne skape vanskar. I sovjet satsa ein på halde folk i arbeid. Truleg kosta dette mykje. Ein kan ikkje subsidiera alle verksemder i samfunn, for å halde folk i arbeid. I røynda må ein i alle moderne samfunn kunne ta ut overskot. Då ein treng dette for innvesteringar mm.

  3. Der Spiegel skrev også allerede i februar 2010 om hvordan Goldman Sachs ved hjelp av derivater hjalp Hellas å maskere gigantiske gjeldsbeløp for å kunne innlemmes i folden.

    http://www.spiegel.de/international/europe/greek-debt-crisis-how-goldman-sachs-helped-greece-to-mask-its-true-debt-a-676634.html

    Trodde dette var en rimelig stor avis også for fem år siden, men det kan umulig stemme, for da hadde sikkert tyskerten visst at dette ikke kom til å gå. 😉

    Mario Draghi για την προεδρία!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.