oss 100 kroner!
Det er med angst og beven jeg blander meg i debatten om ADHD.
Av Tor-Johan Ekeland, Erfaringskompetanse.
Steile fronter
Diagnosen, som kom inn i diagnoseverden gjennom DSM-III (Det amerikanske diagnosesystemet) i 1980, har gått sin «seiersgang» i hele vestverden og glidd inn i allmennspråket som en sykdom de fleste har hørt om. Også at den «rammer» barn, helst gutter. Inntil i 1994 (DSM IV). Da kunne diagnosen også brukes på voksne. «Populariteten», om et sånt uttrykk kan brukes, ble ikke mindre, og bruk av legemidler for lidelsen (amfetaminderivater) har økt jevnt og trutt. Særlig fra 2019, og nå spesielt for unge jenter.
Noen mener utviklingen er dramatisk. Andre beroliger fordi man antar at ca 5 % av barna har denne lidelsen, og da er det jo fint at vi oppdager flest mulig, og helst tidlig slik at behandling kan iverksettes. Slikt blir det tidvis debatt av, i høst blant annet i Morgenbladet og Dagens Medisin. Og frontene er steile.
Angst og beven
Å stille kritiske spørsmål til ADHD er risikosport. Min angst og beven ble utløst av to vitenskapelige artikler publisert henholdsvis i 2001 og i 2021 i Neuroscience and Biobehavioral Reviews. Forfatterlisten er imponerende lang, presentert som «The World Federation of ADHD». Der blir det, nesten påtrengende ofte, slått fast at ADHD finnes, at det er en «real disease», og at å mene noe annet er jevngodt med å insistere på at jorden er flat, at tyngdekraften kan diskuteres og at det periodiske system ikke eksisterer. Det mangler bare at kritikere blir satt i bås med klimafornektere.
Sjelden språkbruk
Hva skal man si til dette? For det første at språkbruken er sjelden i akademisk kontekst. For det andre at selv om forfatterlisten er lang, og antall referanser enda mer imponerende, er kvantitet (eller avstemming) irrelevant for den som søker sannhet. For det tredje, at til tross for den meget imponerende mengde av forskning som det vises til, er artiklene uten kritiske motforestillinger. Det er et propagandaskrift kledd i vitenskapens gevanter. Om samfunn, kultur og kontekst sies lite, stort sett bare en opplisting av alle problem som kan skapes (rus, kriminalitet etc) dersom en ikke behandler denne lidelsen tidlig nok.
ADHD finnes
Joda, ADHD er virkelig. Spørsmålet handler om på hvilken måte. ADHD finnes som diagnose og slik sett skaper den realiteter, men en diagnose (som alle diagnoser) er kunnskapskategorier skapt av mennesker. Fenomenene, som er virkelige nok, er de problematiske være- og opplevelsesmåter som diagnosen ADHD pretenderer å begripe. Og problemene er «real», men likevel bedømt eller opplevd som problem av noen i en gitt virkelighet. Det Føderasjonen insisterer på er at det er en «real» biologisk forklaring på dette; at lidelsen er en genetisk betinget dysfunksjon i hjernen. Underforstått; samfunnet eller «det sosiale» er fritatt. Det er her de avslører sin enøydhet.
Biologi og det sosiale
At noe er biologisk, utelukker selvsagt ikke det sosiale. Teoretisk kan det gjerne være riktig at det finnes en ADHD-genotype, fordi det finnes gener i det meste, og om man kan identifisere et stabilt mønster av væremåter, er det ikke usannsynlig at dette også korrelerer med et mønster av gener. Det betyr imidlertid ikke at disse genene er «syke» eller patologiske. Det er en farlig sammenblanding. Det som er avvikende i forhold til sosiale normer er ikke nødvendigvis patologisk i forhold til biologisk normer. Og ADHD-genene er (om de finnes) trolig friske nok – kanskje litt for friske for vår livsform? Dessuten; om ADHD-genotypen finnes, har den trolig vært blant oss noen titusener av år. Spørsmålet er da: Hva er det som gjør at denne genotypen har blitt en så problematisk fenotyp i vår tid?
Konteksten for ADHD
Saken er nemlig denne: I biologien er det ikke sykdom eller diagnoser, bare variasjon. Det er i møte med samfunnet og kulturens funksjonsforventninger at denne variasjonen blir funksjonell eller dysfunksjonell. Og når samfunnets krav til funksjon endres; endres også funksjonsvanskene. Den kulturelle og samfunnsmessige konteksten for fremveksten av ADHD handler etter min mening om en betydelig endret og svekket kontekst for sosialisering, samt økt krav til individenes selvforvaltning og sosiale kompetanse.
Se det – da er det vel relevant å diskutere samfunn likevel?
Denne artikkelen ble først publisert av Erfaringskompetanse
Den er gjengitt her med forfatterens velvillige godkjenning.
Tor-Johan Ekeland (født 21. mars 1949 i Langevåg) er professor emeritus i psykologi ved Høgskulen i Volda. Han avla psykologisk embetseksamen ved Universitetet i Bergen i 1976, og ble i 1999 dr. philos. samme sted med avhandlingen «Meining som medisin. Ein analyse av placebofenomenet og implikasjonar for terapi og terapeutiske teoriar».
