oss 100 kroner!
Litt på overtid nådde stormaktene og Iran fram til en avtale som begrenser Irans atomprogram og som bør bety slutten for sanksjonene mot Iran. Benjamin Netanyahu og John McCain raser over avtalen, mens Kina later til å være storfornøyd. Hvem er det som taper og hvem er det som vinner på at forholdet til Iran nå blir mer eller mindre normalisert?
Hykleri og dobbel standard
Det foreligger ingen beviser for at Iran har forsøkt å skaffe seg atomvåpen. Likevel har landet vært utsatt for sanksjoner som har forkrøplet landets økonomi og skadet innbyggerne. Allerede under Clinton-administrasjonen i 1996 vedtok USA det som ble kalt Iran-Libya Sanctions Act, som hadde til formål å ramme Iran og enhver som handlet med Iran. Europeisk økonomi ble rammet av sanksjonene fordi det omfattende samarbeidet mellom Iran og land som Tyskland og Frankrike ble kraftig redusert. Norske selskaper som Hydro og Statoil hadde satset tungt i Iran, og har også tapt på sanksjonene.
Sanksjonene mot Iran framstår som spesielt hyklerske på bakgrunn av det som nylig ble bekreftet om Israels atomvåpenprogram. Det har lenge vært kjent at Israel, blant annet ved norsk hjelp, har skaffet seg atomvåpen og at landet kanskje har så mye som 200 kjernefysiske stridshoder. Men nå har også USA offisielt innrømt at dette er tilfelle. Disse våpnene er ulovlige etter internasjonal lov, men Israel er ikke rammet av en eneste sanksjon. Det er imidlertid Iran, som slett ikke har atomvåpen.
FN-sanksjoner mot Iran
Fra 2006 har FNs sikkerhetsråd vedtatt en serie stort sett enstemmig resolusjoner om sanksjoner mot Iran. Det betyr at også stormaktene Russland og Kina har støttet vedtakene. Det har ikke forhindret dem fra å ha et omfattende samarbeid med Iran. Men det gjør at Iran har vært under et sterkt press. Dette skjedde i den perioden da Mahmoud Ahmadinejad var president i Iran, og han likte å omgi seg med en krigersk retorikk, som det var lett å bruke av dem som ville isolere landet. I 2013 ble Ahmadinejad etterfulgt av Hassan Rouhani, som forpliktet seg til å styrke økonomien og forbedre forholdet til Vesten. Etter at han ble valgt har det ikke vært vedtatt noen nye sanksjoner, og det har vært ganske klart at det gikk mot en avtale.
Rasende motstand fra Israel
Benjamin Netanyahu i Israel har gjort sitt ytterste for å hindre en avtale med Iran, og dermed en normalisering av Irans internasjonale status. Han har gang på gang truet med å angripe Iran og i 2010 skal han ha «vært timer unna» en ordre om israelsk sngrep på Iran. Det skal ha vært krefter i Israels militære ledelse som stoppet angrepsplanene. Etterretningstjenesten Mossad har til og med lekket informasjoner om at statsministeren har overdrevet trusselen fra Iran.
Så seint som 3. mars 2015 holdt Netanyahu en krigersk tale til den amerikanske kongressen, som ble avbrutt av stående ovasjoner et utall ganger, der han hudflettet USAs politikk overfor Iran og forlangte at USA ikke skulle undertegne noen avtale med Iran. Og da meldinga kom om avtalen kokte Natenyahu over i sitt angrep både på avtalen, forhandlingene og på USA, som har undertegnet denne avtalen. Til Barack Obama sa han: «En avtale basert på dette rammeverket truer Israels eksistens.»
Men avtalen kom
Likevel ble det en avtale. Den kom et par dager på overtid, men den er undertegnet av Storbritannia, Kina, Frankrike, Tyskland og USA i tillegg til Iran. Etter avtalen skal Iran stenge to tredeler av de sentrifugene som kan produsere uran som eventuelt kunne vært brukt i bomber, og landet må godtat omfattende internasjonal inspeksjon. (Flere detaljer om avtalen her.) I Iran feires avtalen som en stor begivenhet, og landet ser på den som en seier. «Dette gir livet vårt et håp,» sier folk på gata i Tehran. Men hvem ellers vinner på denne avtalen?
Hvem vinner og hvem taper?
Iran er en opplagt vinner hvis denne avtalen faktisk blir virkelighet. Det vil være en stor lettelse for iransk økonomi, og det vil bli umåtelig mye lettere for landet å drive handel, få investeringer og i det hele tatt forholde seg til omverdenen.
Europeiske selskaper står opplagt på spranget til å komme tilbake til Iran. Vi kan regne med at toppsjefer I Tyskland og Frankrike – og selv i Storbritannia, har gitt beskjed til sine folk om at har skal det investeres og eksporteres. Europeisk industri er i en sørgelig forfatning, og trenger alle gode nyheter den kan få. De avgjørende forhandlingene i Lausanne i Sveits ble ledet av EUs utenrikssjef, italienske Federica Mogherini, som åpenbart har gjort en god jobb.
Oljeprisen på verdensmarkedet falt fire dollar på nyheten om avtalen. Avtalen gir iransk olje- og gasseksport helt andre muligheter, og dermed forventer man lavere oljepriser.
USA sier seg fornøyd med avtalen, men rives i alle kanter. Hauker som John McCain raser mot avtalen. Han, og flere med ham i Kongressen, viser til en kongressresolusjon fra 2014 som sier at «… dersom Israel føler seg tvunget til å gå til militær aksjon i selvforsvar, skal USAs regjering stå på Israels side og sørge for diplomatisk, militær og økonomiskj støtte til Israel …» Og på de kanter regnes et eventuelt uprovosert angrep på Iran fra Israels side som «selvforsvar».
Kina er strålende fornøyd med avtalen. Kina er alliert med Iran via Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og vil ha stor glede av å kunne utvide samarbeidet med Tehran langt ut over det omfattende samarbeidet som allerede finnes. Samtidig er man i Beijing godt fornøyde med at det ikke blir noen egentlig normalisering av forholdet mellom Iran og USA. Kina ønsker seg på ingen måte tilbake til tida før 1979 da USA var Irans fremste allierte. Den avtalen som nå er undertegnet er antakelig den aller beste kineserne kan ønske seg. Det blir lettelser, men Tehran vil fortsatt måtte søke støtte i Beijing, og det blir ikke så stor avspenning at USA kan flytte mye større deler av sin oppmerksomhet til Øst-Asia og konflikten med Kina der. Dette er vurderingene til Richard Weitz fra Hudson Institute, og antakelig har han mye rett i dette.
Russland er også en av Irans allierte, og utenriksminister Sergeij Lavrov har vært en av pådriverne for å få til denne avtalen. Det russiske utenriksministeriet sier at dette bedrer sikkerhetssituasjonen i Midt-Østen fordi det gjør at Iran lettere kan ta aktivt del i forhandlinger og samarbeid. Men det letter også trykket på Russland, noe som Moskva ikke fant noen grunn til å gni inn.
Saudi Arabia, som fører en krig mot sjiamuslimer i Jemen og støtter krig mot sjiaer i Irak og Syria, er svært lite begeistret for denne avtalen. Riyadh er interessert i størst mulig internasjonal isolasjon av Iran. Her er de helt på linje med Israel.
Rammeavtalen er bare første skritt på veien til en endelig avtale i juni, og den kan fortsatt bli sabotert. Men det er tatt et langt skritt i retning av normalisering av Irans forhold til omverdenen, og det reduserer faren for krig. Det er derfor all grunn til å se på avtalen som et framskritt.
