oss 100 kroner!
4. februar 2014 demonstrerte innbyggere i Tuzla i Bosnia-Herzegovina mot oppsigelser, korrupsjon og oppsigelser. Dagen etter ble demonstrasjonene mer voldelige og de spredde seg over hele landet. Landet, som fortsatt er et protektorat under EU, har ikke fått noe av velstanden som folk ble forespeilet. Det snakkes om den bosniske våren, og snart kommer vel folkene til George Soros med en av sine «fargerevolusjoner». Balkan er en bombe med svært kort lunte, og den kan eksplodere når som helst.
Arbeideropprør
Opprøret i Bosnia er i utgangspunktet et arbeideropprør. Det handler om folk som har mista jobben på grunn av nedleggelser av statlige virksomheter og det handler om massearbeidsløshet og fattigdom.
I Zenica satte demonstrantene fyr på politikernes biler og kastet dem ut i elva samtidig som de satte fyr på flere regjeringsbygninger. Slagordene var blant annet «Tjuver!» og «Revolusjon!»
Fire tidligere statsbedrifter sysselsatte omtrent alle i Tuzla. Men så ble bedriftene privatisert. De nye eierne sluttet å betale arbeiderne og solgte verdiene og la ned bedriftene.
Arbeidsløsheten i Bosnia Herzegovina er på 40% og er derment blant de verste i Europa. Ungdomsarbeidsløsheten er på 60%.
Oligarkene tok det meste
Da det «sosialistiske» Jugoslavia ble demontert, forsvant også en rekke velferdsordninger og offentlig eiendom ble raskt privatisert, og akkurat som i Russland og Ukraina var det noen få oligarker som stakk av med det meste. I Bosnia gjelder det ikke minst Fahrudin Radončić, som er landets rikeste mann, landets største aviseier, og partieier i Alliansen for et bedre Bosnia.
(Nyhetsmedling fra Sarajevo Times.)
USA og EU hadde det travelt med å rive i stykker det gamle Jugoslavia etter Berlinmurens fall. USAs hardkjør på Balkan var mulig fordi Sovjetunionen hadde gått i oppløsning. Uten et bankerott, redusert og forkrøplet Russland, hadde det aldri vært mulig for vestmaktene å gå til en så rå gjenoppdeling av Balkan uten å dra i gang en ny verdenskrig.
Og man forespeilet folk naturligvis velstand og rikdom hvis de bare la seg inn under NATOs og EUs kontroll. Slik har det naturligvis ikke gått.
Brutte løfter, økende fattigdom
Bosnia Herzegovina er ikke alene om å oppleve nød og fattigdom tjue år etter krigene på 1990-tallet. Det står ikke bedre til i Serbia, Makedonia, Kosovo og Montenegro. Det var en viss framgang tidlig på 2000-tallet, men siden finanskrisa i 2007 har det gått fra ille til verre.
I en rapport fra Verdensbanken med tittelen South East Europe Regular Economic Report snakkes det riktignok om en svak oppgang i økonomien, men alle tall som legges fram i rapporten viser at arbeidsløsheten, og spesielt ungdomsarbeidsløsheten, stiger og er kronisk, og at fattigdommen øker. «33% av innbyggerne lever i fattigdom og 8% i ekstrem fattigdom,» sier rapporten. Allerede i desember 2013 måtte verdensbanken nedjustere sine prognoser for økonomien i disse landa i 2014.
Dette kartet over ungdomsarbeidsløsheten er basert på Verdensbankens tall, og det viser at hele området er svært dårlig stilt. Best stilt, hvis det går an å bruke det ordet, er Montenegro med en ungdomsledighet på 42%.
EU har ingenting å tilby
Den europeiske unionen har en serie med kriser på sin dagsorden, og krisene i Frankrike, Italia og Spania ligger langt foran Balkan på prioriteringslista. Det eneste EU og Troikaen har hatt å tilby i alle de fem åra som denne krisa har vart er nedskjæringer, privatisering og mer nedskjæring. At de skulle ha noe annet å tilby det fattige Balkan er en illusjon uten forankring i virkeligheten. Det mest sannsynlige er en ny eksplosjon, mye større enn det som utspant seg i Bosnia denne gangen.
