oss 100 kroner!19. mai 2013 ble det satt fyr på mange biler i Stockholmsforstaden Husby. Ungdom sloss med politiet og i nettene som kom spredte opprøret seg til flere forsteder og flere andre store byer. Fem netter på rad ble det satt fyr på biler og mediene i Sverige skriver: Hvorfor skjedde det her? Mediene i Norge skriver: Det kan ikke skje her?
Förorten/forstaden – velprosjektert slum
De gigantiske forstedene rundt Stockholm ble bygd på seksti- og søttitallet. Sosialdemokratenes politikk la opp til en storstilt nedlegging og avfolking av landsbygda og folk som flyttet inn til de store byene måtte ha et sted å bo. Svaret ble drabantbyen. Rinkeby (en annen Stockholmsforstad), Rosengård i Malmø og Hammarkullen i Göteborg ble stående som symboler på denne boligpolitikken. Det var betongørkner uten kultur, liv og variasjon, oppbevaringsbokser for arbeiderklassen.
Disse drabantbyene kunne bygges på denne måten på grunn av billige tomter, lave energikostander, billig transport og stor statlig innsats. Bomiljøet var fullstendig sterilt og monotont og det fantes knapt kulturtilbud. Vi kjenner dette godt fra Norge også, men formatet på de svenske drabantbyene var tre ganger større. (Rinkeby har i dag ca. 15.000 innbyggere, Husby ca. 11.000; drabantbyen Furuset ca. 5000.)
Forstedene ble monumenter over den sosialdemokratiske betongsosialismen, og var alt lenge før den store innvandringa ghettoer for arbeidsfolk med lav lønn og lav status.
Folkhemmets stille død
Svensk økonomi fikk seg en smell på åttitallet og bruttonasjonalproduktet stagnerte fra 1981–86. Så kom ei ny krise i 1992. Den varte i ti år. BNP var fortsatt lavere i 2002 enn i 1992.
Under disse vilkåra døde Folkhemmet på rot. Gullalderen var ugjenkallelig slutt og vekslende regjeringers oppgave for kapitalismen ble å fordele nedskjæringer og ikke å dele ut nye goder. Oppgangen etter 2002 har, som vi skal se, ikke ført til at Medel-Svenson har fått det bedre, men til at de rike har blitt rikere.
Arbeidsløsheten er her igjen
Mens den svenske gullalderen var preget av nærmest full sysselsetting betydde nittitallet at arbeidsløsheten var tilbake igjen som ingen gang tidligere i etterkrigstida. Her er en graf som viser dette:
Og dette rammer ungdommen aller mest:
Den svenske ungdomsarbeidsløsheten er meget høy, sjøl i et europeisk perspektiv. I enkelte svenske kommuner er opp mot 35% av ungdommen uten arbeid, og i innvandrerbydelene er ledigheten blant de unge nesten på gresk nivå.
Fra å ha vært et forbilde for velferd i Europa, i verden, har Sverige blitt en europeisk periferi med mange av de samme problemene som resten av periferien.
Klasseskillene vokser
I internasjonal målestokk var Folkhemmet et ganske egalitært samfunn. Men nå er Sverige et av de landa der ulikheten vokser raskest:
Og så kommer den store innvandringa
Innvandringa til Sverige har for alvor skutt fart etter 1984. Så innvandrerne kommer til et samfunn i krise, med økonomisk stagnasjon, økende klasseforskjeller og økende arbeidsløshet. Og svært mange av dem havner på bunnen i dette samfunnet, i betongørknene rundt de store byene.
Dette er oppskriften på en sosial eksplosjon
I løpet av svært kort tid kommer hundretusener av immigranter. De kommer til et land der de ikke kjenner kodene, ikke kjenner språket og der deres kompetanse i mange tilfeller ikke blir verdsatt eller kanskje ikke er relevant. Så havner de i de forstedene som var mislykte allerede da de ble bygd. (83% av innbyggerne i Husby har innvandrerbakgrunn, 90% i Rinkeby.) Og nå er det ikke lenger noen gullalder, noen billig energi eller noen store statlige investeringer.
Og så brenner bilene i forstedene. Vilken överraskning!
Berøringsangst
Det er helt åpenbart at svensk innvandringspolitikk ikke har fungert og derfor er det merkelig å se utenfra hvor stor berøringsangst svenske medier og svenske myndigheter har overfor dette. Når vi ser på TV at en gjeng ungdommer prøver å banke en politimann helseløs mens noen roper allahu akbar, er det knapt noen som tør å spørre om det finnes spesielle problemer i de muslimske innvandrermiljøene. Angivelig skal det være rasisme å stille sånne spørsmål. For meg virker det mer patriarkalsk og nedlatende. Det er å behandle folk som om de ikke er i stand til å ta ansvar. En innvandrer skrev at hun hadde prøvd å nå fram med enkle krav ved å bruke demokratiske virkemidler som møter og underskriftslister. Hun opplevde å ikke bli hørt, men så snart det brenner noen biler kommer det gjerne noen strakstiltak og litt penger. Hennes konklusjon var: Da er det ikke rart at det brenner noen biler.
Vil det fortsette?
Krisa i kapitalismen og spesielt i den europeiske kapitalismen ser ut til å gå fra ille til verre. Det har snart gått seks år siden finanskrisa startet. Hadde økonomien oppført seg som vanlig, skulle vi ha vært langt oppe i en høykonjunktur nå. Istedet ser vi at de store europeiske økonomiene krymper og at produksjonen stagnerer. Det snakkes om tjue år med nedskjæring! En generasjon ungdom står uten framtid. Før eller seinere vil dette eksplodere, og da er det mer enn biler som vil brenne.
It can’t happen here
sang Frank Zappa ironisk på LPen Freak out! Det kan ikke skje her, sier norske forståsegpåere. Mitt spørsmål er: Hvorfor ikke? Når den europeiske krisa innhenter norsk økonomi, når det blir slutt på rundhåndete overføringer, når nedskjæringene kommer, hva da? Vi har ghettoene vi også. De er riktignok mindre enn de svenske, men de er bygd etter svensk modell og beveger seg i samme retning som dem.
Norske kapitalister sier seg i mellom at norske lønnskostnader skal ned med 25%. De sier at de sosiale ytelsene må ned mot europeisk nivå. Vil de prøve å gjennomføre dette? Utvilsomt? Vil LO være i stand til å hindre dem? Ikke fullt så sikkert.
Rebels Without A Cause?
Rotløs ungdom var den norske tittelen på en film med James Dean fra 1955. Originalens tittel var Rebel Without A Cause. Dagens ungdom i Europa mangler en visjon, en analyse og en strategi. De kan brenne biler eller sette fyr på forstedene, men det bringer dem ingen steder. Kapitalismen har ikke en verdig framtid å tilby dem, men tvert om bare mer elendighet og undertrykking. Først når de har innsett det, kan de bli Rebels With A Cause.
