Den forunderlige fascismediskusjonen

Klassekampen har hatt en del artikler med utgangspunkt i ei bok av den svenske forfatteren Henrik Arnstad med tittelen «Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia». Det har vært forunderlig lesning. Arnstad reduserer fascismens kjerne til ultranasjonalisme, og da bærer det virkelig galt av sted.

(Refusert i Klassekampen) 

Langrenn og fascisme

Boka ble anmeldt Expressen av Anita Goldman og hun tar Arnstads begrepsbruk noen vasse steg videre. I anmeldelsen Ett renad folk finner hun en klar forbindelse mellom norske bunader og norsk langrenn på den ene sida og fascismen på den andre:

“Under det tidiga 1900-talet utformade norska nationalister typiska folkdräkter som skulle bäras vid offentliga nationalistiska högtidligheter som nationaldagen 17 maj. På politiska grunder utformades urgamla och typiskt norska sedvänjor, folksagor och hantverk, som i själva verket varken var urgamla eller typiskt norska. Jag läser och minns med en rysning Jimmie Åkesson i folkdräkt när den neofascistiska rörelsen gjorde sitt inträde i vårt lands parlament.”

“Om detta med norrmän och skidor verkar som en naturlig koppling, som inget har med politik – och fascism! – att göra, så tänker man annorlunda när man läst Henrik Arnstads “Älskade fascism”.”

Er det Petter Northug som har gjort Anita Goldman så bitter på norsk langrenn? Uansett viser Arnstads bok, og ikke minst Goldmans artikkel hvor galt det bærer av sted å bruke en så ensidig og ahistorisk definisjon av fascismen.

Den norske bunaden og fascismen

Nasjonalismen hadde sitt store gjennombrudd på 1800-tallet og var ideologisk drivkraft bak de anti-føydale og demokratiske bevegelsene. Den norske nasjonalismen, som ble utforma av demokrater og framskrittsvennlige folk, retta seg naturligvis mot den svenske overhøyheten. (Er det nederlaget i unionsstriden som ennå henger igjen hos vårt kjære broderfolk?) Siden bunader er nevnt, så var det et nasjonalt prosjekt som i første rekke ble ført fram av Hulda Garborg. Dels tok hun utgangspunkt i folkedrakter som allerede fantes, og dels mobiliserte hun kvinner over hele landet til å skape nye folkedrakter i tradisjonell stil. Dette var en del av de demokratiske folkebevegelsene i Norge for hundre år siden, og helt spesielt en kvinnebevegelse. Hulda Garborg var opptatt av arbeiderbevegelsen, av målsaka og av kampen mot imperialisme og barnearbeid. Hun var grunnlegger av Det norske teatret. Å knytte hennes bevegelse til fascismen markerer et intellektuelt lavmål.

Nordisk nasjonalisme

Jeg vet ikke om Arnstad og Goldman kan sitt eget lands nasjonalsang. For å friske på hukommelsen, skal jeg bare sitere et par strofer.

Du tronar på minnen från fornstora dar,
då ärat Ditt namn flög över jorden.
Jag vet att Du är och Du blir vad du var.

Med Gud skall jag kämpa, för hem och för härd,
för Sverige, den kära fosterjorden.
Jag byter Dig ej, mot allt i en värld

Og hva var så disse fornstora dar, som man her ikke bare hyller, men forsikrer om at man vil gjenreise? Det dreier seg naturligvis om 1600-tallet, da Sverige var en av de aller største krigermaktene i Europa. Anført av kong Gustav II Adolf herjet svenske krigere på det polske og det tyske slettelandet i mer enn ti år. De plyndret, voldtok og drepte for fote. Trettiårskrigen førte til at ca. 40% av innbyggerne på landsbygda og 30% av innbyggerne i byene ble drept eller døde som følge av krigen. I Pommeren sa man under Trettiårskrigen: “Kind, hüte dich, sonst kommt der Schwede”. (Barn, pass deg, ellers kommer svensken.)

Massehengning under Trettiårskrigen. Les Grandes Misères de la guerre av Jacques Callot, 1632.

Richard Dybeck, som skrev den svenske nasjonalsangen, kan også ha tenkt på den nordiske sjuårskrigen. Da angrep svenske tropper Norge i 1567 og etterlot seg blant annet en nedbrent Hamar domkirke. Sarpsborg ble også satt i brann av de svenske invasjonsstyrkene.

Og Du gamla, du fria viser naturligvis også til Kong Karl XII som herjet over store deler av Europa til han med troppene sine angrep Norge i 1718. De beleiret Fredriksten festning i Fredrikshald (nå Halden), og der falt Karl XII. Dette markerte på mange måter slutten på de fornstora dar.

Denne episoden er forresten omtalt i den norske nasjonalsangen. I fjerde vers av Ja vi elsker heter det:

ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

Det Bjørnson her viser til er brødrene Hans og Peder Colbjørnsen, som ledet motstandskampen i Fredrikshald. Da de svenske styrkene var i ferd med å få et militært overtak i byen, lot brødrene sine tjenere stikke husene deres i brann. Dermed brant byen ned, og svenskene tapte sitt overtak og måtte forlate byen.

(Nå skal det sies at Bjørnson også påberoper seg Gud som en slags spesiell beskytter av Norge, når han i sjuende vers av nasjonalsangen skriver at Alt hvad fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett. Så akkurat på det punktet har de to nasjonalsangene et fellestrekk. Det overgås bare av den danske nasjonalmyten der angivelig Gud skal ha gitt det danske flagget Dannebrog til kong Valdemar Sejr under et slag ved Estland i 1219.)

Angrepskrig eller motstandskamp

Mens den svenske nasjonalismen gjennom århundrer har vært den svenske adelens og krigerkastens ideologi for å drive erobringskrig, har den norske nasjonalismen vært det nasjonale borgerskapets og småkårsfolkets ideologi for å føre motstandskamp mot slik undertrykking. At så Gustav II Adolfs landsmann Henrik Arnstad synes at det er den norske nasjonalismen som er spesielt skummel, får vi bare ta til etterretning.

Den svenske overklassen var også på nippet til å gå til ny angrepskrig i 1905 da Norge var i ferd med å bryte ut av unionen. Den viktigste grunnen til at det ikke ble noen krig, var at den svenske arbeiderklassen mobiliserte mot krigen og til støtte for Norges rett til fredelig løsrivelse. Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen fikk full støtte fra sosialdemokratiske og liberale kretser for kravet «Fred med Norge – rättvisa åt Norge!» Aristokraten og arbeiderlederen Hjalmar Branting førte an i denne kampen og gikk så langt at han i en 1. mai-tale oppfordret svenske soldater til mytteri mot offiserer som ville føre krig mot Norge. (Noe han ble dømt for.)
Det tyske overfallet på Norge og okkupasjonen fra 1940–45 førte til at den norske nasjonalismen igjen fikk spille en progressiv og anti-imperialistisk rolle. Mens det svenske kongehuset og den svenske adelen sympatiserte med Hitler, førte det norske folket en motstandskamp med livet som innsats. Igjen er det vel verdt å merke seg at at framtredende svensker som redaktør Torgny Segerstedt støttet den norske motstandskampen og kampen mot nazismen.

Men det blir noe underlig at Brantings og Segerstedts landsmann Henrik Arnstad fordømmer den norske nasjonalismen så sterkt og forbinder den med fascismen.

Frigjøringsdagen 8. mai 1945. Muttern på slottsplassen. Hun deltok aktivt i motstandskampen og var både kurér og redaksjonell medarbeider i den illegale fagforeningspressa. Foto: Oliver Steigan

Frigjøringsdagen 8. mai 1945. Muttern på slottsplassen. Hun deltok aktivt i motstandskampen og var både kurér og redaksjonell medarbeider i den illegale fagforeningspressa. Foto: Oliver Steigan

Motstand mot Europaunionen

I 1972 og 1994 sjokkerte og overrasket det norske folket den norske og europeiske eliten ved å stemme nei til norsk medlemskap i EU. I Brussel og EU-kommisjonen regnes euroscepticism som et av de fremste kjennetegnene på høyreekstremisme og fascisme. nei til salg av norgeSå der har Henrik Arnstad funnet sine partnere, ikke i Brantings og Segerstedts tradisjon, men på parti med folk som José Manuel Barroso og Herman van Rompuy, som nå gjennom Troikaen legger land etter land inn under finanskapitalens direkte diktatur. Disse herrene ser også på nasjonalisme og nasjonal sjølråderett som den verste styggedom som de i sin opphøyde visdom skal nedkjempe uten brysom innblanding fra det uopplyste folket. Journalister og forskere i EU-landa, og ikke minst i et tradisjonelt så servilt land som Sverige, er hjernevasket inn i dette tankesettet. Henrik Arnstad bare føyer seg inn i rekka.

Den nye norske nasjonalismen

I motsetning til Sverige har ikke Norge vært noen krigerstat, og norsk nasjonalisme har i all hovedsak vært uttrykk for kamp mot undertrykking. Til nå! Fra 1990-tallet har Norge i stigende grad blitt et land som i likhet med Sverige i gamle dager sender soldater for å krige i fremmede land for imperialistiske og kolonialistiske interesser. Anført av den rødgrønne regjeringa ser vi nå opptakten til en hyllest til norsk militarisme som vi stort sett har vært spart for tidligere. De har kuppet frigjøringsdagen for å gjøre den til NATOs krigsdag og feiring av norske styrkers krigføring i Kosovo, Afghanistan og Libya. Norge har langt igjen til vi tar igjen Sverige i utenlandsherjinger, men det er tradisjonen til Karl XII og Gustav II Adolf våre ledere nå vil føye oss inn i.

I del 2 av denne artikkelen skal jeg ta for meg den virkelige fascismen og kanskje kommer det også en del 3 som eventuelt vil ta opp annen høyreekstremisme. Følg med!

Del 2

  45 kommentarer til “Den forunderlige fascismediskusjonen

  1. 10. mai 2013 klokka 11:18

    Nu har jag inte läst Arnstadts bok (får väl göra det) och inte heller diskussionen om den, men när jag lyssnade till intervjun med Arnstadt i ett TV-program för lite sedan, fick jag inte intrycket att hans definition av fascism bara handlade om “nationalism” utan att det fanns fler kännetecken men att nationalismen alltid låg i botten. Så påtalade han exempelvis också den organismiska, antidemokratiska samhällssynen, lydnad till ledaren, förhärligandet av krig och manlighet och antifeminism ex.
    Så en undring, hävdar han verkligen i boken att Norge skulle vara fascistiskt eller är det hans kritiker som anser att han gör det?

    • 10. mai 2013 klokka 12:03

      Jeg har bare lest intervjuer med Arnstad og anmeldelser av boka, og det er det jeg henviser til. Boka kan jeg ikke si noe om. Det er debatten om den og presentasjonen av den jeg forholder meg til, og der er Arnstads egne uttalelser en del av det.

      • 30. november 2013 klokka 14:41

        Oops! Skulle du ikke gjort oppmerksom på det i artikkelen, Pål? Eller kanskje til og med lest boka…

        • 30. november 2013 klokka 14:51

          Jeg har sagt klart fra hele tida at jeg bare forholder meg til artikler jeg har lest av Arnstad og andre. Det er fullt ut mulig å kritisere Arnstads egne artikler uten å lese boka hans. Kanskje jeg også burde ha lest boka hans, men det er langt nede på min prioriteringsliste.

      • 2. desember 2013 klokka 13:23

        Jeg syns du skulle vært klarere. Enkelt og greit. I første eller andre avsnitt skulle det stått “Jeg har ikke lest Arnstads bok”.

    • 10. mai 2013 klokka 12:14

      I Intervju med Klassekampen:
      – Hvordan definerer du fascismen?

      – Jeg holder meg til fascismeforsker Roger Griffins berømte definisjon: Fascisme er ultranasjonalisme preget av fremmedhat og antifeminisme. Den ser nasjonen som viktigere enn alt – og nasjonen er akutt truet. Det krever en nasjonal gjenfødelse. Felles for dagens ultranasjonalister er at de ikke nødvendigvis bruker vold. De er ikke krigshissere, vil ikke avfeie demokratiet og kaller seg gjerne ikke fascister. Fascismen tilpasser seg, i sin søken etter makt.

      Og videre:
      – Den fascistiske ideologien er ikke nødvendigvis antidemokratisk. Hitler og Mussolini var valgte ledere i vestlige demokratier.

      Min kommentar
      Dette siste også det rene sludder. Fascismen og nazismen var autoritære og anti-demokratiske bevegelser. Noe etterrettelighet må man forvente selv av en journalist.

      Se mer her:
      http://www.klassekampen.no/61433/article/item/null

      • 15. mai 2013 klokka 00:47

        Jo, det är förstås att göra våld på både sanning och historia att påstå att Hitler och Mussolini var demokratiska för att de “valdes”. Men det har ju blivit en slags sanning idag att Hitler minsann kom lagligt till makten. Han blev rikskansler lagligt jo, men sen var det slut på lagligheten – när han förbjöd alla de andra partierna i riksdagen.

      • Knut
        23. februar 2016 klokka 00:54

        Roger Griffin er en meget kompetent historiker og idehistoriker, men han har på ingen måte begrenset sin definisjon av fascisme til ultranasjonalisme. Derimot har han påpekt at fascismen opptrer i en rekke ulike drakter (ikke folkedrakter, altså), men at de fleste former for fascisme har det fellestrekk at de forfekter en palingenesisk (nasjonens gjenfødsel) ultranasjonalisme (altså ikke nasjonalisme, men ultranasjonalisme) som således spiller på myten om at nasjonen på et eller annet tidspunkt hadde en storhetsperiode som kan gjennvinnes dersom man fjerner de fremmedelementene man identifiserer som årsakene til nasjonens forfall.

        Som Steigan påpeker var den norske nasjonalismen i stor grad et liberalt prosjekt der nasjonal stolthet ble koblet opp mot nasjonal suverenitet og politisk frigjøring. Men etterhvert som det liberale borgerskapet i venstre – og selvsagt arbeiderbevegelsen – kjempet frem en rekke av sine prinsippsaker, ble den nasjonalistiske bevegelsen i stadig større grad overtatt av reaksjonære krefter. På mange måter er det derfor mye sannhet i utsagnet om at fascismen har sitt utspring fra 1800-tallets nasjonalisme, selv om det på (nesten) ingen måte går noen direkte ideologiske linjer mellom nasjonalister som Hulda Garborg (Hulda hadde i perioder sans for både Mussolini og Quisling, men endte opp med å ta avstand fra mellomkrigstidens fascistiske bevegelser pga sin innbitte tro på ikke-vold) og mellomkrigstidens fascister.

        Men det som er den viktige koblingen her er jo hvordan historikere – med de beste intensjoner – diktet opp narativer om nasjonens unike særtrekk, helter til hest og annet sludder som mange fortsatt tar for god fisk, men som fascistene – igjen med de beste intensjoner for manges vedkommende – omtolket og brukte for å fremme sin ideologi (for hva sa vel Hitler om den ariske rases storhet som han ikke allerede hadde lest om i skolebøkene? Eller Mussolini om romerrikets storhet?).

        Ser vi utelukkende på Mussolinis bevegelse, så betyr jo ordet fascisme noe slikt som sammenslutning og kjennetegnes av en korporativ organisering av det politiske og økonomiske Italia, dels inspirert av antikkens romerske organisasjonsstruktur og dels etter modell av det laugsystemet som fantes i flere av de italienske bystatene på 14- og 1500-tallet. Men det var vel så mye en protestbevegelse som ga både kommunismen og parlamentarismen skylden for alle samtidens sosiale problemer i mellomkrigstidens Italia – en stat som på lik linje med USA og Tyskland var nokså nye (både Italia og Tyskland ble samlet på midten av 1800-tallet) og dermed også gjennomsyret av nasjonale myter og strømninger som skulle virke samlende, men samtidig virket vel så ekskluderende for mange i et lite homogent samfunn.

        Så poenget mitt her er vel det at uavhengig av om nasjonalismen er aksjonær eller reaksjonær, så vil usannheter og kollektive myter alltid føre til uønskede og unødvendige konsekvenser, uavhengig av motiv og fremgangsmåte. Og dette gjelder for ethvert system og enhver ide. Bare se på hvordan store deler av det norske proletariatet i dag hater Arbeiderpartiet og “sosialismen” og dermed villigt vekk overlater styringen av landet til reaksjonære populister som uten å nøle gjør sitt beste for å rive ned de privilegiene arbeiderbevegelsen har kjempet frem for de norske borgerne gjennom 18- og 1900-tallet.

  2. 10. mai 2013 klokka 14:55

    En til deler interessant debatt. Min kommentar er at fra mitt ståsted som kommunist og faglig tillitsvalgt, 20 år i Sverige og 20 år i Norge så er norsk nasjonalisme klasseløs og i sterk omvandling og svensk nasjonalisme mer permanent i sin form og innhold og delt mellom overklassens chauvinsime om fornstore dager og så arbeiderklassens hyllest til velferdsstaten – Folkhemmet. Den svenske overklassen er kapitaleiere men den norske tenderer å inngå i statsbyråkratiet og hvor neofascistiske ideer undergraver demokratiet og skjuler klassekonfliktene. Med fascism mener jeg antidemokratisk, chauvinsistisk og klasseskillefornektende folkegemenskap

    • 10. mai 2013 klokka 15:09

      Takk for innspill. Den norske nasjonalismen har klare klassemessige røtter. I motsetning til Sverige har vi et produserende småborgerskap i jordbruk og fiske, som igjen er nært knyttet til arbeiderne i foredlingsindustri og service. Småborgerskapet og arbeiderklassen i utkant-Norge utgjorde tyngdepunktet i de to EU-kampene, og de ser nasjonalstaten som en beskyttelse mot kapitalens overnasjonalitet.
      Brennpunktet i den nasjonale kampen her nå står om EØS-avtalen, og der er arbeiderklassens motstand mot overnasjonaliteten blitt så stor at sjøl LO har vedtatt ganske sterke reservasjoner mot EØS. Den norske overklassen er i rask forandring og består i dag av en blanding av gammel kapital, statsbyråkrati, nyrike og kapitalister i oljesektoren. Glem ikke at Statoil er Nordens uten sammenlikning største selskap. Denne klassen er anti-nasjonal og anti-demokratisk. Norge har på femten år gått fra å være en ganske passiv imperialist til å bli en aggressiv og stadig mer militarisert imperialist. Som andre imperialiststater før oss bruker vi nå nasjonale symboler for å bygge opp om en imperialistisk krigerkultur.
      Det som pågår nå er uten sidestykke i norsk historie, og det har også internasjonale implikasjoner. Det fortjener meget grundige studier, ikke sånt lettvint tull som Arnstad kommer med.

      • 30. november 2013 klokka 14:49

        Jeg er enig i at vi har sett en oppvekst i norsk militarisme slik du skriver, men: ” Som andre imperialiststater før oss bruker vi nå nasjonale symboler for å bygge opp om en imperialistisk krigerkultur.” Her faller jeg av. Kan du komme med noen eksempler på slik bruk av nasjonale symboler?

        • 1. desember 2013 klokka 10:48

          Det ble kanskje litt kryptisk, men jeg tenker helt spesielt på bruken av 8. mai, frigjøringsdagen til hyllester til norsk imperialisme. I den forbindelsen brukes det massevis av nasjonale symboler, medaljer, ordener osv. for å bygge opp under våre leiesoldater og deres virksomhet rundt på kloden.

      • 2. desember 2013 klokka 13:21

        Nei, dette blir feil, det du skriver nå. Disse militære symbolene, inkludert diverse ordener er IKKE nasjonale (nasjonalistiske) symboler. Da tenker vi på flagget, på bunader, på bygdekunst, nasjonalromantiske framstillinger i ord, toner eller bildende kunst. Kanskje noen i embedsmannseliten og blant snobbete føradelige elitemiljøer opplever medaljer og ordener som nasjonale symboler? Jeg tviler i grunnen på det også.

        La gå at i nasjonalistiske krigshissende kulturer så blir militær pomp og prakt framhevet, men den utgjør da et lag over de reelle symbolene som henspiller på nasjonal kultur og samling. Alene er militærkultur ikke identisk med noen ideologisk nasjonalisme.

        Tvert i mot er vel omgjøringen av frigjøringsdagen et eksempel på den motsatte trenden, til internasjonalisering og fjerning av nasjonale symboler (som en merkedag er).

  3. jms
    10. mai 2013 klokka 16:27

    Meget god artikkel, som vanlig fra Steigan. Personlig betrakter jeg den norske stat som bygget på det føydale systemet. Vi har et føydaldemokrati, med arvelig monarki på toppen og lokale kommunepolitikere i bunnen. I den grad nasjonalisme spiller noen rolle så er det for å krydre systemet. I realiteten er Norge knapt å betrakte som en nasjonalstat. Ideologisk globalisme er den rådende ideologien, og denne er initiert av olje, som forøvrig også har gjort den mulig i storskalaformat.

  4. 10. mai 2013 klokka 19:37

    Jag har hört Arnstad föreläsa om sin definition av fascism. Han anger “extremnationalism” som fascismens viktigaste kännemärke. Alltså inte bara nationalism i allmänhet. Han menar däremot att Norge är ett land i stor fara med sitt stora Fremskrittsparti, som han ser som fascistiskt, liksom SD i Sverige f ö. I föredraget nämnde han inget om EU. Men en frågeställare fick en “uppenbarelse” och lade ut texten om hur glada vi ska vara att vi har EU som ett bålverk mot Norge och andra länder på glid. Jag gick hem med en klump i magen den kvällen.

    • 11. mai 2013 klokka 05:19

      En interessant historie, Knut. EU som bålverk mot Norge. Jeg likte den. 🙂

    • 2. desember 2013 klokka 13:32

      Det resonnementet, EU som bolverk mot norsk gryende fascisme, var grelt. Det var grotesk. Dersom det finner sin klangbunn i den videre offentlige samtalen vil det være dypt tragisk, for svenskers forhold til Norge, for nordmenns forhold til Sverige, og ikke minst for den nivellering av svensk åndsliv som en slik oppsiktsvekkende irrasjonell holdning symboliserer.

  5. 11. mai 2013 klokka 05:00

    Ett mycket viktigt inlägg. Det verkar som Arnstad missuppfattar viktiga aspekter på fascism och nationalism. Ett inlägg i samma anda som detta har publicerats på bloggen http://jinge.se av gästbloggaren Sven Hofman 3/5 med titeln “För en demokratisk nationalism” och även 5/4 med titeln “fascister bär inte knätofs”.

  6. 11. mai 2013 klokka 05:11

    Veldig bra.
    Og bra at også denne/disse legges ut
    fx på Dagsavisen/Nye meninger.
    Avisa Klassekampen er bare avisa Klassekampen.
    Og dessuten landets dyreste! Altså: I følge slogan
    på forsida tilhører ikke undertegnede venstresida:
    En uføretrygda person som jeg kan bare DRØMME
    om å ha råd til å abonnere.

    • 11. mai 2013 klokka 05:27

      Klassekampen er bare ei avis, og det er ikke bare pensjonister den ikke når. Den når heller ikke ungdommen. Og det er vel den avisa som redaksjonelt går lengst i retning av å være et regjeringsorgan.

      Det kommer to deler til av denne artikkelen. I neste del vil jeg rydde opp i fascismebegrepet ved å gå tilbake til opprinnelsen og se på hva som faktisk er de grunnleggende trekkene ved fascismen. Ordet brukes i stor grad som et skjellsord eller et adjektiv om noe man misliker sterkt. Eller da som Arnstad, som først reduserer fascismen til ultranasjonalisme og så griper fatt i en eller annen nasjonalisme for å definere den som fascistisk eller nær-fascistisk. Vår landsmann Ludvig Holberg har demonstrert denne eminente formen for logikk i Jeppe på bjerget der studenten Rasmus Berg, Erasmus Montanus, gjør Mor Nille til en stein: “Mor Nille kan ikke flyve, en sten kan ikke flyve, altså er Mor Nille en sten.”

  7. 11. mai 2013 klokka 08:32

    Viktig artikkel. Ser fram til fortsettelsen.
    Flott bilde av din mor, Pål!

  8. jms
    11. mai 2013 klokka 09:46

    Ja, dette blir spennende lesning. Jeg tipser nå alle jeg kommer i kontakt med å lese denne bloggen 🙂

  9. 13. mai 2013 klokka 05:31

    Jag har ännu inte läst annat än recensioner och artiklar om den omtalade boken, men sedan läst diskussionen efter Knuts artikel. Jag tycker det är intressant att ni i Norge utvecklat den diskussionen.

    • 13. mai 2013 klokka 05:41

      Diskusjonen om nasjonalismen ser helt annerledes ut herfra enn fra Sverige. Sverige var en stormakt, Norge hadde jo nesten ikke egne institusjoner. Embetsmannsklassen var dansk-tysk. Makta lå først i København og så siden i Stockholm. Dessuten hadde vi en nasjonal motstandkamp mot nazismen, som dere ikke hadde. Dette gir helt ulike perspektiver, og der er forunderlig at en historiker, eller hva nå Arnstad er, ikke klarer å se det.

  10. 15. mai 2013 klokka 00:51

    Men sen måste jag förstås säga att jag tycker att ska man säga något om en bok och dess författare ska man ha läst boken. Jag har sett alldeles för många sågningar och urspårade diskussioner av böcker som, när jag sedan läst dem, inte alls säger det man beskyllt författaren för att säga.

    • 11. januar 2014 klokka 07:08

      Det samme er tilfellet når om det tema man skriver en bok, eller artikkel om, og siden Media er arbeidsplass for stadig flere, og produksjonen er så stor er hovedansvaret for informasjon kontra infotainment størst for bokens forfatter. Økt kvantitet med synkende kvalitet gjør det umulig for en demokratisk kommentator å lese hele bredden. Jeg oppfordrer til sitat fra boka som kritiserer Steigan og for meg holder det at han finner svake definisjoner (som om Fascisme) go kritiserer på grunnlag av den populærpolitiske kultur boka springer ut ifra. Klodedrapet fortsetter, og mediemakt er unntatt demokrati. Det er snakk om evige digresjoner.

  11. 15. mai 2013 klokka 03:15

    Som jeg har sagt fra start: jeg forholder meg bare til det Arnstad har sagt i intervjuer og det hans tilhengere har skrevet i anmeldelser. Jeg har ikke uttalt meg om boka, bare om den offentlige debatten om den, deriblant forfatterens egne bidrag. Allerede titlene på mine bidrag viser til dette.

    • 2. desember 2013 klokka 13:55

      Med henvisning til denne saken som du nylig la ut på Facebooksida di så vil jeg absolutt henge meg på Kerstins kritikk. Man skal ha lest den boka man polemiserer mot i artikkels form. I kommentarsamtaler gjelder dette naturlgvis ikke. Men jeg ville nok i større grad ha akseptert det dersom du hadde gjort det helt, uttrykkelig klart, tydeligere enn du har gjort nå, at du ikke har lest boka men baserer deg på samtaler om boka, slik jeg skriver her.

      Og hovedpoenget er ikke engang knyttet til din integritet som samfunnsdebattant, som jeg mener blir svekket ved at du går inn i en diskusjon på sekundærnivå for så å bli primær premissleverandør, slik det skjer i denne debatten. Problemet er at debattens integritet blir skadet på grunn nettopp av det fenomen Kerstin beskriver der misforståelser om hva som egentlig er skrevet og ment får sitt eget liv og fokuset på de reelle uenigheter blir utydelig eller svekket.

      • 2. desember 2013 klokka 14:02

        Jeg er uenig med deg. Arnstads artikler kan kritiseres som sådanne. Og det har jeg gjort.
        Boka har jeg ikke kommentert. Det framgår helt tydelig av alt jeg har skrevet.
        Hadde jeg kommentert boka, hadde det vært en annen sak.

      • rormann
        2. desember 2013 klokka 20:31

        Om Pål burde ha lest boka til Arnstad eller ikke, er ikke en særlig interessant diskusjon. Dersom boka inneholder et annet syn enn artiklene, kan kanskje noen som har lest den, redegjøre for forskjellen.

        Hadde det ikke vært for den progressive norske nasjonalismen som har stått som et vern mot imperialistiske framstøt mot Norge (under 2. verdenskrig og under EU-kampen), ville vi vært medlem av EU forlengst. Å kalle dette fascisme er virkelig å snu sakene på hue. I imperialistiske land brukes nasjonalismen for å forsvare aggresjon, i land som blir utsatt for imperialistisk aggresjon, kan den fungere som et forsvar. Hittil har Norge vært i den siste kategorien, men vi er på vei over i den første.

        Med over 5000 milliarder i Oljefondet har Norge nå imperialistiske interesser å forsvare. Kanskje ikke med så mye nasjonalistisk argumentasjon (iallfall ikke ennå), men med svada om at disse milliardene skal sikre alderdommen til norske pensjonister. Pengene forvaltes på etisk vis, må vite. Litt av en etikk at pensjonistene skal leve av at Norge deltar i grov utbytting av arbeidere i andre land!

        Å forsvare disse milliardinvesteringene krever et militærapparat som vi ikke har. Men USA har. Det forklarer spyttslikkerholdninga mht innsatsen i Afghanistan. Først skulle vi delta der i ubegrensa tid framover, for det skulle USA. Så skulle USA ut seinest i 2014. Da skulle Norge det også. Men så skal ikke USA ut til neste år likevel. Og merkelig nok – ikke Norge heller når det kommer til stykket. At denne underdanige holdninga er for at USA skal komme til hjelp om vi blir angrepet en gang, tror jeg lite på. Derimot søker Norge dekning under USAs paraply for å forsvare utenlandsinvesteringene. De må jo forsvares: landene i den tredje verden vil neppe akseptere å bli utbytta av Vesten i all evighet.

        • 11. januar 2014 klokka 07:26

          Det er manglende symbiotisk kulturfellesskap med den rådende imperialistiske Vestlige kulturen som er utgangspunktet for den nåtidige Svenske kritikken. At migrasjonstakten er for lav og at dette tyder på manglende empati/solidaritet har vært ett hovedargument med utgangspunkt i at Borge er ett rikt land som “har råd” til å “hjelpe” og dette henger tett på en av Sveriges egne store eksportartikler, popmusikk. Pop og media glemmer hva det koster av finite ressurser å holde ett menneske i Svensk/Norsk/Amerikansk stil. Regnestykket er enkelt om man ser på forbruket og da blir det lite reell solidaritet igjen oppsplittingen av lokal arbeiderklasse og alternativet mellom å bygge ned velferdsstaten eller å senke samfunnets økonomiske styrke internasjonalt. Klodedrapet fortsetter, og å redde folk inn til et medieforsert og kunstig høyt konsum koster mer velstand enn det skaper.

      • Knut
        23. februar 2016 klokka 01:08

        Du skriver: “Man skal ha lest den boka man polemiserer mot i artikkels form. I kommentarsamtaler gjelder dette naturlgvis ikke”.

        Refererer du her til en eller annen regelbok for blogger som jeg ikke kjenner til, eller finner du bare opp ting og sier “man skal” når du egentlig mener “jeg synes og mener”? Selv synes jeg at Steigen skal få lov til å rette sin polemikk mot hvaenn han måtte ønske, uavhengig om han vet hva han snakker om eller ei. At han her kommenterer en artikkel han har lest må da være helt greit. Har du noen faktabaserte innvendinger å komme med synes jeg du burde ytre dem så diskursen blir konstruktiv, fremfor å opptre som et eller annet ytringspoliti som trekker normative regler ut av løse luften etter eget befinnende. Det er da min mening, hvilket i stor grad samsvarer med hva de norske lovene sier om ytringsfrihet.

Legg inn en kommentar