oss 100 kroner!
Jeg har på denne bloggen ført et langvarig felttog mot både den norske deltakelsen i Libya-krigen og måten det ble vedtatt på. Jeg har påstått at den rødgrønne regjeringa begikk brudd på grunnloven i sin iver etter å stå fram som den mest krigsvillige gutten i NATO-klassen.
Svar fra SV
Thor Egil Braadland som er spesialrådgiver i SVs stortingsgruppe har nå svart på den delen av min kritikken som dreier seg om forholdet til Grunnloven. I en artikkel i Klassekampen 26.01.2013:
Jeg er derfor enig i at det kan virke som om grunnlovens § 25 første ledd kan ha blitt brutt. Men et massivt, Nato-lojalt flertall i Stortinget, ledet an av Arbeiderpartiet og Høyre, har i flere tiår tøyd og tolket grunnloven i en retning hvor «Grunnloven § 25 ikke er til hinder for deltakelse i operasjoner i utlan- det, selv under annen nasjonal kommando, dersom dette er ledd til ivaretakelse av internasjonale oppgaver som også skal ivareta Norges ideelle interesser eller sikkerhetspolitiske behov» (betenkning fra Utenriksdepartementets rettsavdeling 27. november 2001, laget i forbindelse med regjeringen Bondevik IIs vedtak om norsk deltakelse i Afghanistan-krigen). …
Konstitusjonell avdeling i Stortinget støtter også UDs tolkning. I et notat 4. desember 2001 skriver de at UDs notat gir «…en korrekt beskrivelse av den praksis som har vært fulgt siden 1950-tallet, og som har hatt Stortingets tilslutning (…).
Jeg skal berømme Bradland for at han svarer saklig og nøkternt. Braadland gir meg rett et stykke på vei i at det kan virke som «grunnlovens § 25 første ledd kan ha blitt brutt». Men han mener at Arbeiderpartiet og Høyre har gått i spissen for en gradvis omfortolkning som gir en slags ryggdekning for utvanning av Grunnloven på dette punktet. Dette har han opplagt rett i. Men jeg jeg har noen kommentarer:
– Jeg har tatt opp min kritikk overfor Statsministerens kontor, Forsvarsdepartementet, Kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget og Riksrevisoren. Og det interessante er at i sine svar er det ingen av dem som henviser til en slik omfortolkning som den Braadland er inne på. Alle sammen viser til en stortingsbehandling som fant sted etter at krigserklæringa var et faktum. Dette viser at de ikke er så sikre på sin fortolkning av Grunnloven som de gir inntrykk av.
I sitt svar til meg skriver for eksempel oberstløytnant Børre Rikardsen i Forsvarsdepartementet:
Det formelle vedtaket om å gi forsvarsministeren fullmakt til å stille til rådighet en styrke på seks kampfly med støttekapasiteter ble fattet ved kongelig resolusjon i ekstraordinært statsråd 23. mars 2011. Senere samme dag ble seks norske F-16 kampfly avgitt til operasjonen i Libya.
Forut for den formelle beslutningen var det en politisk prosess i Norge basert på FNs sikkerhetsråds vedtak av sikkerhetsrådsresolusjon 1973 den 17. mars 2011.
Den 18. mars ga regjeringen uttrykk for Norges støtte til Sikkerhetsrådets vedtak om Libya.
Deretter var det drøftelser mellom statsministeren, berørte statsråder og forsvarssjefen. Utenriksministeren orienterte samtlige parlamentariske ledere og lederen for den utvidede Utenriks- og forsvarskomiteen om at regjeringen var innstilt på å stille et militært bidrag. Samtalene viste at det var bred enighet om regjeringens vurderinger.
Legg merke til at oberstløytnanten ikke viser til noen slik presedens som den Braadland viser til. Han viser til regjeringsmøte etter krigserklæringa og stortingsbehandling etter krigserklæringa. Halvorsens framstilling gir også et klart inntrykk av at det ikke var noe møte i regjeringa om dette. Så nå er Grunnlovens krav om stortingsbehandling ikke bare redusert til regjeringa, men redusert ytterligere til et organ som ikke finnes i Grunnloven, nemlig partilederne.
– Og dersom man skulle legge UDs utvanning av Grunnloven til grunn, og regjeringa skulle ha tiltatt seg Stortingets mandat til å starte krig, så er det det å bemerke at her finnes det ikke engang noe vedtak fra regjeringa. Det finnes ikke et dokument, ingen protokoll som forankrer dette. Jeg har spurt statsministerens kontor gang på gang om de har noe vedtak å vise til fra 19. mars 2011. Halvorsen innrømmer at denne krigen ble startet slik tenåringer inviterer til fest, via mobil og sms. Og det er ikke hjemlet i UDs tvilsomme omfortolkning.
Grunnlovsendring? Ja takk!
SV har foreslått et tillegg til § 25 i Grunnloven, som lyder «Ei heller maa Rigets Land- og Sømagt bruges udenfor Rigets Grænser uden Storthingets Samtykke, medmindre det er tvingende nødvendigt for Landets Forsvar». Utmerket, jeg støtter dette. Men:
SV godkjente både krigen og framgangsmåten
Hvis SV synes dette var en tvilsom måte å dra Norge inn i krig på, hvorfor krevde dere ikke stortingsbehandling? Stoltenberg var avhengig av Halvorsens ja for å forplikte Norge til krig. Og det fikk han.
– Bård Vegar Solhjell sa i Stortinget da han støttet krigen mot Libya: «Så må den norske innsatsen kontinuerleg vurderast ut frå om FN-resolusjonens målsetjingar vert oppnådde.»
Enhver som hadde studert forholda i Libya før krigserklæringa måtte vite at de såkalte opprørerne som skulle bli NATOs bakkestyrker besto av jihadister som var væpnet og finansiert av Qatar og Saudi-Arabia. CIA visste det. Om ikke norske politikere visste det, så sier det mest om dem.
Jihadistene i Libya væpnet terroristene i In Amenas
Nå innrømmer sjøl Hillary Clinton at den gruppa som gjennomførte terrorangrepet på gassanlegget i In Amenas var væpnet fra Libya.
Dette var NATOs og Norges allierte under krigen i Libya.
Og da er mitt spørsmål til Braadland: Når vi i dag ser hvor ødeleggende krigen var for Libya, når vi ser hvordan Norge faktisk var alliert med jihadister som igjen har ført våpen fra Libya til Algerie og Mali, hvordan vil da SV oppsummere krigen og sin støtte til den? Angrer dere fortsatt ingenting, slik Halvorsen sier?
Det er en alvorlig sak å starte en krig. Det er en alvorlig sak å ødelegge et land. Det er en alvorlig sak å alliere seg med terrorister for å gjøre det. Nå er det på tide å kreve at hele dette sakskomplekset legges på bordet.
Oppdatering 28.01.2013.
VG skriver om Norges ukjente transportkrigere. Dette understreker ytterligere behovet for å få en storstilt offentlig opprydding i Norges forhold til krig rundt omkring i verden.
