Hemmeligheten på Englesletta

1

Piantangeli, eller Pian d’Angeli, englenes slette, eller Ânglamarken. Bare navnet er nok til å gi stedet en magisk tiltrekningskraft. Den ligger på et platå som hever seg over Mignonedalen, like ved Tolfa, nordvest for Roma. Man kommer dit fra Tolfa langs en ganske bratt og krevende vei. Vel oppe på platået bør man kaste et blikk bakover, for der ligger Tolfaklippen som en spiss pyramide, en varde, og vokter over territoriet. La rocca er et karakteristisk landemerke i hele dette området. Den viser veien hjem i vid omkrets. Det er noe betryggende ved å få øye på la rocca.


 

Dette er en av fire tekster jeg skrev i 2000 som et  slags tidlig inntrykk av Tolfa.

Jeg har lært mer siden da, men dette er ukorrigert Steigan fra våren 2000.


hester

Mellom klippen og platået bølger landskapet med skogholt og grønne enger, her og der en flokk kuer. En flokk blåkledde speidere driver med sitt, de speider antakelig. Vi kommer til en etruskisk tempelruin og tar en fortjent pause i graset. Villkrokus og fioler pryder stedet der vi har satt oss. Lenger bort anemoner i blått, hvitt og rosa. En og annen alpefiol. De skjønner seg ikke på årstider, alpefiolene, blomstrer både tidlig om våren og langt ut på høsten. For to og et halvt tusen år siden vokste det nok også markblomster her. Kanskje etruskerne bandt kranser av dem for å pynte opp under festene sine. Romerne var sjokkerte over etruskernes lettlivethet. På gravmaleriene kan vi se at fester, banketter, sang, musikk og dans hadde stor betydning for dem. Slike motiver går igjen, mens det nesten ikke finnes krigsmotiver.

Det betyr ikke at krig var ukjent for dette førromerske folket.Etruskerne kunne slåss. De satte seg i respekt overfor de mektige grekerne og fønikerne. Havet som vi aner i det fjerne kalles den dag i dag Det tyrrhenske hav, etter tyrrhenoi, det greske navnet på etruskerne. Så lenge etruskerne var på høyden, var det ingen andre makter som klarte å beherske dette området. De kjente krigen og førte kriger, men stilt overfor evigheten i gravene sine viser de oss at de dyrket vinen, banketten og musikken med langt større entusiasme enn de dyrket krigen.

Det går en gammel vei forbi tempelruinene. Av sjølve tempelet er det bare tuftene igjen. Vi kan ane omrisset og størrelsen, men ikke mer. Her har det vært vei i over 2500 år. Dette var hovedveien mellom Tarquinia og Cerveteri. Veien går i et dalsøkk og fører over åsryggen i retning havet. Etruskerne kunne bygge veier. Det var jo de som lærte kunsten å bygge veier og akvedukter til romerne. Antakelig var veien bedre den gangen enn den er i dag. Terrengsykler kommer fram, en god jeep også, men kjøretøy flest må gi opp omtrent ved etruskerruinene.

Jeg lukker øynene og prøver å se den etruskiske prosesjonen med to fløytespillere i spissen som kommer fram til tempelet langs den brulagte veien. Fløytespillerne spiller på den spesielle dobbeltfløyta og bak dem går trommeslagerne. Både menn og kvinner deltar i prosesjonen. Men hvor kom de fra? Hvor lå byen deres? Den lå sikkert ikke her i bandet, for her kunne den ikke forsvares. Hvor lå den da?

Videre opp gjennom skauen. Veien ligner av og til et uttørka bekkefar, men syklene klarer det fint. Veikantene strutter av blå, rosa og hvite anemoner. Minner om blåveis og hvitveis, men større. Så framme ved Piantangeli, ingen hester å se, men den skålformede dalen med spredte busker, villpæretrær i snøhvit blomstring, vårgyvel og slåpetorn er romantisk som den er. Hvitt av hundretusenfryd. Vi slentrer oppover ”nglamarken, fram mot den klippen der det en gang lå et romersk tempel og der vi nå kan se restene av et middelalderkloster, eller en klosterfestning. Et nytt ørnereir. Svimlende utsikt over dalen der elva slynger seg som et blågrønt bånd der nede. Og vi har all verdens tid.

Da ser jeg den, byen, den etruskiske byen. Denne høye klippen er ideell. En befestet by her oppe ville beherske hele dalen og dermed den beste ferdselsåren mellom det som i dag er Viterbo og kysten. Jeg ser for meg ringmuren av vulkansk stein. Jeg ser de trange veitene og husene med røde teglsteinstak. Takene er prydet med medusahoder i malt teglstein. Det er sterke farger. Teglmedusaene skal skremme bort onde ånder. Men hvor fikk de vann fra her ute på klippen? Akvedukt, sjølsagt. Transport av vann var noe de kunne. Ingen har noensinne gravd etter noen etruskerby på Piantangeli, men stedet bare roper at det må finnes noe her. Mange arkeologiske oppdagelser har kommet på spinklere grunnlag enn dette. Med ett rives jeg ut av ett drømmesyn bare for å bli konfrontert med et annet. Hestene.

Hestene er bare der. Vi så ikke hvor de kom fra, men med ett har 20 flotte dyr slått seg til i dalsida. En svart stallone, hingst, vokter på flokken sin. Det er ingen god ide å utfordre ham. Synet er som et romantisk landskapsbilde, en pastorale fra 1600-tallet. Hester som gresser rolig blant blomstrende busker. Grønne enger. Markblomster. Klar, blå himmel. En ruin på bakketoppen. Men hvor er hyrdinnene og bakkantinene og de små saueflokkene? Antakelig er de bare over neste bakketopp.

Framme på klippekanten kan vi se Mignone langt der nede. Vi ser også over mot Pian Conserva der det er gravd ut en stor etruskisk dødeby, en nekropolis. Der er det både store, kuppelformede tumulus-graver og mer beskjedne graver som er gravd ned i det porøse fjellet.

En gang har det ligget en stor etruskisk by i dette området, en by som var stor nok til å trenge en stor dødeby. Ingen har noensinne funnet denne byen. Og vi vet at etruskerne alltid bygde gravene sine på et sted der de døde skulle kunne se hjem.

Det er grunner til å tro at denne byen som ingen har funnet, må ha vært en viktig by. Den romerske forfatteren Vergil skriver at Aineas fikk hjelp av en etruskisk styrke fra Mignone. Men slik det gjeldende historiske kartet over etruskernes rike ser ut i dag, lå det ingen by i dette området. Dette rimer ikke. Vergil ønsket å skape en troverdig historie. Det var ingen grunn for ham til å finne på en ikke-eksisterende by ved Mignone. Han skrev utvilsomt om en by som både han og hans samtidige kjente til. Og ikke bare mener han at det var et viktig etruskisk støttepunkt her. Denne byen var så mektig at den kunne yte avgjørende støtte til Aineas. Det kan ikke ha vært noen landsby. Kan det ha vært sjølve etruskernes hellige hovedstad som lå her? Den er heller aldri funnet. Det finnes teorier om hvor den kan ha ligget, men de er aldri bekreftet.

Jeg får kuldegysninger av tanken. Tenk om de vakre engene og villpæretrærne skjuler ruinene av det gamle Velsna, byen der etruskere fra alle de tolv mektigste byene møttes for å utføre sine kulthandlinger! ‰ finne Velsna ville nesten være som å finne Troja. Folk lo av Schliemann da han leste Iliaden helt bokstavelig for å finne Trojas beliggenhet. De lo ikke like høyt og samstemt da han i 1873 fant byen nøyaktig der de klassiske tekstene ville ha den til å ha ligget.

Og jeg dagdrømmer: Grav her folkens! Og mens etruskologene ler seg halvt fordervet, avdekker vi det politisk-religiøse senteret i etruskerland. Verdenssensasjon. TV-reportasjer og spesialoppslag i søndagsavisene. Men så svinner dagdrømmen og jeg åpner øynene og ser ut over Englesletta igjen. Ønsker jeg virkelig at dette vakre stedet skal endevendes? Ønsker jeg å se suvenirkiosker og parkeringsplasser her?

Jeg tror vi lar det være. Eller i hvert fall drøyer vi det litt. Vi slår oss ned i graset med litt medbrakt. Tre forskjellige oster, litt skinke og peppironi, tomat, salat, vin, brød og frukt. Akkurat passe til en pranzo al fresco.

Pål Steigan

Tolfa i april 2000

KampanjeStøtt oss

1 kommentar

  1. Etruskernes opprinnelse ser ut til å være litt av ei nøtt for historikerne. Jeg har sett antydet noen steder at de kunne være i slekt med de semittiske folkene, og dermed ha kommet fra Midt-Østen. Andre igjen er uenige i den teorien. Interessant er det uansett.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.