Kampen mot fascismen må være konkret

1
Georgi Dimitrov

Av Georgi Dimitrov

Utdrag fra

FASCISMENS OFFENSIV OG DEN KOMMUNIS­TISKE INTERNASJONALENS OPPGAVER
I KAMPEN FOR ARBEIDERKLASSENS ENHET MOT FASCISMEN

2. august 1935

Ingen allmenn karakteristikk av fascismen   uansett hvor riktig den måtte være i og for seg   kan fri oss fra nødvendigheten av å studere og ta hensyn til særegenhetene ved fascismens utvikling og ved de ulike formene av fascistiske diktatur i de enkelte land og på de ulike trinn.

Georgi Dimitrov
Georgi Dimitrov

Det er nødvendig å utforske, studere og få rede på det nasjonalt særegne, det nasjonalt spesifikke hos fascismen i hvert enkelt land, og fastsette de effektive metodene og formene for kampen mot fascismen i overensstemmelse med dette.

Lenin advarte oss ettertrykkelig mot å »sjablonisere, mekanisk nivellere og identifisere taktiske regler og kampregler».

Denne anvisningen er spesielt riktig når det gjelder kamp mot en fiende som er så raffinert, som på en så jesuittisk måte utnytter massenes nasjonalfølelse og fordommer og deres anti kapitalistiske stemninger i storkapitalens interesse.

En slik fiende må en kjenne nøye og fra alle sider. Vi ,må uten den minste nøling få greie på hans forskjellige manøvrer, oppdage hans krokveier og være beredt til å slå ham tilbake på hvert enkelt område og i hvert øyeblikk.

Man bør ikke engang sjenere seg for å lære av fienden, dersom dette kan bidra til raskere og sikrere å knekke nakken på ham.

Det ville være en grov feil å sette opp et slags allment skjema for fascismens utvikling for alle land og alle folk. Et slikt skjema vil ikke hjelpe oss, men hindre oss fra å føre en virkelig kamp.

Attpå til vil det føre til at de befolkningslag som med en riktig behandling på et bestemt utviklingsstadium skulle kunne føres i kamp mot fascismen, eller i det minste bli nøytralisert, uten unntak vil bli drevet over i den fascistiske leir.

La oss for eksempel ta fascismens utvikling i Frankrike og Tyskland. En del kamerater er av den oppfatning at fascismen slett ikke kan utvikle seg så lett i Frankrike som i Tyskland. Hva er riktig og hva er feil her?

Det er riktig at det ikke fantes så rotfestede demokratiske tradisjoner i Tyskland som i Frankrike, som gjennomgikk flere revolusjoner i det 18. og det 19. århundre.

Det er riktig at Frankrike er et land som seiret i krigen og la Versaillessystemets byrder på andre land, og at det blant massene i Frankrike ikke finnes en slik krenket nasjonalfølelse, som har spilt en så stor rolle i Tyskland.

Det er riktig at hovedmassen av bøndene i Frankrike er republikansk og anti fascistisk innstilt, særlig i de sørlige områdene, i motsetning til Tyskland der betydelige deler av bøndene var under innflytelse av de reaksjonære partiene allerede før fascismen kom til makta.

Men, kamerater, på tross av den forskjellen som eksisterer i den fascistiske bevegelses utvikling i Frankrike og Tyskland, på tross av de omstendighetene som gjør fascismens offensiv vanskelig i Frankrike, så ville det være kortsynt å ikke være oppmerksom på fascismens uavbrutte tilvekst der, og å undervurdere muligheten for en fascistisk omveltning.

Det finnes på den andre siden en hel rekke omstendigheter i Frankrike som begunstiger fascismens utvikling.

Glem ikke at den økonomiske krisa, som inntrådte senere i Frankrike enn i andre land, stadig blir dypere og mer skjerpet, og at dette særlig letter den fascistiske demagogiens hemningsløse spill.
Den franske fascismen har sterke posisjoner i nasjonalsosialistene hæren, i offiserskorpset, og det hadde ikke i Reichswehr før de tok makta.

Videre finnes det vel knapt noe land der korrupsjonen i det parlamentariske regime har nådd et så uhyggelig omfang eller har utløst en slik forbitring blant massene som i Frankrike, og i dette spekulerer, som kjent, de franske fascistene i kampen mot det borgerlige demokratiet.

Glem heller ikke at fascismens utvikling blir lettet av det franske borgerskapets ville redsel for å miste sitt politiske og militære hegemoni i Europa.

Av dette følger det at den framgang den anti fascistiske bevegelsen har hatt i Frankrike, som kamerat Thorez og kamerat Cachin har talt om her, og som vi alle gleder oss hjertelig over, enda ikke på langt nær kan sees på som et faktum som beviser at de arbeidende massene en gang for alle har lykkes i å sperre veien for fascismen.

Man må enda engang ettertrykkelig framheve hele vekten av den franske arbeiderklassens oppgave i kampen mot fascismen, slik jeg påviste allerede i min beretning.

Det er til og med farlig å gjøre seg noen illusjoner om fascismens svakhet i andre land der den ikke rår over noe bredt massegrunnlag.

Eksempler på slike land er Bulgaria, Jugoslavia og Finland, der fascismen kom til makta skjønt den ikke hadde noe bredt grunnlag.

Men den støttet seg på den væpnete statsmakta, og så forsøkte den siden å utvide grunnlaget sitt ved å utnytte statsapparatet.

Kamerat Dutt hadde rett da han påsto at det fantes en tendens i våre rekker til å betrakte fascismen generelt, uten å ta hensyn til de konkrete særegenhetene hos den fascistiske bevegelsen i hvert enkelt land, og at alle de reaksjonære tiltakene til borgerskapet feilaktig ble betegnet som fascisme, eller til og med hele den ikke kommunistiske leiren som fascistisk. Resultatet av dette var ikke at kampen ble styrket, men tvert imot at den ble svekket.

Men også nå finnes det rester av en skjematisk innstilling like overfor fascismen.

Er for eksempel påstandene til en del kamerater om at Roosevelts »nye giv» er en tydeligere og skarpere form for borgerskapets utvikling i fascistisk retning enn f. eks. Englands »nasjonale regjering», ikke et uttrykk for en slik skjematisk oppfatning?

En trenger en betydelig dose skjematisme hvis en ikke skal se at de mest reaksjonære kretser av den amerikanske finanskapitalen, som angriper Roosevelt, nettopp og framfor alt utgjør den kraften som stimulerer og organiserer den fascistiske bevegelsen i De forente stater.

Hvis en ikke ser den virkelige fascismen i USA som vokser fram bak de skinnhellige frasene om forsvar av de amerikanske innbyggernes demokratiske rettigheter, så betyr det at en villeder arbeiderklassen i kampen mot dens argeste fiende.

Som det ble konstatert i debatten, utvikler det seg også visse fascistiske grupper i kolonilandene og i halvkoloniene, men her kan det naturligvis ikke være tale om en slik type av fascismen som den vi er vant til å se i Tyskland, Italia og andre kapitalistiske land.

Her må en studere og ta hensyn til de helt særegne økonomiske, politiske og historiske vilkårene som fører til at fascismen tar, og kommer til å ta, helt særegne former.

– – –

(Jeg anbefaler også sterkt dette utdraget som tar dette på kornet.)

I dette stykket må vi åpent erkjenne at fascistene ofte viser seg å være behendigere og smidigere enn mange av våre kamerater.

Jeg husker for eksempel på et møte for arbeidsløse i Berlin på den tida Hitler kom til makta.

Det var samtidig med at rettssaken mot de beryktede svindlerne og spekulantene, brødrene Sklarek, fant sted, en sak som dro ut noen måneder.

Den fascistiske taleren som opptrådte på møtet, utnyttet rettsaken til sine demagogiske formål.

Han viste til de svindleriene, bestikkelsene og de andre forbrytelsene Sklarek brødrene hadde begått, og han understreket at saken mot dem allerede hadde pågått i månedsvis.

Han regnet ut hvor mange hundre tusen mark den allerede hadde kostet det tyske folket, og under kraftig bifall fra de tilstedeværende erklærte han at slike banditter som Sklarek burde skytes uten videre oppstyr, og at de pengene som ble sølt bort på rettsaken, burde ha gått til de arbeidsløse.

En kommunist reiste seg og ba om ordet.

Møtelederen avslo først å gi ham det, men han ble tvunget til å gi etter under press fra de tilstedeværende, som ville høre kommunisten.

Da han steg opp på talerstolen ventet alle spent på hva den kommunistiske taleren hadde å si. Nå, hva sa han?

»Kamerater», sa han med høy og fast stemme, «Den Kommunistiske Internasjonalens plenum er nettopp avsluttet. Det har vist veien til arbeiderklassens redning. Den viktigste oppgaven det stilte oss overfor, kamerater, er å ‘erobre arbeiderklassens flertall’. (Latter) Plenumet ga den anvisningen at arbeidsløshetsbevegelsen må ‘politiseres’. (Latter). Plenumet oppfordrer oss til å heve den opp på et høyere nivå . . . » (Latter)

Og taleren fortsatte i samme dur, idet han åpenbart trodde han «klargjorde» plenumets virkelige beslutninger.

Kan en slik tale fengsle de arbeidsløse?

Kan det gjøre dem tilfreds at en først vil politisere dem, så revolusjonere og endelig mobilisere dem for å heve bevegelsen deres opp på et høyere nivå? Jeg satt i en krok og så med gremmelse hvordan de tilstedeværende arbeidsløse, som så ivrig hadde ønsket å høre en kommunist for å få vite av ham hva de konkret burde gjøre, begynte å gjespe og tydelig viste tegn på skuffelse.

Og jeg ble slett ikke forbauset da møtelederen mot slutten brutalt tok ordet fra taleren, uten den minste protest fra forsamlingen . . .

Dette er dessverre ikke noe enestående tilfelle i vår agitasjon.

Det er ikke bare i Tyskland det har forekommet slike tilfelle.

Å agitere på denne måten, kamerater, det er å agitere mot seg selv. Det er på høy tid en gang for alle å gjøre ende på slike, om jeg må få si det, barnslige agitasjonsmetoder, mildt sagt.

KampanjeStøtt oss
DEL
Neste artikkelRevolusjon og datarevolusjon

Jeg er Pål Steigan, skribent, kulturarbeider, kommunist, kokk og amatørfotograf – jack of all trades, master of none. Send tips og tilbakemeldinger her.

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here