Netanyahus fetisj: krig mot Iran

Trusler om vold og drap er ikke akseptert, hverken moralsk eller juridisk. I sosiale medier skal trusler føre til øyeblikkelig utestengelse, og det er bra. Hadde en enkeltperson gått ut og truet med å drepe noen eller sette fyr på hjemmet deres, plante bomber og overta eiendommen deres og alle pengene deres ville det selvsagt ført til store avisoppslag og allmen fordømmelse, i tillegg til påtale og dom.

Denne krigserklæringen fra Netanyahu på Twitter ble raskt slettet, men ikke raskt nok. Spørsmålet er:
Hvorfor blir han ikke utestengt fra Twitter? Deres retningslinjer forbyr hatefulle ytringer, trusler og oppfordring til vold. Her oppfylles alle tre kriterier for utestengelse.

Så hva kommer det av at truslene og drapene disse gamle mennene Netanyahu, Bolton, Penn, allerede er skyldige i ikke utløser noen utestengelse, og fordømmelse på første side i alle aviser? At dette er notoriske massemordere er jo ikke en mening, men et faktum. Likevel blir de tatt imot på rød løper hvor enn de ferdes.
Pen i tøyet, riktig farge på slipset, blått når de er blant medsammensvorne, rødt når de skal tøffe seg, dette er hardbarkede kriminelle som hører hjemme i fengsel.

Når aviser og øvrige medie omtaler disse personene er det uten å fremheve forbrytelsene de de facto er skyldige i. Mediene er dermed med på å hvitvaske dem, legge til rette for at de kan fortsette.

Om en følger med på israelske aviser vet man at Netanyahu har jobbet for krig mot Iran i minst 20 år. han er på en slags internasjonal krigsturné. Stadig vekk finner han på nye utspill. Og pressen følger opp, sjeldent blir det påpekt at han er tatt i løgn så mange ganger og at han er en kriminell. I Spania ble det utstedt arrestordre på mannen, samt flere israelske forbrytere som Avígdor Lieberman, men disse ble opphevet av en høyere rettsinstans kort tid etter. Det spør likevel om Costa del Sol blir belemret med noe Netanyabesøk med det første.

Iran har aldri angrepet et annet land. Israel derimot, er en kriminell enhet som ikke bare regelmessig bomber Syria og andre land, men som skyter barn, kvinner og menn på kloss hold og skryter av det. Vår regjering ønsker nå mer samarbeid med denne aggressive, voldelige kolonimakten.

Om Russland hadde truet med å angripe Israel for å beskytte sivile, noe som er helt på sin plass, all den tid de dreper ubevæpnede sivile mennesker hver eneste uke, hvordan hadde forsidene sett ut da, mon tro? Svaret synes åpenbart, det hadde vært store oppslag og verdenskrig.
Men Netanyahu får ufortrødent fortsette sin krigsturné. Nå vil han ha med arabiske land, som han har samarbeidet med i åtte år i forsøket på å knuse Syria. Det ble ikke noe av.

Krigsforbrytere planlegger nye overgrep.

I minst 20 år har Netanyahu påstått at «tiden renner ut», at det er bare noen få år til Iran skaffer seg atomvåpen. Allerede i 1992 skrev han om dette i israelske medier. Han har ropt om dette siden. Han unnlater å si noe om sine egen atomvåpen. Det kan se ut som Netanyahus krigslyst stiger i valgkamptider. Dette ble også påpekt etter dette innlegget i 1992 der frir til USA for å hindre Iran i å skaffe seg nødvendig teknologi. Året etter påstår han at Iran vil ha skaffet seg atomvåpen innen 1999:
(klikk på bildet for oversettelse)

Fra YetNews

Som svar på Netanyahus utspill skrev Oded Yinon (mannen bak Yinonplanen) fra Jerusalem følgende i et brev til redaktøren, «Knessetmedlem Benjamin Netanyahu sprer frykt i oss alle med sine historier om Irans atombomber og den iranske trusselen. I innlegget sitt beskriver han en trussel, som i verste fall er et potensielt scenario, men IDFs stabssjef Ehud Barak erklærer at det for tiden ikke finnes noen vesentlig trussel fra Iran. Internasjonale aviser, for eksempel Newsweek, beskriver Irans svakheter i detaljer. Men Irananalytikeren Netanyahu, tror noe annet. Det har han jo rett til, men , men hvorfor bruker han Iran for politisk gevinst?»

2017: Netanyahu tyr til tegneseriebomber «Jeg vil ha krig.»
Netanyahu finner stadig på nye bløffer for å få krig mot det iranske folket.
«Kanskje får jeg viljen min om jeg viser litt skrapjern og sier at Iran er farlig?»
«Eller en dramatisk avdukning av CD-plater, kanskje det kan gi meg krigen jeg vil ha?»
1995 – «Iran vil ha atomvåpen om tre-fem år»
1996 Netanyahu får stående applaus i den amerikanske Kongressen klikk på bildet for å se video.  «Krig mot Iran»
Talen i skrift HER
2002 – Netanyahu ville også ha, og fikk, krig mot Irak. Han påstod at «Saddam har atomvåpen».
2006 – Netanyahu har brukt «Holocaust-kortet» mer enn én gang.
2012 taler til AIPAC: «Krig mot Iran er helt nødvendig.»
2015: Netanyahu finner på alt mulig rart for å få krig mot Iran.
2018 i FN: «Her er Irans hemmelige atomlager.»
Dette uløste den rene latterkrampe, ettersom bygningen er et tepperenseri)

Nå er det på tide for det såkalte «verdenssamfunnet» å støte vekk denne mannen. Verden hadde blitt et fredeligere og hyggeligere sted om han hadde fått evig husarrest. PlayStation kan sikkert sende ham noen krigsspill, så får han utløp for krigskåtheten for seg selv på gutterommet. Fortnight er populært for tiden. Selv er han ikke så populær, både i 2017 og i fjor demonstrerte titusener mot ham i Tel Aviv og andre byer i ukesvis. I Storbrittania underskrev over 110.000 mennesker kravet om at han må bli arrestert.

Irans respons til krigtruslene er i tråd med deres vanlige «tone of voice», temmelig dempet. Bolton, som går arm i arm med Netanyahu og som lever for krig, «må lide av psykotiske ,kroniske hallusinasjoner.» Det er det nok flere som har gjort seg den tanken. Sett dem begge i fengsel.

Trump sett fra Damaskus (video)

Vi har sett et utall amerikanske og norske nyhetssendinger og artikler om presidents Trump kunngjøring av at amerikanske tropper skal ut av Syria. Innslagene i eter og på papir skiller seg lite fra hverandre. Den syriske komikeren Treka, som bor i Damaskus har laget sitt eget innslag om saken, se nederst i artikkelen.

USA og Norge vil ha evig krig
Regjeringen og hovedstrømsmediene får ikke distansert seg nok fra dette, til tross for at det var nettopp et av løftene Trump gikk til valg på. Men også den norske såkalte opposisjonen er misfornøyd med utsiktene til at Syria nå skal bli kvitt ulovlige okkupanter. Anniken Huitfeldt (Ap) som for åpen mikrofon på TV2-programmet Underhuset har tatt til orde for evig krig er en av dem.
De henter alle sammen frem tung kritikk og uttrykker «bekymring», snakker om «tomrom» og «ansvar». Det er altså snakk om en ulovlig invasjon, fullstendig i strid med internasjonal lov.
Vi vet nå at Norge ledes av en imperialistisk regjering med pressen på lag. Ikke at Ap-regjeringen var noe bedre, de satte i gang den ulovlige norske deltagelsen i den skitne krigen mot syrere.

Yrende caféliv i Damaskus: Det skulle vært naturlig for pressen å spørre syrere i Syria hva de mener.
FOTO: Tor Lindseth

Alt er for Israel
Media og politikere avslører at de egentlig vil ha evig krig i land langt borte og det er all grunn til å spørre seg «what’s in it for them?» Det er først og fremst Israel som er vill etter å knuse landene i regionen. «Stor-Israel» er ikke et rykte eller en såkalt «konspirasjonsteori», men konkrete planer og noe som en rekke velstående amerikanske jøder åpent støtter helhjertet. Så har også Hollywood beordret en rekke stjerne å komme seg ut i offentligheten og skrike varsku.

Med mindre amerikansk «nærvær» kan ikke Israel lenger bølle seg frem på samme måte, og utsiktene til at Golan skal tilbakeleveres til Syria kan få enhver høyreekstrem israelsk politiker og investorer til å skjelve buksene, og på avtrekkeren. Israel bombet Damaskus første juledag, drepte en soldat og skadet ytterligere tre.

Ingen norske interesser i å okkupere Syria
89 amerikanske senatorer og kongressmedlemmer er også israelske statsborgere og mottar enorme summer fra AIPAC, den israelske lobbygruppen, så at de skriker og bærer seg lar seg lett forklare. Amerikanerne har altså folk på toppen som heller vil sette egne soldater i fare enn å avslutte en for USA ulønnsom krig de allerede har tapt. Men hvorfor er norske politikere så ville etter det samme som disse? Hvem sine interesser er det de egentlig tjener? Det er umulig å få øye på noen norske interesser i dette, snarere tvert i mot. Uttalelser tyder også på at det kan fremdeles være norske soldater i Syria.

Syria er ikke en «konflikt» – det er et land med barn, kvinner og menn som vil bestemme over sitt eget land. De er glade for å bli kvitt okkupantene.

Travel handel på al-Hamidiyeh-souken i Damaskus: I følge amerikansk og norsk presse eksisterer ikke disse menneskene. FOTO: Tor Lindseth

Syrere skal usynliggjøres
Ikke én av de ovennevnte har lurt på eller diskutert hvordan over 20 millioner syrere tar nyheten eller bedt om en uttalelse fra den syriske regjeringen eller syriske parlamentarikere, politiske kommentatorer eller journalister. Ikke én har kommet seg avsted, tatt med seg mikrofonen ut på gaten i Damaskus og spurt folk. Syriske barn, kvinner og menn skal ikke, får ikke synes i våre medier. Så kjære leser, de bedrar oss. Det er ikke journalistikk som praktiseres i norske hovedstrømsmedier, det er PR-arbeid for evig krig. Det er ditt valg om du skal forsette å la deg dupere.

Min syriske venn Treka Zn er standupkomiker og har dette å si fra Damaskus:

Treka Zn reacts to Trump's decision to pull out US troops from Syria

A Syrian reacts to Donald Trump's decision to Pull out all US troops from Syria and explains why this is the right decision both for Americans and Syrians and criticizes the war mongers that are against this decision (MUST WATCH)Credits: Treka ZnPlease Share this video if you also think the US troops should withdraw from Syria

Geplaatst door Treka Zn op Maandag 24 december 2018

Treka har en egen Facebookside

Seniorforsker ved FFI: at ukrainske barn må grave skyttergraver er «dugnad» .

I dag har VG publisert en artikkel der de omtaler at barnehjemsbarn må grave skyttergraver som «dugnad». Dette ble først omtalt av  doktor i russisk historie og redaktør av nettstedet Kaleidoskop, Bjørn Nistad 2.12.2018 .
Nistad beskriver dette slik de fleste ville gjort, nemlig som tvang. Barn skal ikke grave skyttergraver, barn skal ikke brukes i propaganda.
Om det samme hadde funnet sted i Russland, Iran, Syria, Venezuela eller et annet «upopulært» land mediene liker å skrive nedsettende om, ville noe slikt blitt fremstilt som en «sjokknyhet».
Men i Ukraina er det visst helt annerledes.

VG  skriver at barnehjemsbarna «hjelper til» når de blir sendt ut for å grave skyttergraver.

 

Denne bildeteksten har VG valgt til dette bildet: «HJELPER TIL: Flere ukrainske barnehjemsbarn bisto med å styrke skyttergraver nær byen Mariupol.» Foto: Sergey Vaganov / TT NYHETSBYRÅ

Redde barn
«Barna ønsker selv å hjelpe soldatene. Forsvarslinjene er ikke aktive, og derfor er det trygt for barna å oppholde seg her. » påstår barnehjemsbestyrer pastor Gennadiya Mokhnenko, for anledningen ikledd militæruniform.
Men han forteller også at barnehjemmet bare ligger et kvarter unna og at:
«Når barna våkner om morgen ser de bort på det som kan bli en frontlinje på få minutter. De er redde.»

Det er ikke bare barnehjemsbarna som er redde. VG siterer en kvinne som forteller: «Denne uken har antall soldater og politi i Mariupol økt betraktelig. Folk er svært redde. Soldatene er bevæpnet, og det er skummelt å gå ute med barna.» Dette er åpenbart ikke noe barnehjemsbestyreren lar seg skremme av. Han  mener «barnas arbeid bør være til inspirasjon for hele landet. «.VG hadde visst ingen oppfølgingsspørsmål til barnehjembestyreren.

Finn en ekspert
Men de har kanskje stusset litt på hvordan dette oppleves for barna. Fremfor å henvende seg til en ekspert på barn, oppvekstvilkår, og mentale helse, velger VG å spørre Tor Bukkvoll, Russland-ekspert og seniorforsker ved FFI, Forsvarets forskningsinstitutt. «Er det greit at barn bistår militæret med slikt arbeid?»
På hvilken måte de mener om «det er greit» er ikke godt å si. Mener VG  juridisk, moralsk, eller helsemessig «greit»?
«Dersom disse barna er tvunget til å gjøre dette arbeidet er det fælt, men det har jeg ingen mulighet til å vite noe sikkert om.» sier Bukkvoll. VG er åpenbart fornøyd med dette skuldertrekket av et svar.

 

Dugnad
Bukkvoll  «opplever de som støtter Ukraina har en dugnad for å beskytte byen sin, og at de vil bidra med det de kan for å hjelpe ukrainske soldater .»
«De» skal altså også  inkludere barn som med stor sannsynlighet er sårbare og traumatiserte etter å  ha mistet familie og bodd på gaten skal beordres ut for å grave skyttergraver.

Det er kløktig at VG velger å spørre en som Bukkvoll. Hadde de henvendt seg til en psykolog, barnevernet, eller en spesialist i barns rettigheter kunne det hende at vedkommende ville svart at det  å skremme barn med krigspropaganda og tvinge dem ut for å grave skyttergraver, ikke er forsvarlig, men et overgrep og et blatant brudd på deres rettigheter som barn,  noe som må fordømmes på det sterkeste.

Nazistene i Ukraina – betalt av NATO
Det krigerske nazistregimet i Ukraina er en realitet takket være milliarder av dollar fra NATO, inkludert Norge. NATO fortsetter pengegaloppen, og nå er amerikanske leiesoldater på vei til Ukraina.

Barn lærer å drepe russere
Barn i Ukraina må ikke bare grave skyttergraver, de trenes i drapsleire, skremmes opp midt på natten og må lære å skyte. De indoktrineres med at russere og separatister ikke er mennesker.

AP beskriver videoen slik: 
«I en leir grunnlagt av en ukrainsk nasjonalistisk gruppe lærer barn å bruke gevær for å drepe russerne og deres sympatisører. De blir også indoktrinert med nasjonalistisk ideologi, inkludert forakt for LGQT-rettigheter.»

Bjørn Nistad beskriver situasjonen slik:
«Jeg kan ikke forstå hvordan det er mulig å betegne et regime som hyller erklærte fascister, som bruker høyreekstremistiske militsgrupperinger til å undertrykke et separatistisk opprør, som gjør det straffbart å kritisere fascister og høyrenasjonalister, og som bruker offentlige midler på å lære barn og unge å hate og skyte russere, separatister og deler av sin egen befolkning, som noe annet enn fascistisk.

Nistad treffer spikeren på hodet når han skriver: » Å få norske massemedier til å bruke betegnelsen fascisme på dagens ukrainske regime og forholdene i Ukraina er umulig. Det er knapt mulig å få dem til å si noe negativt om Ukraina.» 

Russiske politiske fanger 
«Lutsenko sa også at Ukraina har et godt grunnlag for en byttehandel. Ifølge riksadvokaten har Ukraina over 3000 russiske fanger dømt for kriminell aktivitet mot staten.» Hadde det ikke vært snakk om russere ville de selvsagt blitt omtalt som «politiske fanger», men når det er snakk om Russland og russere er inntrykket at vanlige begrep, uttrykk, fakta og journalistisk integritet kastes overbord.

En kan lure om det er journalistene som bedriver denne formen for ensidig kampanje på eget initiativ, eller om de blir instruert.

Pålitelige  kilder i krigstid
Hvordan skal vi kunne stole på våre medier om det skulle bli krig i vår eget land?  I dag kom det brosjyre fra «Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap» med «Råd om beredskap».
Der står det:  «Husk! Krisesituasjoner er uoversiktlige, og noen kan ha egeninteresser av å spre feilinfomasjon. Vær derfor ekstra oppmerksom på at du får informasjon fra pålitelige kilder

Hvilke pålitelige kilder siktes det til?

Ingen av hovedstrømsmediene kvalifiserer til å bli betegnet som «pålitelig», ikke  regjeringen heller.

Uten rasisme – ingen krig

I en gripende vitneforklaring under fanen «Winter Soldier» i 2008 fortalte Mike Prysner om hvordan han og hans medrekrutter ble systematisk indoktrinert med rasisme mot irakere. Her forklarer han hvordan nettopp denne rasismen er det essensielle verktøyet i en krig og øyeblikket da han innså hva han faktisk var en del av.  Prysner  dro avgårde til grunnopplæring i den amerikanske hæren på sin attende bursdag i juni 2001. I mars 2003 ble han sendt til nord i Irak

Rasisme er et viktigere våpen enn en rifle, en tank, et bombefly eller et slagskip, mer destruktivt enn et skallartilleri, en bunkersprenger, eller en tomahawkmissil. Alle disse våpnene er opprettet og eid av regjeringen, men er de ufarlige uten folk som er villige til å bruke dem.

(Prysners tekst starter under bildet)

Mike Prysner blir arrestert etter en anti-krig markering.

Antirasisme i rekkene – men ikke for «fienden»
Da jeg først ble med i hæren, ble vi fortalt at rasisme ikke lenger eksisterte i militæret. En nedarvet historie av ulikhet og diskriminering ble plutselig vasket bort av noe som kalles likestillingsprogrammet (EO = Equal Opportunity Program).
Vi måtte sitte gjennom obligatoriske klasser, og hver enhet hadde denne EO-representanten for å sikre at ingen elementer av rasisme skulle gjenoppstå. Hæren syntes sterkt dedikert til å ville knuse enhver antydning om rasisme. Og så skjedde 11. september og jeg begynte å høre nye ord som «håndklehode» og «kameljockey» og den mest forstyrrende: «sandnigger». Og disse ordene kom ikke fra mine medmennesker, men fra mine overordnede: min troppssersjant, kompanisersjanten, bataljonskommandøren. Helt oppe i kommandokjeden ble disse begrepene, disse ondsinnede rasistiske begrepene plutselig akseptable.

Og jeg la merke til at den mest åpenbare rasismen kom fra veteraner fra den første Gulf-krigen. Og det var de ordene de brukte når tilintetgjorde konvoier med sivile. Det var de ordene de brukte da denne regjeringen gjorde sivil infrastruktur til mål; bombing av vannforsyning, vel vitende om at det ville drepe hundretusener av barn. Det er de ordene det amerikanske folket brukte når de tillot denne regjeringen å sanksjonere Irak. Og dette er noe mange glemmer. Og vi kan ikke glemme.

Vi har nettopp lært at vi har drept over en million irakere siden invasjonen. Men vi hadde allerede drept en million irakere på 90-tallet gjennom sanksjoner og bombinger før denne invasjonen. Men tallet er sannsynligvis mye høyere.

Vi tok vekk det beste fra muslimene
Da jeg kom til Irak i 2003 lærte jeg et nytt ord, og ordet var «Hajji». Hajji var fienden. Hajji var hver eneste iraker. Han var ikke en person, en far, en lærer eller en arbeider. Og det er viktig, vi har hørt dette ordet mye under Winter Soldier, men det er viktig å forstå hvor dette ordet kom fra og at for muslimer er det viktigste å foreta en pilegrimsreise til Mekka. Det er Haj. Og å ta denne pilegrimsreisen er Hajji. Og i tradisjonell islam er dette det høyeste. Så vi tok det beste fra muslimen og gjorde det til det verste.

Men historien begynte ikke med oss, og siden etableringen av dette landet (USA) har rasisme vært brukt til å rettferdiggjøre ekspansjon og undertrykkelse. Urinnvånerne ble kalt ”ville”. Afrikanere ble kalt alle slags ting for å unnskylde slaveri. Og Vietnamveteraner kjenner til det mangfold av ord som ble brukt til å rettferdiggjøre den imperialistiske krigen.

Terrorisering av familier
Hajji var ordet vi brukte, det var ordet vi brukte på dette bestemte oppdraget jeg skal fortelle om, og vi har hørt mye om forskjellige raids til folks hus og nedsparking av dører og ransaking av husene deres. Men dette oppdraget var et annet slags raid. Jeg har aldri fått noen forklaring på disse ordrene. Vi ble bare fortalt at denne gruppen av hus, med fem eller seks hus, var nå eiendommen til det amerikanske militæret, og vi måtte gå inn og få familiene som bodde der til å forlate husene.

Så dro vi til disse husene og informerte familiene at disse hjemmene ikke lenger var deres hjem. Vi ga dem ikke noe alternativ, ingen steder å gå, ingen kompensasjon. Og de var veldig forvirret og veldig redd og visste ikke hva de skulle gjøre, ville ikke gå, så vi måtte fjerne dem fra disse husene. Spesielt en familie, en kvinne med to små jenter, en svært eldre mann og to middelaldrende menn, vi dro dem ut av husene deres og kastet dem på gaten og arresterte mennene fordi de nektet å dra. Vi arresterte den gamle mannen og sendte dem av gårde til fengsel. Og på den tiden visste jeg ikke hva som skjedde med folk da vi bandt hendene deres bak ryggen og dro en sandsekk over hodet på dem.

Forhøret som endret alt
Dessverre, et par måneder senere, måtte jeg finne ut av det. Vi manglet folk til forhør, så jeg ble tildelt jobben. Jeg overvåket og deltok i hundrevis av forhør, spesielt det jeg skal dele var øyeblikket for meg som virkelig viste meg den sanne naturen til denne okkupasjonen. Denne spesielle fangen … da jeg ble sendt for å forhøre ham, ble han strippet ned til undertøyet, hendene hans var bundet bak på ryggen og han hadde en sandsekk over hodet. Jeg så aldri mannens ansikt. Min jobb var å ta en metallstol og smadre den mot veggen ved siden av hodet hans. Han måtte stå med nesen mot veggen mens en med soldat spurte de samme spørsmålene om og om igjen, uansett hva han svarte, jobben min var å banke denne stolen mot veggen.

Vi gjorde dette til vi rett og slett ble slitne. Og jeg ble fortalt å sørge for at han stod mot veggen så lenge som helst, og min jobb var å holde vakt over denne fangen, og sørge for at for at han holdt seg oppreist. Men jeg la merke til at det var noe galt med beinet hans, at han var skadet og han holdt stadig på å falle til bakken. Og den ansvarlige sersjanten kom inn og ba med få ham opp på føttene, så jeg måtte plukke ham opp og sette ham mot veggen og han fortsatte å sige ned og jeg måtte fortsette å trekke ham opp og sette ham opp mot veggen.

Og sersjanten min kom og han var forbanna på meg fordi jeg ikke klarte å få mannen til stå oppreist. Han plukket mannen opp og slengte ham mot veggen flere ganger, og dro igjen. Da mannen falt ned på bakken igjen, la jeg merke til at blodet rant ut fra sandsekken.  Så jeg lot ham sitte. Så oppdaget jeg at sersjanten var på vei inn igjen og ba ham om at kjappe seg og reise seg igjen. Da innså jeg at meningen var at jeg skulle beskytte min enhet fra denne fangen, men jeg det jeg gjorde var å beskytte fangen fra min enhet.

Rasisme har lenge vært et viktig verktøy i militæret for å rettferdiggjøre ødeleggelse og okkupasjon av et annet land.

Alt jeg kunne føle var skam
Jeg prøvde hardt å være stolt av tjenesten min, men alt jeg kunne føle var skam og rasismen kunne ikke lenger maskere okkupasjonen. Dette var mennesker. Det var mennesker. Jeg har siden vært plaget av skyld når jeg ser en eldre mann, som den som ikke kunne gå og vi rullet over på en båre, og fikk det irakiske politiet å ta ham med bort. Jeg føler skyld når jeg ser en mor med sine barn som hun som gråt hysterisk og skrek at vi var verre enn Saddam slik vi tvang henne fra hennes hjem. Jeg føler skyld når som helst jeg ser en ung jente som den jeg grep i armen og dro ut i gata. Vi ble fortalt at vi kjempet mot terrorister, men den virkelige terroristen var meg og den virkelige terrorismen er denne okkupasjonen. Rasisme har lenge vært et viktig verktøy i militæret for å rettferdiggjøre ødeleggelse og okkupasjon av et annet land. Det har lenge vært brukt til å rettferdiggjøre drap, undertrykkelse og tortur av et annet folk. Rasisme er et essensielt våpen utplassert av denne regjeringen. Det er et viktigere våpen enn en rifle, en tank, et bombefly eller et slagskip. Det er mer destruktivt enn et skallartilleri, eller en bunkersprenger, eller en tomahawkmissil. Mens alle disse våpnene er opprettet og eid av regjeringen, er de ufarlige uten folk som er villige til å bruke dem.

De rike må  overbevise arbeiderklassen om å dø
De som sender oss ut i krig trenger ikke å trekke i en utløser eller sende en BK-granat. De trenger ikke å utkjempe krigen. De må bare selge krigen. De trenger et publikum som er villig til å sende sine soldater inn i fare, og de trenger soldater som er villige til å drepe eller bli drept uten spørsmål. De kan bruke millioner på en enkelt bombe, men den bomben blir bare et våpen når rankene i militæret er villige til å følge ordrer om å bruke det. De kan sende hver eneste soldat hvor som helst på jorden, men det vil bare kunne bli en krig dersom soldatene er villige til å kjempe, og den styrende klassen: milliardærer som profiterer på menneskelig lidelse, bryr seg kun om å øke sin egen rikdom og kontrollere verdensøkonomien. Vi må fatte at deres makt kun ligger i deres evne til å overbevise oss om at krig, undertrykkelse og utnytting er i våre interesser. De forstår at deres rikdom er avhengig av deres evne til å overbevise arbeiderklassen om å dø for å kontrollere markedet i et annet land. Og overbevise oss om å drepe og dø er basert på deres evne til å få oss til å tro at vi på en eller annen måte er overlegne. Soldater, sjømenn, marinesoldater, flyselskaper, har ingenting å hente fra denne okkupasjonen.

Fattige sendes ut for å drepe fattige
De aller fleste mennesker som bor i USA har ingenting å få ut av denne okkupasjonen. Faktisk har vi ikke bare ingenting å vinne på den, men vi lider mer på grunn av den. Vi mister lemmer, utsettes for traumer og gir våre liv. Familiene våre må se på flaggdraperte kister som senkes ned i jorden. Millioner i dette landet som lever uten helsetjenester, jobber eller tilgang til utdanning må se på at denne regjeringen sløser over 450 millioner dollar per dag på denne okkupasjonen. Fattige arbeidere i dette landet sendes for å drepe fattige arbeidere i et annet land for å gjøre de rike rikere og uten rasismen ville soldatene innse at de har mer til felles med det irakiske folket enn de har med milliardærene som sender oss ut i krig.

Mens alle disse våpnene er opprettet og eid av regjeringen, er de ufarlige uten folk som er villige til å bruke dem.

Våre virkelige fiender er ikke i et fjernt land
Jeg kastet familier på gaten i Irak for å komme hjem og finne familier kastet på gaten i dette landet i denne tragiske og unødvendige tvangssalgskrisen, bare for å våkne og innse at våre virkelige fiender ikke er i et fjernt land, ikke folk hvis navn vi ikke kjenner, eller kulturer vi ikke forstår. Fienden er folk vi kjenner veldig godt til og folk vi kan identifisere oss med. Fienden er et system som lager krig når det er lønnsomt. Fienden er konsernsjefene som sier oss opp når det er lønnsomt; Det er forsikringsselskapene som nekter oss helsetjenester når det er lønnsomt; Det er bankene som tar fra oss våre hjem når det er lønnsomt. Våre fiender er ikke 5000 kilometer unna, de er her hjemme. Hvis vi organiserer oss og kjemper sammen med våre søstre og brødre, kan vi stoppe denne krigen, vi kan stoppe denne regjeringen, og vi kan skape en bedre verden.

Mike Prysner er amerikansk forfatter og fotograf i TeleSur , og medlem av  Party For Socialism and Liberation .

White Helmets kan ikke forsvares

Bilde: Det finnes overveldende mengder dokumentasjon på at White Helmets ikke bare er en del av PR-apparatet til al Qaida, men også aktive krigere.

John Færseth får av uforståelige grunner spalteplass i en rekke medier. Innleggene hans preget av unøyaktigheter og udokumenterte påstander, så også i det siste publisert på Dagbladet 5. juli.

Færseth har i løpet av kort tid levert et tredje (eller er det fjerde) forsvarsskriv for White Helmets, den penere antrukne avdelingen til terrorgruppen al-Qaida. Det er litt rart at Færseth er så opptatt av dem. Han bryr seg ikke om Syria for øvrig.

Inntrykket er at Færseth foretrekker at radikale islamister overtar Syria fremfor den lovlig valgte regjeringen, den som har støtte hos 90 prosent av den syriske befolkningen. Han skriver om den syriske opposisjonen, men vet ikke eller lar være å skrive om at i Syria er en samlet syrisk opposisjon samlet i sin støtte til regjeringen i kampen mot NATO, Gulfstater, Israel og tusenvis av jihadister betalt av de samme landene.

Spesialiteten til tempelridder Færseth er å finne en person å harselere med, uten å omtale eller drøfte det vedkommende faktisk har skrevet eller sagt. Han fremstiller seg selv som en slags sannhetssøker som jakter på «konspirasjonsteorier». Men vestlige supermakter og deres protesjeer får være i fred. Løgnene brukt til å begå intervensjonskriger og drap på millioner av mennesker rører han ikke. Vi har heller ikke sett noe til detektiv Færseth gå løs på alle de fantasifulle eventyrene i Skripal-saken.

Færseth forsøker seg i kjent stil på karakterdrap på den uavhengige journalisten Vanessa Beeley, i trygg forvissning om at hun neppe vil lese det han skriver. Han har resirkulert en artikkel fra Berlingske som igjen er en resirkulert utgave av en artikkel i Huffington Post.

Vanessa Beeley har etterforsket White Helmets. Det hun har dokumentert avdekker at de er noe helt annet enn de selges inn som.

Det er en pågående svertekampanje mot henne og andre som avdekker sannhetene om krigen mot Syria. Det kinkige er at ingen kan «ta» Beeley på fakta. Hennes kilder er nemlig førstehåndsintervjuer med syrere i Syria. Da øst-Aleppo ble befridd intervjuet hun de sivile som hadde blitt holdt som gisler av terrorgruppene.

Jeg har selv stått i hovedkvarteret til White Helmets i øst-Aleppo. Der hang også logoen til terrororganisasjonen Al Nusra (al-Qaida), de levde side om side. Det de sivile fortalte stemte overhodet ikke med det mediene våre hadde insistert på. De få som overhodet visste hvem White Helmets var fortalte at de kun hjalp Al Nusra, og at de stjal fra vanlig sivile, men de færreste hadde verken hørt om eller sett noe til dette konseptet.

For det er et PR-konsept vi snakker om. White Helmets er ikke engang syrisk, men klekket ut og satt i gang fra Tyrkia i 2013 av en tidligere offiser i den britiske etterretningstjenesten.

Finansieringen er enorm, med nær en milliard i budsjett. Pengene kommer fra USA, Storbritannia og andre NATO-land. Nylig fikk de ytterligere millioner dollar av USA. Men hvorfor er det amerikanske utenriksdepartementet så opptatt av dette, samtidig som de gjør sitt beste for å sulte 90 prosent av den syriske befolkningen med knallharde sanksjoner og bomber både mennesker og infrastruktur?

Det henger selvsagt ikke på greip. White Helmets figurerer kun i de terroristkontrollerte områdene. Når et område blir befridd av det syriske forsvaret er White Helmets borte, de følger terrorgruppene.

White Helmets er laget for det vestlige publikum. Ved å bruke «humanitære organisasjoner» som «sannhetsvitner» og produsenter av bilder og videoer med seg selv i hovedrollen som helter kan alibiet for krigen fremmes for publikum. «Soft Power» er en del av krigsstrategien.

De kaller konseptet også for Syria Civil Defence, et navn de har stjålet fra det ekteSyria Civil Defence som ble etablert i Syria 1972 og er sertifisert av IOCD (International Civil Defense Organisation). De har telefonnummer 113 i hele Syria. White Helmets’ telefonnummer er det bare pressen og amerikanske UD som har.

Færseth skriver: «Beeleys egne erfaringer fra Syria ser ut til å være begrenset til et par reiser i regi av det syriske regimet – blant annet sammen med norske Kari Jaquesson.»

Jeg gjør jobben han burde gjort – jeg tok kontakt med Beeley og spurte om spesifikasjoner på hennes opphold i Syria. I løpet av fem reiser siden juli 2016 har hun tilbrakt over fire måneder til sammen i mange regioner i landet. Selv har jeg vært der to ganger, begge ganger på eget initiativ, for egne og innsamlede midler. Beeley har også innsamlinger for å finansiere sine reiser og sitt arbeid.

Færseth later som at selve det at hun er publisert i russiske medier er noe tvilsomt, og at hun har en enorm leserskare takket være «en hær av twitter-bots og nettroll». Dette ifølge en rapport han ikke tar seg bryet med å navngi.

En rekke journalister blir boikottet av vestlige medier, der er det kun historier nøye avstemt med utenrikspolitikken til våre land som får plass, de som har regimeskifte som mål. Da passer vitnesbyrd fra vanlige syrere dårlig inn, slikt ville fått hele fremstillingen deres til å slå sprekker.

«I en normal verden ville ingen tatt særlig notis av Vanessa Beeley» siterer Færseth. «Normal verden» er altså den der de store mediene kontrollerer informasjonen, i tett samarbeid med autoritetene.

I sin iver etter å sverte Vanessa Beeley bruker Færseth svært tvilsomme kilder og gjengir andres påstander uten å verifisere dem. Men vi får ikke vite hvorfor han er så opptatt av å hvitvaske White Helmets.

—————————-o0o—————————-

White Helmets var leverandør av reportasjer fra det påståtte gassangrepet i Dhouma i april. Bare så synd da, at OPCW har slått fast i sin rapport at det ikke fant sted noe slikt angrep. Altså var alt fra White Helmets et al oppkok og løgner. Dette har vi ikke sett noe til i våre medier.
Russiske nyhetskanaler oppfører seg langt mer slik presse skal gjøre og har laget en interessant gjennomgang av bedraget. Færseth er naturligvis ingen steder å se. For en selverklært sannhets- og faktasøker må  jo dette være uvurdelig materiale. Men litt flaut for ham da, som rett etter at dette påståelig angrepet skulle ha funnet sted skråsikkert slo fast at vi som ikke gikk på limpinnen var «konspirasjonsteoretikere». Nå har også OPCW slått fast at det ikke fant sted noe kjemisk angrep.

Boris Johnson, inntil nylig utenriksminister skryter her hvordan Storbrittania gir 2.3 milliarder pund til terroristkontrollerte områder, 32 millioner pund til White Helmets. I disse dager skal britiske myndigheter være oppsatt på å få evakuert White Helmets ut av Syria.

Syria: Media på tiltalebenken og no-platforming.

Jeg har blitt invitert som innleder og debattant av et lokallag i partiet Rødt som avholder seminaret «Hva skal vi mene om krigen i Syria?». Det foregår 11.juni på Litteraturhuset i Trondheim. Dette har falt flere tungt for brystet og det er  lange diskusjoner på flere Facebookvegger med de mest fantasifulle «argumenter» for hvorfor jeg bør utestenges. Én person meldte seg ut av partiet i protest. Andre bruker diverse teknikker som «guilt by association»,  og ren løgn for å presse arrangørene slik at jeg ikke skal få snakke.

En må spørre seg: «Hva er det de er så redde for»?
Om det de innbiller seg at  jeg kommer til å si er så kontroversielt eller galt må det da være en smal sak å møte opp og argumentere mot?

Hva skal vi mene om krigen i Syria?

Det er verdt å merke seg at de som hisser seg opp ikke har utvist noen kunnskap om krisen i Syria, snarer tvert imot. Det er omtrent like mange som forsvarer invitasjonen og som også har lest det jeg har skrevet om Syria. 

Men oppfordring til drap er visst «innafor»
En av de som krever at jeg skal utestenges fra å snakke er Jan Boyer Vindheim som selv har tatt til orde for å bombe presidentboligen i Damaskus. Hvor mange drepte mennesker dét ville medføre er han ikke interessert i å dvele ved. Å oppfordre til drap på både voksne og barn er visst greit så lenge man innbiller seg at man er en av «de gode».

Mediakrig
Kampen om fortellingen er knallhard når kriger skal selges inn. Krigen mot Syria har vært og er fremdeles arena for en av de mest intense mediakrigene noensinne.  Ingen av agressorene hadde trodd at Syrias forsvar og allierte skulle klare å stå imot så lenge og løgnene har blitt mer mer og absurde. At media må granskes og stilles til ansvar er åpenbart. Men dét vil de ha seg frabedt.

Jeg reiste til Syria i april 2017 og april 2018 for å gjøre det reportere skal gjøre: Se selv, snakke med menneskene.

«Media on Trial»
I november var jeg på et veldig solid seminar i London «Media on Trial», arrangert av Frome Stop War der Vanessa Beeley, tidligere ambassadør Peter Ford, Patrick Henningsen, Professor Piers Robinson, Robert Stuart og Professor Tim Hayward holdt innlegg. Arrangementet ble forsøkt stoppet av tilhengere av jihadistene som terroriserer Syria.  De slapp ut stinkbomber,  avbrøt møtet, inntok scenen,  ropte og veivet med terrorist-flagget med de tre røde stjernene. De lyktes ikke å ødelegge. Møtet ble gjennomført og var en stor suksess med presentasjoner som eksponerte de blatante løgnene og propagandateknikkene til mediene.

Årets arrangør ga etter for press
Vanessa Beeley har drevet utstrakt forskning på White Helmets. Vi reiste sammen en del  i Syria i 2017 og jeg har selv sett hvor etterrettelig hun arbeider.
Da hun skulle presentere sin exposé om White Helmets i Swiss Press Club i Genève var det, absurd nok, Reporters Without Borders , altså en organisasjon som skal være forkjempere for en fri presse (!) som gikk inn for å no-platforme henne. Heldigvis lykkes de ikke. Swiss Press Club viste seg å ha ryggrad.

Det er mer enn man kan si om ledelsen på Leeds City Museum. I år skulle arrangementet «Media on Trial» gå av stabelen der, men etter press fra ukjente grupper, valgte museet å avlyse med en temmelig blaut begrunnelse. Det sier sitt at John LeMesurier,  mannen som står bak al-Qaida- affilierte  «White Helmets» var  strålende fornøyd med at arrangementet ble avlyst.
Men det ble ikke avlyst, bare flyttet til et annet sted og gikk av stabelen til utsolgt hus i dag. (se link til sending nederst i artikkelen)

Vanessa Beely på årets «Media on Trial»

Sannheten svir
Det er altså en ny og stadig mer utstrakt strategi å forsøke å utestenge og kneble de som presenterer andre perspektiv enn de «offentlig godkjente» fremfor å argumentere.

Det kan selvsagt bare gi én effekt:

Et uutslettelig inntrykk av at de som forsøker å stanse andre fra å snakke er redd for at sannheten skal komme for en dag og at de selv er budbringere av løgnene som dreper hundretusenvis av mennesker hvert år.

Jeg anbefaler deg virkelig å se denne presentasjonen. Det er flere innlegg, meget lærerike og interessante:

Klikk på bildet og få med deg forelesningene om media og løgnene.

 

60 drepte på Gaza og slutten på israelsk samvittighet.

Av Gideon Levy – oversatt av Kari Angelique Jaquesson
Denne kronikken ble publisert i Haaretz 17.mai 2018

Samme kveld som palestinerne ble slaktet, jublet Zion over en ambassade og en Eurovision. Det er vanskelig å tenke seg en mer forferdelig moralsk formørkelse.

En palestinsk demonstrant reagerer på tåregass avfyrt av israelske tropper under protestene på Gaza, øst for Khan Younis 15.mai Foto: Hana/AP

Når kommer øyeblikket hvor massedrapene på palestinerne betyr noe som helst for høyresiden? Når kommer øyeblikket hvor massakren av sivile i det minste sjokkerer venstre- og sentrumssiden? Om det ikke rekker med 60 drepte mennesker, kanskje 600? Vil 6000 kunne ryste dem ?

Når kommer øyeblikket der det oppstår en smule menneskelige følelser for palestinere, om enn bare for et øyeblikk? Sympati? På hvilket tidspunkt vil noen rope stopp, og foreslå medfølelse uten å bli stemplet som en eksentriker eller en israelhater?

Når kommer øyeblikket hvor noen innrømmer at slakteren i det minste har noe ansvar for slaktingen, ikke bare slaktet, som selvfølgelig er ansvarlig for sin egen slakting?

Seksti drepte mennesker hadde ingen betydning for noen – kanskje 600 drepte ville ha noe å si? Hva med 6000? Vil Israel finne frem alle unnskyldninger og rettferdiggjøringene da også? Vil skylden bli lagt på de drepte menneskene og deres «”avsendere” selv da, og ikke ett ord av kritikk, mea culpa, sorg, synd eller skyld vil bli ytret?

På mandag, da dødstallet gikk rett til værs, feiret Jerusalem ambassaden og Tel Aviv gledet seg over Eurovision, det virket som et øyeblikk som aldri kommer igjen. Den israelske hjernen har blitt ugjenkallelig vasket, hjertet forseglet for godt. Livet til en palestiner er ikke lenger ansett å være verdt noe som helst.

Om 60 løsbikkjer hadde blitt drept på én dag av IDF-soldater, ville hele landet reist seg i et ramaskrik. Hundenes slaktere ville blitt tiltalt, hele nasjonen Israel ville ha viet bønner til ofrene, en Yizkor-tjeneste ville blitt holdt for hundene som ble slaktet av Israel.

Men den natten da nedslaktningen av palestinernes fant sted, gledet Zion seg og jublet: Vi har en ambassade og en Eurovisionseier. Det er vanskelig å tenke på en mer grusom moralsk kollaps. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg et omvendt scenario: 60 israelere blir drept på én dag og folkemengdene feirer ambassaden i Ramallah og gleder seg over en konsert i El Bireh for å heie på vinneren av det arabiske «A Star is Born», mens tv-verter og intervjuere fniser under direktesendingene.
Å, de palestinske dyrene, å, hvilke monstre.

Kvelden før denne svarte mandagen befant jeg meg i et av fjernsynsstudioene ved siden av en fnisende høyrevinger. Fnising er ikke det rette uttrykket, han hadde latterkrampe. Han fikk rett og slett latterkrampe av massemordet, og han fant det enda morsommere at noen var forferdet over det.

Israel Hayom oppfattet ikke den mørke ironien i at «Shehecheyanu»-velsignelsen åpnet hovedtemaet i en annen sak. Yedioth Ahronoth holdt en lærd diskusjon om hvorvidt Hamas-ledere nå burde bli eliminert eller ikke, hvem som er for mordet og hvem som er imot. Tenk deg en diskusjon i en palestinsk avis: for og imot å myrde Gadi Eizenkot.

Sannheten er at Israel er helt forberedt på å massakre hundrevis og tusenvis og å utvise titusener. Ingenting vil stoppe dem. Dette er slutten på samvittighet, det moralsk showet er over. De siste dagers hendelser har vist seg avgjørende. Sporene har blitt lagt, infrastrukturen for grusomhetene har blitt lagt. Årevis av hjernevasking, demonisering og dehumanisering har båret frukter. Alliansen mellom politikerne og media for å undertrykke og fornekte virkeligheten har lykkes. Israel er klar til å begå grusomheter. Ingen vil stå i veien lenger. Hverken innenfra eller utenfra.

Bortsett fra det vanlige tompratet, vil ikke denne Trump-æra-verdenen løfte en finger, selv når Gaza blir, måtte himmelen forby det, Rwanda. Selv da vil observatører og analytikere fortelle at IDF har nådd sine mål, at IDF viste tilbakeholdenhet, at den er den mest moralske og «hva vil du foreslå å gjøre i stedet?»

Stabssjefen ville bli kronet til årets mann, den moderate, gode mannen, motstanderne ville twitre sin applaus. På torget blir ”venstresiden” -sangerens seier feiret, ingen ville drømme om å avlyse festen, eller i det minste avsette et øyeblikk til de døde.

Vi er der allerede. Det øyeblikket ér her. Rwanda kommer til Gaza og Israel feirer. Vi har fanget to millioner mennesker allerede, og deres skjebne betyr ikke noe for noen. Bildene som iblant flimrer av barn uten strøm og foreldre uten vann, krøplinger som blir skutt til døde og av alle menneskene uten ben, alle barn av flyktninger fra 1948-katastrofen vi slapp i hodene på dem.

Og hva har det med oss å gjøre? Det er jo Hamas sin feil.

Seksti mennesker som ble drept på én dag, og ikke et glimt av sorg er å finne i Israel. Fra nå av vil det aldri bli noen heller.

Massakren på Gaza: Den åpenbare dobbeltmoralen

De såkalte «menneskerettighetsorganisasjonene» og mediene responderer helt annerledes på dokumenterte drap på Gaza enn de ville gjort, og har gjort, i andre sammenhenger der sivile demonstranter blir drept. Men saken er at vi har ikke sett maken til kaldblodige drap på sivile. Vel, om vi da ikke skal reise tilbake til det som skildres i filmer som «Schindlers liste» der tyske soldater skyter blink på jødiske fanger i konsentrasjonsleir.

Likheten mellom nazi-offiser som skyter jødiske fanger og «israelske» soldater som skyter sivile palestinere er åpenbar

Gaza ér en konsentrasjonsleir, noe som har blitt påpekt av en rekke observatører, deriblant den tidligere spesialutsendingen for FN, Lakhdar Brahimi, som siterte en av de som er fanget i Gaza.   Den svært «Israel»-vennlige tidligere britiske statsministeren David Cameron beskrev Gaza som en fengselsleir.

Gaza er blokkert, innbyggerne er fanger uten rettigheter
Gaza er blokkert, ingen får dra derfra uten tillatelse fra okkupantene. To millioner mennesker bor der, barn, kvinner, menn. De kan ikke reise noen steder. Tilgang på vann, mat, medisiner, strøm   – alt kontrolleres av okkupantene. Livsvilkårene er uutholdelige og er behørig dokumentert.  Verdens Helseorganisasjon beskriver hvordan okkupantene hindrer palestinere å komme seg til legeavtaler.
De må søke «israelske» myndigheter om tillatelse og må gjennom militærsperringer for å komme seg til medisinske undersøkelser og behandlinger.  Kun omlag halvparten av søknadene blir innvilget, over 40% tok så lang tid at pasientene ennå ikke hadde fått noe svar den dagen de skulle ha vært på  sykehuset og gikk dermed glipp av viktige helsetjenester.
Mange har dødd på grunn av dette. 

Levevilkårene på Gaza er uutholdelige. Hvilken fremtid kan denne gutten drømme om? Foto: WHO

På Gaza ligger veltrente skarpskyttere  på trygg avstand.
Militære skarpskyttere ligger på opphevede sandbarrikader som ser ut til å være spesiallaget for anledningen, og ligger flere titalls meter fra folkemengdene. Det er en såkalt «buffersone» mellom området som demonstrantene oppholder seg på og soldatene.  Selv om det skulle vært bevæpnede deltagere i demonstrasjonene, ville de ikke de utgjort noen fare for soldatene på bakketoppen.  Men det er altså ubevæpnede demonstranter det er snakk om, som ikke har ytret noe annet ønske enn sin bevegelsesfrihet, noe de fleste av oss selvsagt tar for gitt å ha. De vil også ha retten til å vende hjem, lik sine brødre og søstre i landflyktighet. Dette har de rett til ifølge internasjonal lov. Problemet er at Netanyahuregimet lik sine forgjengere ikke respekterer internasjonal lov, og det får heller ingen konsekvenser for dem at de gir blaffen.

Ikke en eneste «israelsk» soldat har blitt såret eller drept.

Media lyver gjennom valg av språk
Når blir en massakre et «sammenstøt»? Vestlige medier bruker gjennomgående begrepet «sammenstøt» om det som skjer på Gaza. Hadde det samme, eller noe lignende skjedd noe annet sted ville de selvsagt ha brukt det korrekte begrepet massakre. Hva annet kan vi kalle militære skarpskyttere, trygt plassert i god avstand som skyter ubevæpnede demonstranter for å drepe? Det har kommet påstander om at det er noen bevæpnede deltagere, men da må en regne hjemmelaget steinslynge eller sprettert som en så stor fare for velutstyrte soldater at det skal som rettferdiggjør drap. Det er liten grunn til å tro at disse er så effektive at de i det hele tatt når soldatene oppå sanddynene. Det er som sagt ikke rapportert en eneste skade på noen av soldatene.

Media bruker ordet «sammenstøt» om drap i kaldt blod. «Israelske» soldater var aldri i fare, de ligger i trygg avstand på sandbarrikader.

I skrivende stund er nær tre tusen palestinere skadet, hvorav 224 barn, mange med livstruende og varige skader, over seksti er rapportert døde denne uken. De drepte forblir uten navn eller ansikt i vestlig presse, noe som ville vært utenkelig om det samme hadde skjedd i et av «våre» land. Men de har et navn, de skulle også hatt et liv.

De har et navn, hadde en fremtid. Men de drepte på Gaza er ansiktsløse, navnløse i vestlig presse. Over seksti mennesker har blitt drept i kaldt blod av veltrente skarpskyttere denne uken. Den lille babyen døde av gass fra de «israelske» styrkene.

Mangel på respons fra «Verdenssamfunnet»
Hvor er ropene om straff fra «Verdenssamfunnet» som ellers er så raske på banen via sine talspersoner fra diverse europeiske og amerikanske politikere. Hvor er kravene om sanksjoner, om at «vi må gjøre noe» fra politikere og organisasjoner som «Human Right Watch? Noen land har valgt å utvise ambassadører fra sine land, men i Norge toer politikerne sine hender.
Da fiktive gassangrep i Syria og like fiktive giftdrap i England stod på menyen (vi har ennå ikke sett hverken bevis eller de påståtte ofrene i noen av sakene) var responsen resolutt; bombing med tap av av menneskeliv i Syria, utvisning av russiske diplomater fra en rekke europeiske land og USA.

Human Right Watch er alltid snare til å kreve at «vi må gjøre noe», men slike krav blir ikke fremsatt når det gjelder «Israel».  Det kan gi inntrykk av en partiskhet fra leder Ken Roth som ellers ikke er nådig mot utvalgte statsledere.

Human Right Watch  hevder at «Israel» har rett til å «forsvare sine grenser». 
Men i følge sionistene eksisterer ikke Palestina, så hvilket land mener Netanyahuregimet at Gaza ligger i? Hvilken landegrense er det snakk om å «forsvare»?

Roth er langt mer konkret når det gjelder andre statsledere. Han krever tiltale og ser tydeligvis ikke noe galt i å bombe som «respons» til tross for at Syria forsvarer seg mot velutstyrte leiemorder og militser som har til hensikt å styrte regjeringen og drepe presidenten, mens «Israel» skyter ned sivile som bare vil ha retten til å komme hjem og slippe løs fra fengselet Gaza . Ledere i vestlige land er glade i å bombe «for å beskytte sivile».

Libya ble bombet på bakgrunn av rykter om mulige drap på sivile.
På Gaza kan vi selv se drapene til ettermiddagskaffen.
Hvor blir det av de «gode bombene» nå?

Hvorfor krever ikke Kenneth Roth og Human Right Watch reaksjoner og tiltale mot Netanyahuregimet?
Roth har fremstått som nærmest besatt og har skrevet tusenvis av tweets om president al Assad . Både for Assad, Venezuelas president Maduro og Nord-Koreas leder Kim-Jung II krever Roth tiltale og straff, altså lederne i akkurat de landene USA ønsker regimeskifte i .
Men det fremmes ingen krav fra Human Right Watch om  tiltale overfor Netanyahu – hva kommer det av?

Også i overfor presidenten i Venezuela mener Roth at «noe må gjøres»

Nord-Koreas leder skal også stilles for retten ifølge HRW-sjefen

Noen blir regelrett inspirert av drapene og Ann Coulter, politisk kommentator og forfatter lurte på om ikke USA kan gjøre det samme.

Politisk kommentator og forfatter Ann Coulter er inspiriert av drapene på gaza.

 

Les også: 70 år etter Nakba: Flyktningers rett til å komme hjem igjen.

Bor det vanlige mennesker i Syria?

English  version  HERE

Siden krigen mot Syria tok til har aviser og TV-kanaler med ujevne mellomrom formidlet dramatiske bilder og film fra Syria. Hovedsaken har vært det som blir kalt «regimet»s bombing av områder beleiret av terrorister, som regel kalt «opprørsstyrker» eller «opposisjonstyrker» i våre medier.  Overgrepene fra terroristene mot sivilbefolkningen har i liten grad vært omtalt, dette til tross for at disse gjengene selv legger ut skrytevideoer på internett der de utfører både avskyting av raketter, tortur og grusomme henrettelser.

Tusenvis drept og skadet av terrorister
Terroristene i de beleirede områdene har ikke bare utsatt de sivile i sine egne enklaver for grusomheter. Menneskene i byer som Damaskus og Aleppo har levd i konstant frykt for rakettangrep fra terroristene. Titusenvis har blitt livsvarig skadet. Ti tusen har blitt drept bare i Damaskus .

Stemningen er endret
Jeg merket stor forskjell på stemningen i Damaskus siden i fjor. Kampene om Yarmouk, sør i byen pågår for fullt og bombefly og drønn hørtes dag og natt, men ingen viste noen tegn på å la seg affisere av det, folk var bare glade for å bli kvitt IS som har klort seg fast i bydelen.
Også i fjor var det livlig på restauranter og i gatene, men det er merkbart færre sperringer nå. Etter at øst-Ghouta i utkanten av byen ble befridd har det nesten blitt helt stopp i angrep. Men bare nesten. I løpet av de dagene jeg var der ble flere mennesker drept og enda flere skadet av rakettangrep.  En kan spørre seg hva terroristene ønsker å oppnå med disse angrepene, men det er egentlig ikke noe poeng. De er leiemordere som utfører det de får beskjed om. Så lenge pengene kommer fortsetter de å drepe.

Bor det vanlige mennesker i Syria?
Bare dager før jeg reiste til Syria fortalte jeg en dame om at jeg skulle reise for å gi en stemme til vanlige syrere. Hun utbrøt: «Vanlige mennesker? Bor det vanlige mennesker i Syria?»  Jeg kan ikke klandre henne. Det typiske bildet vi får i mediene er menn med babyer i armene, løpende i ruiner med støv og røyk i luften. Det bor over tyve millioner mennesker i Syria. Vanlige mennesker som ikke vil annet enn å leve sitt hverdagsliv og som gjør så godt de kan i et land som har vært under angrep fra flere lands militære i tillegg til de verste terroristene verden har sett.

Jeg møtte mange vanlige mennesker på den den seksdagers reisen jeg nettopp har kommet hjem fra. Jeg opplevde mye og møtte mange. I dagene fremover vil jeg fortelle om noen av dem og formidle det de hadde å fortelle. Det er de vanlige menneskene som betaler den høyeste prisen i krig.

Huda bor i Damaskus
Huda Ibrahim er engelsklærer, og underviste før terroristene beleiret området, også i Ghouta, et område vi har hørt mye om i det siste på grunn av et påstått gassangrep. Hun er gift og har to døtre, 14 og 16 år gamle.  Før krigen leide hun  ut rom til turister og gleder seg til det kommer flere turister tilbake til Syria. I 2010 var det over åtte millioner utenlandske turister på besøk i landet.
«Livet før var perfekt», forteller hun, «alt var billig, vi hadde det så fint. Nå er alt dyrt, vi må velge med omhu hva vi kan kjøpe.»
Hun har invitert meg på lunsj. Bulgur og linser er godt, Huda forklarer at kjøtt er dyrt nå. For meg er måltidet perfekt, det er slik mat jeg foretrekker. Etter maten serveres det søt te.

To kvinner, begge mødre, fra to forskjellige land, det ene i krig, det andre i fred, men meget til felles – ikke minst kjærligheten til våre barn og den frykten alle mødre har for at noe skal skje med barna.

Det ene vinduet i stuen er dekket  med papp og tape. Da det ble knust for andre gang etter rakettangrep bestemte hun seg for å vente til det ble fred for å få nytt glass enda en gang.

«Jeg så naboen min ligge her, drept av en rakett»
Damaskus har vært under konstant angrep fra terrorister i beleirede områder rundt byen. Over 10.000 mennesker har blitt drept av rakettangrep, minst 30.000 har blitt skadet for livet. Det er nesten umulig å forstå hvordan frykten har lammet. Alt blir påvirket av frykt. Immunforsvar, korttidsminne, apetitt, søvn, alt blir belastet. Den psykiske terroren er ikke synlig, og følgene av den vil ta tid å lege, om den noensinne kan det . Dette har menneskene i Damaskus levd med, dag ut og dag inn, i syv år.

Huda opplevde at venninnen som hadde vært på besøk kom tilbake, hodet dekket i blod. Da de gikk ut for å få venninnen til sykehus, møtte de et grufullt syn – naboen lå død utenfor døren sin, foran moren og barnet.

Her er filmen der hun forteller meg om denne dagen:

Huda tror krigen er over
En tegn på at tryggheten vender tilbake: Døtrene skal for første gang på syv år på tur med skolen, det har ikke vært mulig før på grunn av snikskyttere og rakettangrep.

Her forteller Huda om livet før og under krisen, og om håp for fremtiden.

Jeg gjennomførte en tidagers reise til Syria i april 2017. Da var jeg i Damaskus, Aleppo, Homs og Maloula. Jeg har akkurat kommet tilbake fra en ny reise, denne gangen i seks dager. Jeg oppholdt meg i Damaskus og omegn. Målet var å snakke med vanlige folk og formidle stemmene deres. Stemmer vi ikke ikke har fått høre overhodet i løpet av de syv årene krigene mot Syria har pågått. I dagene fremover vil jeg dele flere fortellinger.