Jeg skjønner ikke de som hevder at EØS-avtalen har «tjent oss godt». Bortsett fra en viss råderett over fiske og landbruk og fravær av fattigslig minoritets-stemme i Brussel, er EØS-avtalen i praksis det samme som EU-medlemskap. Hvordan kan da noen både være mot EU og for EØS?
Riktignok kunne EØS utgjort en forskjell om vi hadde hatt norske politikere med ryggrad og fri for karriereambisjoner. Flertallet av våre folkevalgte står snarere med lua i hånda og håper på kirsebær-spising med de store.
Norges EU-tilknytning gjennom EØS er kostbar både for land og folk:
Vi må betale milliarder i kontingent for å få et bein innafor. EU setter denne prislappen stadig høyere. For fire år siden regnet Nei til EU ut at vårt direkte årlige bidrag til EU var på minst 8,5 milliarder kroner. En liten trøst kan være at EU-landet Sverige, betalte over 5 ganger så mye.
Det vi får tilbake er retten til tollfri eksport av industrivarer til EUs «indre» marked, større muligheter for norske statsborgere til å jobbe i EU-land, samt deltaking i noen EU-prosjekter. Bl.a. studentutvekslings-programmet Erasmus, og ulike forskningsprogram. Her stiller vi for øvrig i samme bås som Israel. I likhet med oss har de EU som største handelspartner og deler som oss «the same values of democracy, respect for freedom and rule of law» med EU – om vi skal tro offisielle representanter.
Viktig å huske er at dette med indre marked og jobb- og studiemuligheter går begge veier. EU selger mer varer til Norge enn vi til dem. Jeg forundres ikke om det jobber langt flere EU-borgere i Norge enn nordmenn i EU-land. Og at frafallet av norske skolepenger for EU-studenter koster oss mer enn vi får tilbake fra Erasmus.
Konklusjon: Norge betaler milliarder til EU for å være en del av EU-systemet. EU betaler ingenting til Norge for fordeler de har av oss gjennom EØS-avtalen.
Energi er drivkraften i enhver industristat. Vår gass selges til under markedspris. EU betaler langt mer for den gassen som importeres fra USA. Hvorfor?
Vår strømeksport til EU gjør at prisene her hjemme skyter i været. Selv om dette sies å være «samfunnsøkonomisk» lønnsomt for Norge, er det en katastrofe for vanlige nordmenn. Mange tjener stort på norsk strøm. Både i Norge og i EU.
Direktiver og forordninger er bærebjelker i EU-systemet. I teorien skal forordningene innføres uten slingringsmonn, mens direktiver i en viss grad kan tilpasses i de enkelte land. Ved EØS- avtalens inngåelse var det under et par tusen sånne «rettsakter». I dag er antallet blitt nesten ti-doblet.
EØS-avtalen gir oss valget mellom å innføre eller skrote nye EU-bestemmelser.
Men: Om en bestemmelse først er godtatt, er det ingen vei tilbake. Da kan den først sies opp om hele EØS-avtalen sies opp.
Alle norske regjeringer i EØS-avtalens snart 30-årige historie, har danset etter EUs pipe. Vi har ikke sagt nei til en eneste forordning/direktiv. Fagbevegelsen kom riktignok med et pip til Jens i forbindelse med det såkalte 3. postdirektiv. Da Erna kom til makten få måneder seinere, vendte hun det døve øret til og godtok. Dermed ble det lagt et ytterligere grunnlag for den post-rasering vi opplever i dag.
To nye EU-direktiver skal nå iverksettes. Begge i ly av «det grønne skiftet». Begge vil bety store ekstra kostnader for vanlige folk.
Det ene kalles bygningsenergi-direktivet. Energiforbruk i bolighus skal senkes, følgelig må boligene oppgraderes i form av bedre isolasjon, vinduer mv. Nullutslipp er målet. Ifølge Nettavisen vil dette innen få år føre til store kostnader for over 99% av huseierne. Huseiernes landsforbund har regnet ut at sånn oppgradering vil koste mellom en halv og halvannen million kroner pr bolig.
Direktivet har mindre oppvarmingskostnader som mål. Fordi norske husstander bruker mesteparten av strømmen til oppvarming, skal dette – ifølge ekspertene – gjøre oss mindre sårbare for strømprisendringer. Betyr det enda mer fritt fram for varig høye strømpriser?
Å kutte unødvendig energiforbruk i boliger, offentlige bygg og næringsbygg, er bra. Men kunne vi ikke klare sånt uten noe direktiv fra EU? Det burde holdt lenge med romslige og målretta offentlige støtteordninger.
I sånn sammenheng blir 700 millioner på årets budsjett en vits, og et varsel om at kostnadene skal veltes over på folk flest.
Avløpsdirektivet er en annen omstridt EU-bestemmelse. Tidligere var regelen at tettsteder langs kysten på under 10.000 innbyggere ikke behøvde avanserte kloakk-renseannlegg. Nå er grensa satt til 1.250. Siden det opprinnelige direktivet forlengst er godtatt av Norge, kan vi ikke reservere oss mot endringer eller innskjerpinger. Uansett hvor liten betydning sånn ekstra rensing har for livet i havet. For mange utkantstrøk vil direktivet bety store kostnader. Vestlandskommunen Stranda med i underkant av 3000 innbyggere, regner med 95.000 kroner ekstra pr innbygger, ifølge Dagsavisen.
Fullt EU-medlemskap som blant annet Høyre, Venstre og Miljøpartiet ivrer for, åpner våre naturressurser for Europas gamle kolonimakter. EØS-avtalen gjør oss til leilendinger i EU-systemet.
At det selv innafor vår egen organisasjon er noen som sverger til EØS-avtalen, burde være et tankekors for mange.
Jan Christensen
Dette betaler Norge til EU gjennom EØS
Til sammen betaler Norge 8,5 milliarder kroner hvert eneste år som ledd i EØS-samarbeidet.
Romanias «Gjøkdag» får EU-midler fra Norge.
– Den største utgiftsposten er EØS-midlene, som skal gå til ulike utviklingstiltak i Øst-Europa. I tillegg kommer en rekke avgifter til forskjellige programmer og EU-byråer. Noen av postene er vanskelige å tallfeste nøyaktig, de kan også variere litt fra år til år.
– EØS-midlene: 3,8 milliarder kroner årlig (2014-2021)
– EUs programmer og byråer for forskning, kultur og utdanning: 4,2 milliarder kroner årlig
– Regionsamarbeidet INTERREG: 240 millioner kroner
– Overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen: Ca. 100 millioner kroner
– Frontex og annen virksomhet på justis- og Schengenområdet: Ca. 50 millioner kroner
– Fondet for indre sikkerhet: Ca. 130 millioner kroner årlig
Totalkostnad (brutto): Ca 8,5 milliarder i året.
Ikke målbare indirekte kostnader
I tillegg kommer mange indirekte kostnader som ikke lar seg måle, for eksempel det ekstra byråkratiet i departementene som på løpende bånd må forberede og tilpasse nye lovforslag og forskrifter for å etterleve forpliktelsene som følger av strømmen av rettsakter fra EU og EØS-komiteen.
Deler av midlene fra programsamarbeidene kommer tilbake til Norge gjennom prosjekter som mottar støtte. Summen lar seg vanskelig tallfeste, men er langt mindre enn hva Norge betaler inn.
Det er et tankekors at Norge utenfor EØS kan fortsette å delta i EU-programmene for forskning, kultur og utdanning for under halvparten av summen vi i dag betaler i uoffisiell EØS-kontingent.
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.