oss 100 kroner!
Det kommende NATO-toppmøtet i Vilnius 11.-12. juli virker allerede infisert av en merkelig politisk fatalisme, skriver Tony Kevin.
Spesielt for Consortium News, 5. juli 2023.
Et politisk gjennombrudd i Vilnius i Litauen for fred i Ukraina, med de krigstrette østeuropeerne i spissen, ser ut til å ha rent bort.
Det er generell aksept i NATO for at de ukrainske sommeroffensivene i Zaporizhzhia og nå i Bakhmut, ikke har klart å ødelegge det russiske forsvaret, med forferdelig dødelighet for ukrainsk mannskap og enorm ødeleggelse av vestlig levert utstyr.
Vesten ser ut til å være fornøyd med å la Zelensky fortsette å kaste bort Ukrainas stadig færre menn i militær alder, i en prosess beskrevet av forfatteren Raúl Ilargi Meijer, som NATOs assisterte selvmord av den ukrainske nasjonen.
NATOs uuttalte strategi ser ut til å være: Vi vet at Russland uunngåelig vinner i Ukraina, men vi vil sørge for at vi og våre stedfortredere i Kiev ødelegger så mye som mulig av Ukrainas arbeidskraft og nasjonale rikdom før Russland tar kontroll over landet.
Kakhovka-demningen er borte, og det som er igjen av Zaporizhzhia kjernekraftverk ser ut til å bli stadig mer utsatt for vestassistert ukrainsk sabotasje. Disse to enorme eiendelene var omdreiningspunktene for Ukrainas industri- og landbrukspotensial og rikdom.
Når Russland vinner politisk kontroll over det ødelagte landet Ukraina, og etter at de avviser vestlige opportunistiske påstander om eierskap av eiendeler der, vil de stå overfor en enorm gjenoppbyggingsjobb, sammenlignbar med situasjonen Sovjetunionen sto overfor i Ukraina, etter at de hevngjerrige, nazistiske divisjonene gjennomførte den brente jords taktikk i 1944-45.
Samtidig er Tyskland under Scholz’ ledelse i ferd med å avindustrialiseres, etter tapet av billig russisk gass i kjølvannet av den USA-gjennomførte sabotasjen av rørledningene i Østersjøen. Tyske industrialister tar sin kapital, ledelsesevner og intellektuelle eiendom andre steder. Frankrike er ridd av alvorlige opptøyer. EU er distrahert og formålsløst. Vest-Europa krymper i global innflytelse.
I USA er det bare det militær-industrielle-informasjonskomplekset som gjør det bra. Infrastrukturen fortsetter å forfalle. Middelklassen forvitrer og er forvirret. Demokratene er den liberale imperialismens parti, og republikanerne er fortsatt splittet mellom krigshissere og Amerika først-nasjonalistiske Trumpianere. Hvem vet hvem som blir USAs neste president, og om han eller hun kan stanse USAs relative tilbakegang.
Russland gjør jevnt og trutt fremgang i omdømme, i det de nå beskriver som det globale flertallet (det som pleide å være det globale sør). Det er en stadig lengre kø av regjeringer som ønsker å bli med i BRICS og Shanghai Cooperation Organisation (SCO).
Den strategiske alliansen mellom Russland og Kina er krumtappen i denne voksende, sterke og intellektuelt selvsikre ideologien om multipolaritet, som tiltrekker seg oppmerksomheten til seriøse regjeringer rundt om i verden.
Russlands oppgave er å vinne i Ukraina, slik de gjør, men uten å ødelegge sitt rykte hos Kina og det globale flertallet.
Russland trekker ned teppet der Peter den store for 320 år siden begynte å prøve å gjøre Russland til medlem av den Europeisk-Anglofone klubb. Russland vil aldri stole på Vesten igjen.
Historien om vestlig diplomatisk forræderi i løpet av de siste 32 årene, siden slutten av sovjetkommunismen i 1991, har vist russerne at agendaen til USA-Storbritannia alltid handlet om mye mer enn å beseire kommunismen: den handlet om å utvide USAs globale hegemoni og bryte opp Russland som en konkurrerende stat i verdenssivilisasjonen.
Det er nok bevis nå for å tilfredsstille det globale flertallet om at USAs regimeskifte og kontrollerende operasjoner i Ukraina siden 2013, fremfor alt har vært kynisk rettet mot å svekke og destabilisere Russland. Når de husker sin egen ondskapsfullt utnyttede kolonihistorie, er det globale flertallet glad for at disse vestlige anstrengelsene mislykkes.
NATO-møtet i Vilnius vil ikke føre til nye frelsesmirakler for det dødsdømte Kiev-regimet. Det blir mye sliten retorikk om å fortsette å forsvare det demokratiske Ukraina.
Ingen talere eller lyttere vil tro på det.
Denne artikkelen ble publisert av Consortium News:
NATO’s Scorched Earth in Ukraine
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Tony Kevin er en tidligere australsk seniordiplomat, etter å ha tjent som ambassadør til Kambodsja og Polen, og har tjent ved Australias ambassade i Moskva. Han er forfatter av seks publiserte bøker om offentlig politikk og internasjonale relasjoner.
