Hjem Internasjonalt

JD Vance står på riktig side av historien – og Trump lytter til ham i Iran-spørsmålet

0
Vladimir Putin i møte med sekretæren for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd, Mohsen Rezaei, i Kreml, Moskva, 5. november 2026.

USAs visepresident JD Vances berømte uttalelse, bare timer etter at resultatene fra mellomvalget forelå, om at «grunnen til at vi tapte, er krigen mot Iran», kan framstå som et nøye avmålt forsøk på å distansere seg fra president Donald Trump. Han hentydet faktisk til Trump.

M. K. Bhadrakumar.

«Hvis dere vil argumentere for at den [Iran-krigen] var verdt det, at det var verdt å miste Senatet for de neste seks årene, så gjør det. Argumenter for at det var en pris det var verdt å betale. Enig eller uenig. Det er i det minste ærlig».

Vestlige medier var raske til å tolke Vances uttalelse som et trekk med tanke på presidentvalget i 2028. Men her ligger det en selvmotsigelse. Han måtte være en elendig politiker dersom han ikke visste at han først må sikre seg republikanernes nominasjon for å kunne stille som presidentkandidat, og at det neppe ville være den klokeste måten å samle MAGA-bevegelsen på å irritere Trump.

Din støtte holder oss gående!

steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

Trump-navnet klarte ikke å imponere velgerne, men hans grep om Det republikanske partiet er fortsatt betydelig.

Dessuten viste Vance uttalelsen til Trump før han offentliggjorde den.

Heller ikke fra Trumps perspektiv inneholder Vances uttalelse noe oppsiktsvekkende nytt. Vance har lenge vært en tydelig kritiker av amerikanske militære intervensjoner i utlandet. Paradokset er at dette nettopp var en av egenskapene Trump la merke til hos den unge senatoren fra Ohio da han inviterte ham til å bli sin visepresidentkandidat i kampen om Det hvite hus.

Vance var skeptisk til krigen mot Iran og var den eneste personen i Trumps krets som nektet å støtte Benjamin Netanyahus forsøk på å bli gjenvalgt som statsminister. Han fulgte med dyp uro det enorme presset som Israel-lobbyen la på Trump for å få ham til å starte krigen i februar.

Hva skjer nå? Det finnes tre måter å se dette på. Vil Trump kvitte seg med Vance fra sitt team? Vil Vance trekke tilbake uttalelsen? Eller vil Trump la seg overbevise av Vance?

Svaret på de to første spørsmålene er et ettertrykkelig «nei». Det tredje spørsmålet er det viktige.

Ideelt sett burde man ha ventet på det trilaterale møtet mellom USA, Russland og Kina, som etter planen skal finne sted om bare ti dager i Shenzhen i Kina. Der vil Trump legge fram sin visjon om en ny verdensorden.

Uansett er det store spørsmålet hvordan Trump vil stille seg til Iran-spørsmålet. Ifølge lekkasjer fra en anspent telefonsamtale med Netanyahu i helgen gjentok Trump at han foretrekker å forhandle fram en avtale med Iran.

Trumps uttalte standpunkt, slik han formulerte det overfor mediene i går, er:

«I Iran har vi vært der i sju måneder, og vi kontrollerer alt vi ønsket å kontrollere. Nå skal vi ta en beslutning: Ønsker vi å gå videre og bare sørge for at dette blir endelig? Med det mener jeg å sikre at det aldri skjer igjen. Jeg tror det vil ta dem 25 år å bygge opp landet igjen. Jeg vil helst slippe å ødelegge resten av landet hvis det er mulig, men kanskje blir jeg nødt til det. Dere får vite det snart nok».

Det blir stadig mer sannsynlig at Trump, som i bunn og grunn er realist og pragmatiker, innser at Netanyahu bruker ham som en dørmatte for å klamre seg til makten.

Men hva får Trump selv ut av dette?

Det er ingen tvil om at en krig ikke kan bidra til å oppnå en løsning med Iran. Tvert imot vil en krig skape et verkende sår som kan utvikle koldbrann, og som meget vel kan komme til å definere presidentperioden hans i historiebøkene – slik tilfellet var med Lyndon Johnson, en virkelig tragisk skikkelse.

Dessuten vil den nye Kongressen, dominert av demokratene, nesten helt sikkert bli en tung byrde for ham. Demokratene har sett at Iran-krigen er en sak som trekker velgere.

Den 2. november, i påvente av økende spenning i Persiabukta, advarte det russiske utenriksdepartementets talsperson Washington på det sterkeste mot å velge krig:

«De tragiske erfaringene fra de siste månedene viser at militære eventyr som sprer død og ødeleggelse i Iran, ikke er i stand til å bryte det iranske folkets vilje til å forsvare sitt lands suverenitet og uavhengighet. De som i dag truer med nye angrep, gjør klokt i å tenke over dette».

På denne bakgrunnen er det svært betydningsfullt at ingen på øverste nivå i Irans ledelse har forsøkt å ty til polemikk for å ydmyke Trump eller hisse til krig i denne kritiske fasen.

China Daily, som følger utviklingen med alle antenner ute, la merke til dette.

I en reportasje torsdag med tittelen «Teheran sier at en gjenopptakelse av konflikten ikke vil gagne noen» vurderte China Daily nøye hvordan situasjonen kan utvikle seg:

«Mens frykten øker for nye amerikanske angrep mot Iran etter mellomvalget, har Teheran advart om at en gjenopptakelse av en fullskala konflikt ikke vil gagne noen, og understreket at ansvaret ligger hos Washington for å forhindre et slikt scenario …».

Det er tilstrekkelig å påpeke at dagens reportasje i New York Times kommer til samme konklusjon som China Daily:

«Iran gjennomgår et sett med forslag som er lagt fram av meklere, og som kan forme framtiden til landets atomprogram, ifølge fem tjenestemenn som er orientert om forhandlingene. Dette representerer et mulig gjennombrudd i de fastlåste diplomatiske forsøkene på å avslutte landets krig med USA.

Irans vilje til å gjenoppta samtalene om atomprogrammet, etter flere uker der landet har nektet å rikke seg, tyder på at den siste tidens meklingsforsøk under ledelse av Qatar for å forhindre en tilbakevending til full krig har hatt en viss suksess, sa tjenestemennene. De beskrev betingelsene som nå vurderes, som ‘konkrete forslag’, uten å utdype dette».

Hovedpoenget er at Vance i høyeste grad befinner seg i fremste rekke når beslutningene tas i Trumps innerste krets.

Interessant nok understreket en annen reportasje i New York Times for en uke siden Vances avgjørende rolle i å dempe «stemningen» i Teheran.

Det skjedde ved at han sendte et brev til den mektige nasjonale sikkerhetssjefen Mohsen Rezaei, lederen for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd – selvsagt etter instruks fra Trump – med forslag om å holde direkte fredssamtaler som også skulle omfatte Irans atomprogram.

Rezaei er en veteran fra Den islamske revolusjonsgarden (IRGC) og var dens øverstkommanderende i 16 år, fra september 1981 til september 1997.

Han uttalte senere at Vances brev hadde vist at USA hadde endret tonen overfor Iran. Dermed var prosessen satt i gang.

I går ettermiddag ankom Rezaei Moskva på et uannonsert og strengt hemmelig besøk, der han ble mottatt av Russlands president Vladimir Putin i Kreml.

Kremls offisielle referat ga ingen detaljer.

Bildet viste imidlertid Putin med sin utenrikspolitiske rådgiver Jurij Usjakov på høyre side og den mektige sjefen for GRU, general Igor Kostjukov, på venstre side. Sistnevnte har ansvaret for Russlands svært sensitive og høyteknologiske satellittbaserte etterretningssystem.


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M.K. Bhadrakumar.

Forrige artikkelEt nytt slag om Aden er i emning
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.