oss 150 kroner!
Robert A. Pape, professor i statsvitenskap ved University of Chicago og ekspert på internasjonal sikkerhet og politisk vold, mener vestlige demokratier står overfor en farlig kombinasjon av indre ustabilitet, økonomisk ulikhet og geopolitisk konfrontasjon. Samtidig styrker Iran sin stilling i Persiabukta, mens NATOs tradisjonelle sikkerhetsordning er i ferd med å bryte sammen.
Artikkelen er et sammendrag av podcastsamtalen med Robert Pape utarbeidet med hjelp av KI.
Politisk vold blir stadig mer akseptert
USA opplever ifølge Pape det høyeste nivået av politisk vold siden 1960-tallet. Voldelige protester, politiske attentater og attentatforsøk er uttrykk for et dypere fenomen som han betegner som voldelig populisme.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herForskning basert på 20 nasjonalt representative spørreundersøkelser og 70 fokusgrupper viser at titalls millioner amerikanere, på tvers av politiske skillelinjer, mener vold kan være berettiget for å fremme deres egen politiske sak.
Dette skaper det Pape kaller en farlig aksept for politisk vold. Når vold får bredere sosial legitimitet, øker også sannsynligheten for at enkeltpersoner griper til voldelige handlinger.
Etter drapet på Charlie Kirk viste undersøkelser at omtrent 10 prosent av amerikanerne mente drapet kunne forsvares. En tilsvarende andel uttrykte støtte til angrepet på Nancy Pelosis ektemann.
Politiske ledere bidrar til å forsterke denne utviklingen når de demoniserer sine motstandere. Det oppstår et gjensidig forsterkende samspill mellom den politiske retorikken og radikaliseringen i befolkningen.
Demografiske endringer og økonomisk ulikhet
Pape peker på to grunnleggende samfunnsendringer som forklaring på den økende ustabiliteten i USA.
Den første er den demografiske utviklingen. USA beveger seg fra å være et samfunn med et klart hvitt flertall til et samfunn der ikke-spansktalende hvite etter hvert vil utgjøre et mindretall. Denne gruppens andel av befolkningen har falt fra omkring 76 prosent i 1990 til 57 prosent i dag.
Den andre er den økende konsentrasjonen av rikdom. Den rikeste prosenten av befolkningen har sikret seg en stadig større del av formuen, mens de nederste 90 prosentene har tapt økonomisk terreng relativt sett.
Disse utviklingstrekkene bidrar til framveksten av konkurrerende nasjonalismer. Ulike grupper har motstridende oppfatninger av hva det vil si å være amerikaner, og betrakter i økende grad motpartens politiske prosjekt som illegitimt.
En slik legitimitetskrise lar seg ikke løse gjennom valgseire alene.
Europa står overfor lignende utfordringer. Politisk vold i Frankrike viser hvordan oppsamlet misnøye kan slå ut i voldelige konfrontasjoner når en utløsende hendelse inntreffer.
Krigene i Iran og Ukraina forsterker problemene gjennom høyere energipriser og økende økonomiske belastninger.
Økonomiske reformer kan dempe konfliktene
Pape beskriver USA som et samfunn der store deler av befolkningen forventer å få dårligere økonomi i framtida. Når stadig flere opplever at de taper, skjerpes også de politiske motsetningene.
Han mener utviklingen kan snus gjennom reformer som både reduserer økonomisk ulikhet og håndterer innvandringsspørsmålet.
En mer balansert innvandringspolitikk kunne kombinere beskyttelse av etablerte innvandrere med utvisning av personer dømt for alvorlig kriminalitet.
På skatteområdet foreslår han blant annet en flat inntektsskatt på omkring 15–18 prosent, kombinert med avskaffelse av fradragsordninger og skattefritak for inntekter under 30 000 dollar.
Slike tiltak ville ikke fjerne ulikheten, særlig ikke den som skyldes kapitalinntekter og formueskonsentrasjon. Men de kunne bidra til å gjenopprette troen på at økonomisk framgang er mulig for brede grupper av befolkningen.
Iran går fra overlevelse til regional dominans
Ifølge Pape har Irans strategiske mål endret seg grunnleggende.
Etter å ha motstått amerikansk militært press er Teheran ikke lenger bare opptatt av å forhindre nye angrep. Iran søker nå en dominerende stilling i Persiabukta.
Det innebærer økt innflytelse over amerikansk militær tilstedeværelse, energihandelen i regionen og de finansielle ordningene mellom gulfstatene.
Irans mulighet til å påvirke de globale energiprisene gir samtidig landet betydelig indirekte innflytelse over amerikansk innenrikspolitikk.
Pape mener også at Iran kan utvikle atomvåpen i løpet av ett til to år. Dersom dette skjer, kan landet utvikle seg til et fjerde betydelig maktsenter i verdenspolitikken.
En diplomatisk avtale som bare gjenoppretter tidligere ordninger, vil derfor neppe være tilstrekkelig til å møte Irans nye ambisjoner.
Regional maktbalanse som alternativ til krig
Washington står ifølge Pape overfor et strategisk valg: enten en ny militær opptrapping eller en sikkerhetspolitikk basert på regional maktbalanse.
Han mener det siste er det mest lovende alternativet.
Målet bør være å begrense iransk dominans uten å forsøke å styrte regimet eller trekke USA fullstendig ut av Persiabukta.
Gulfstatene må gradvis ta større ansvar for sin egen sikkerhet, mens USA reduserer sine militære forpliktelser i første linje.
Pape skisserer en omtrentlig regional maktfordeling der Iran og gulfstatene hver står for 40 prosent, mens USA beholder en rolle tilsvarende 20 prosent.
Hensikten er ikke å gjenopprette amerikansk overherredømme, men å etablere en maktbalanse som kan sikre regional stabilitet.
NATO er i praksis dødt
Pape mener Europa ikke lenger kan regne med at Washington garanterer kontinentets sikkerhet.
Før Iran-krigen var amerikansk militær støtte til Europa først og fremst et spørsmål om politisk vilje. Nå er det i økende grad også et spørsmål om militær kapasitet.
NATO, forstått som en felles amerikansk-europeisk sikkerhetsordning, er derfor etter hans vurdering i praksis dødt.
Europa må i stedet utvikle egne sikkerhetsordninger og søke regionale stabilitetsavtaler med Russland.
Pape mener Ukraina-krigen bør avsluttes med en våpenhvile langs den eksisterende frontlinjen, etter mønster av våpenhvilen som avsluttet Koreakrigen i 1953.
Han mener videre at Ukraina ikke bør tilbys medlemskap i NATO eller EU, fordi Russland vil oppfatte dette som en fortsatt sikkerhetstrussel.
Europa bør verken støtte en strategi som tar sikte på fullstendig ukrainsk militær seier, eller akseptere ytterligere russisk territoriell ekspansjon.
Det overordnede målet må være å etablere en stabil europeisk sikkerhetsorden framfor å videreføre en langvarig krig om territorium.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Glenn Diesen.
