oss 150 kroner!
Trumps nederlag ved mellomvalget, med tap av både Representantenes hus og Senatet, avdekker noen dype motsetninger i den nåværende historiske fasen.
Trumpismen oppstår fra et reelt problem som elitene har undervurdert: Den nyliberalistiske modellen, som i årtier har støttet det amerikanske hegemoniet, har gradvis erodert sitt eget materielle grunnlag.
Utenlandske industrioverføringer, finansialiseringen av økonomien, svekkelsen av arbeidet og den økende konsentrasjonen av rikdom har produsert skremmende økonomiske sårbarheter. I mellomtiden har den internasjonale fordelingen av makt endret seg. Kina representerer 33% av verdens industriproduksjon i form av verditilføring, mot 15% for USA.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herTrump forsto at det ikke lenger var mulig å ignorere slutten på det økonomiske hegemoniet uten å miste det indre politiske limet. Men han undervurderte, bevisst, dybden av de transformasjonene som var nødvendige for å gjenoppbygge den.
Tollsatsene gjenoppbygger ikke tapte industrielle verdikjeder og teknologiske kompetanser. Særlig har hans økonomiske politikk uttrykt seg som den mest radikale versjonen av den nyliberalistiske rammen som den egentlig skulle kritisere, som skattelettelser til fordel for høye inntekter og den absolutte underordningen under Wall Streets krav.
Kina i dag er ikke bare en handelskonkurrent, slik Russland ikke bare er et militært problem. Hele systemet for relasjoner mellom stormakter, markeder, energikilder og innflytelsessfærer er i ferd med å rekonfigureres. Bruken av handelspress og militærmakt garanterer ikke gjenvinning av hegemoniet. De kan tvert imot produsere økende interne kostnader. Krigen mot Iran og den påfølgende prisstigningen på energi har gjort denne motsetningen tydelig.
Trumpismens begrensning ligger dermed i forsøket på å korrigere de internasjonale ubalansene produsert av globaliseringen uten å transformere i tilsvarende grad de distributive og produktive relasjonene som har fulgt dem, og ved å forbli innenfor den kulturelle rammen som forårsaket nedgangen.
Selvsagt betyr ikke dette at demokratenes seier representerer en overvinnelse av disse motsetningene. Tvert imot. Deres politiske prosjekt har bidratt, i ulike faser, til byggingen av den økonomiske ordenen som i dag er i krise. I tillegg observerer vi hos demokratene en nostalgi for den gamle liberale verden – som aldri egentlig eksisterte – som hos Trump, om enn i en voldelig klossethet, vises i hans uartikulerte utbrudd.
Det historiske spørsmålet forblir da åpent for oss: Hvordan gjenoppbygge en indre samhørighet i Vesten? Hvilken holdning skal vi ha overfor de nye globale aktørene? Hva, mer dyptgående, dukker opp i den apokalyptiske avdekkingen av denne krisen?
Det er alle spørsmål som gjelder for oss.
Og som, uten tvil, ikke vil bli tatt opp av de nåværende vestlige elitene.
