oss 150 kroner!
Vi trenger ikke spekulere i hvorfor statskanalen bytter ut folkerett med asymmetrisk empati når de dekker Midtøsten. NRK-profil Yama Wolasmal har selv forklart det. Under et arrangement på Litteraturhuset i Trondheim 5. mai 2025, der journalist Guro Kulset Merakerås ledet en samtale om Wolasmals bok «Det jeg så» og situasjonen i Midtøsten, ble han utfordret fra salen.
Spørsmålet gjaldt Norges manglende sanksjoner mot Israel, sett opp mot hvor raskt man reagerte mot Russland. Wolasmal erkjente at folkeretten i Ukraina var «krystallklar». Men når det gjaldt Gaza – flere måneder etter at ICJ advarte mot et plausibelt folkemord – lød forsvaret hans fra scenen ordrett slik:
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her«Da er det store debatter om, ikke sant, hva er folkerettsbrudd og hva er folkemord og hva er etnisk rensing, og plutselig er det mange definisjoner på de store spørsmålene, ikke sant, mens i andre konflikter så er det relativt klart».
Statskanalens fremste utenriksjournalist vanner altså ut okkupasjonen til et semantisk spørsmål om definisjoner. Årsaken avslørte han i samme svar, da han refererte til et intervju han gjorde med statsminister Jonas Gahr Støre i november 2023. Wolasmal spurte statsministeren rett ut: «Er du redd for Israel?». Svaret fra Støre var ifølge Wolasmal: «Det er klart vi har en historie med Israel som gjør at vi må vise aktsomhet».
Wolasmal konkluderte selv fra scenen med at dette premisset preger hele Europa, og at det også delvis preger pressen: «Det er en viss berøringsangst der som ikke finnes i andre konflikter».
Hvordan denne berøringsangsten arter seg i praksis, ble overtydelig i NRKs nylige dekning av det israelske valget. Reportasjene tåkelegger virkeligheten ved å gi inntrykk av et standard, demokratisk valg. Men inntrykket statskanalen skaper om et velfungerende demokrati, kollapser i møte med fakta. For Israel er ikke et normalt demokrati; det er en rendyrket apartheidstat. Den ikke-jødiske minoriteten, som utgjør rundt 20 prosent av befolkningen, er i henhold til Nasjonalstatsloven av 2018 de jure redusert til annenrangs borgere. Når NRK utelater dette i sin dekning, trivialiserer og normaliserer de et undertrykkende regime.
Men denne berøringsangsten stikker dypere enn statskanalens redaksjonslokaler. Den lammer nå også våre fremste institusjoner for forskning og formidling. Nylig gikk Jan Heiret av på dagen som direktør for HL-senteret. Hans «brøde»? Senteret hadde våget å invitere de anerkjente folkemordforskerne Omer Bartov og A. Dirk Moses for å diskutere Gaza.
Etter direkte krav fra blant annet Det Mosaiske Trossamfund, som krevde direktørens avgang, valgte styret å ofre Heiret. Som A. Dirk Moses presist påpeker: Beslutningen om å presse ham ut skaper en dyp tillitskrise. I fremtiden, advarte Moses, vil historikere snakke om det moralske sammenbruddet hos dem som forsvarte ødeleggelsen av Gaza og massedrap på sivile. Heirets avgang er et rystende skoleeksempel på hva som skjer når pressgrupper får diktere hvem som har lov til å analysere et pågående folkemord. Dette er prisen for å utfordre den institusjonelle berøringsangsten.
Denne kneblingen av akademia og statskanalens tåkelegging gjør noe enda farligere: Den fungerer som et røykteppe for vår egen institusjonelle medvirkning. For mens pressen og forskningsinstitusjonene gjemmer seg bak «aktsomhet», opererer den norske staten med en slående dobbelmoral. Gjennom Statens pensjonsfond utland (SPU) har Norge fortsatt milliardinvesteringer i selskaper som leverer teknologi, våpendeler og infrastruktur til den israelske okkupasjonsøkonomien.
Norge er dermed ingen passiv tilskuer. Mens regjeringen diplomatisk maner til fred, fungerer vår felles oljeformue i praksis som en finansiell støttespiller for det samme regimet ICJ etterforsker for folkemord. At SPU ikke for lengst har trukket seg ut av all medvirkning til disse folkerettsbruddene, gjør oss de facto medansvarlige for å holde hjulene i apartheidstaten i gang.
Når NRKs stjerneredaksjon freder maktens forbrytelser, forskningsinstitusjoner ofrer sine ledere for å tekkes ytre press, og våre egne pensjonspenger finansierer folkerettsbrudd, er systemsvikten total. Det er denne mekanismen maktkritikere må konfrontere. Når maktapparatet selv innrømmer at folkeretten ofres, må vi arkivere disse bevisene og holde makten fast i lyset – med klokkeklar analyse, helt uten støy.–
Steven Crozier
