oss 150 kroner!
Samtaler ja, innrømmelser nei
Onsdag satt Vladimir Putin i omtrent tre timer med USAs spesialutsending Steve Witkoff i Konstantin-palasset utenfor St. Petersburg. Resultatet var et ja i prinsippet til å gjenoppta trilaterale samtaler mellom Russland, USA og Ukraina etter 10. november, trolig i Abu Dhabi. Ja-et er det eneste som er nytt.
Putins rådgiver Jurij Usjakov kalte det europeiske og ukrainske opplegget Witkoff kom med fra Oslo lite av reell verdi, selv om han senere sa til russisk TV at Moskva ser det som et skritt i riktig retning. Samtalene skal handle om en sikkerhetsordning for Russland og Ukraina etter krigen. Kremls talsmann Dmitrij Peskov sier samtidig at Russland trenger fred, ikke våpenhvile, mens Vladimir Zelenskij onsdag gjentok at han er åpen for å fryse frontlinjen.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herRjabkovs ultimatum
Dagen etter ga viseutenriksminister Sergej Rjabkov det som i praksis er Moskvas svar på hele det vestlige opplegget. På det økonomiske forumet i Nizjnij Novgorod sa han at enhver løsning, politisk eller militær, må løse de underliggende årsakene til krigen på den mest pålitelige måten. Kombinert med de russiske utsagnene de siste månedene tyder det på tre ting: Hele Donetsk og Luhansk må overtas, og mye tyder på at de russiske styrkene blir stående i buffersonene i Kharkov- og Sumy-regionen, og Moskva vil ikke godta noen handel av typen «dere får Donbas, vi får Ukraina i NATO». Rjabkov kalte i tillegg den europeiske linjen den mest fiendtlige og farligste og overlot til Washington å tøyle Europa.
Det Moskva egentlig krever, er trolig en traktat. Et amerikansk løfte om at Ukraina aldri blir med i NATO er verdiløst for Kreml, siden neste president kan trekke det tilbake. Det samme gjelder de sikkerhetsgarantiene Washington har antydet til Kiev, som russerne mener de aldri har fått se. Kravet peker rett tilbake til de to utkastene til sikkerhetstraktater Russland la frem i desember 2021, og det er vanskelig å se for seg at en amerikansk Senat ratifiserer noe slikt. Moskva vet det.
Hvorfor Moskva likevel snakker
Russland har aldri sagt nei til forhandlinger som prinsipp, og det er flere praktiske grunner til at de fortsetter. India, Brasil og Kina ønsker å se Moskva ved bordet, og Kreml kan ikke tillate seg å fremstå som den som nekter å snakke. Samtidig kommer en vestlig opptrapping trolig uansett hvis samtalene bryter sammen, og da er det bedre å utsette den til forholdene er gunstigere. Datoen 10. november har neppe noe mysterium over seg: Midtveisvalget i USA er 3. november, og Trump-administrasjonen får trolig ikke samlet seg om Ukraina før det er over. Putin tok samtidig opp et mulig toppmøte med Trump og Xi Jinping i Kina i midten av november, noe som i så fall ville satt Ukraina på sidelinjen.
Natten etter: Kiev rammes igjen
Få timer etter at Witkoff forlot St. Petersburg kom svaret fra luften. Russland skjøt natt til torsdag 21 ballistiske missiler mot Kiev, ifølge Zelenskij, og flyvåpenets rapport nevner ingen nedskutte. En person døde og minst 24 ble skadet. Metrolinjen over Dnipro ble delt i to da infrastruktur på Sørbroen ble skadet, og trafikken mot venstre elvebredd ble stengt. Russiske droner hadde allerede truffet broen flere ganger tidlig i oktober.
Hvorfor akkurat Sørbroen? Den er en hovedåre for forsyninger til de ukrainske styrkene i øst, og angrepene mot Dnipro-broene ser ut til å være en systematisk kampanje: først droner, så ballistiske missiler. Russland tester samtidig hvor åpen himmelen over Kiev faktisk er. Svaret er neppe oppmuntrende for Ukraina. Polens utenriksminister Radosław Sikorski har sagt at Polen ikke har flere Patriot-missiler å gi bort, mens andre NATO-land også har begrensede lagre. Det russiske forsvarsdepartementet oppga selv at angrepet rammet militærindustri og transportanlegg.
Flere europeiske medier framstiller angrepet som et tegn på at Russland ikke vil ha fred. Moskva har aldri gått med på noen våpenhvile, og så lenge det ikke finnes en, fortsetter krigen med uforminsket styrke, også i ukene frem til forhandlingene.
Fronten: Moskva hevder mer enn kartene viser
Ifølge russiske militærkilder har russiske styrker tatt flere landsbyer nær Zaporozje, og i Orekhov kjemper luftbårne enheter i gatene mens en omringet ukrainsk styrke, en såkalt kjele, skal være i ferd med å lukkes. Usjakov sa selv at Putin fortalte Witkoff at russerne har fullt strategisk initiativ og fører en nådeløs offensiv langs hele fronten.
Bildet er sterkt omstridt, men ISWs egne tall ser ut til å være vanskelige å forene med andre kartbaserte kilder. DeepState, som er ukrainsk og vanskelig kan beskrives som pro-russisk, gir et helt annet bilde enn ISWs rundt 73–100 kvadratkilometer russisk netto fremgang siden årsskiftet. En måling av DeepStates kart per 19. oktober gir omtrent 887 kvadratkilometer russisk netto fremgang i 2026. Det er nesten ni ganger ISWs tidligere anslag på 100 kvadratkilometer. American Veterans for Ukraine baserer beregningen på DeepStates frontlinje. En separat analyse av DeepState-data viser også at Russland i årets første ni måneder i gjennomsnitt har økt kontrollert område med rundt 3,4 kvadratkilometer per dag. Det tilsvarer i størrelsesorden 900 kvadratkilometer over ni måneder, altså omtrent samme nivå.
Det gjør også ISWs vurdering av Vivaldi-offensiven ved Liman mer tvilsom. Instituttet hevder at offensiven har slått ut den nordlige armen av Russlands plan om å omringe festningsbeltet i Donetsk, men utviklingen på fronten passer dårlig med en så kategorisk konklusjon. Russiske styrker fortsetter å presse i retning Slavjansk og Kramatorsk fra flere akser, samtidig som kampene rundt Dobropolje og Liman fortsetter. Vivaldi kan ha gitt Ukraina lokale territorielle gevinster, men påstanden om at operasjonen har ødelagt den russiske omringingsplanen fremstår derfor som langt svakere dokumentert enn ISW gir inntrykk av.
Iran og den uutalte tidsplanen
Ukraina-samtalene i november avhenger av et helt annet sted. USA gjør seg klar til å sende deler av ambassadepersonellet ut av Gulfen, og ifølge Reuters er årsaken først og fremst frykt for nye angrep fra houthiene i Jemen. Samtidig har New York Times meldt at USA og Israel har laget planer for en kort og intensiv operasjon mot Iran etter valget. Trump har offentlig avvist angrep før valget.
Skjer det, faller Ukraina trolig ned på Trumps prioriteringsliste. Hvis Iran svarer like hardt som i februar, kan Abu Dhabi bli et for utrygt sted å møtes, og samtalene kan bli utsatt til etter nyttår. Det er heller ikke utelukket at Kiev trekker seg selv når det går opp for dem hva Putin faktisk sa i St. Petersburg.
Regnestykket
Mønsteret fra denne uken er tydelig. Moskva sier ja til å snakke, men holder fast ved at alt som er lagt frem, er for lite. Hvert ja følges av slag mot Kievs broer, strømnett og metro, i et land som mangler luftvern til å stoppe dem. Fronten er heller ikke så entydig som ISW fremstiller den: ukrainske DeepState-data peker på rundt 887 kvadratkilometer russisk netto fremgang i 2026, langt mer enn ISWs anslag, samtidig som presset i Donetsk og sør for Zaporozje vedvarer. Det er på dette bakteppet forhandlingene i november skal begynne, hvis de i det hele tatt finner sted.
Denne artikkelen ble publisert i Perspektiv.
