Mens Trump åpner døren til fred, gjør Europa russiske milliarder til en krigskasse

Det som kunne vært gjort for flere år siden, begynner kanskje endelig å skje. USA sender signaler om nye forhandlinger og mulige kompromisser for å avslutte krigen i Ukraina. Samtidig fortsetter europeiske ledere å diskutere våpenleveranser, sanksjoner og hvordan enorme russiske statsmidler kan brukes til å finansiere Ukraina.

Kontrasten kunne knapt vært større. Mens det skimtes en mulig åpning for fred, ser Europa fortsatt ut til å være mest opptatt av hvordan fortsettelsen av krigen skal finansieres.

Donald Trump har rettet kraftig kritikk mot Ukrainas angrep på russiske oljeraffinerier. Han mener angrepene presser energiprisene oppover og hevder at Zelenskyj er vanskeligere å forhandle med enn Putin.

Det betyr ikke at Trump har skapt fred. Men uttalelsene reiser et stort spørsmål: Hvorfor har europeiske ledere brukt så mye politisk energi på militær opptrapping og så lite på å utvikle en realistisk vei til forhandlingsbordet?

Krigen har røtter tilbake til 2014 og eskalerte dramatisk i februar 2022. Siden har enorme summer blitt brukt, byer ødelagt og millioner av mennesker fått livene sine revet i stykker. Likevel fortsetter den samme politiske oppskriften. Flere våpen, mer penger og nye sanksjoner.

Hvor er resultatene? Hvor er fredsplanen?

Midt i dette presser Sveriges utenriksminister Maria Malmer Stenergard på for at EU skal bruke de frosne russiske statsmidlene til Ukraina. Det dreier seg om rundt 210 milliarder euro i russiske sentralbankreserver som er immobilisert i Europa.

Begrunnelsen er at Russland skal betale for ødeleggelsene. Krav om krigserstatning kan være berettigede, men det gir ikke automatisk europeiske politikere rett til å disponere over en annen stats reserver.

Å fryse midler er én ting. Å konfiskere dem er noe ganske annet.

Etter mitt syn vil en konfiskasjon uten et klart rettslig grunnlag være politisk legitimert tyveri. At handlingen eventuelt pakkes inn i kompliserte finansielle ordninger, forandrer ikke det prinsipielle spørsmålet om eiendomsrett og statlig immunitet.

Men det finnes et enda mer oppsiktsvekkende spørsmål.

Skal de russiske milliardene virkelig gå til Ukrainas befolkning, eller skal de i realiteten brukes til å tilbakebetale lån som EU og andre vestlige land allerede har gitt?

Dette er ikke bare en hypotetisk problemstilling. EU har allerede etablert ordninger der ekstraordinære inntekter (les renter) fra frosne russiske statsmidler brukes til å betjene og tilbakebetale lån til Ukraina.

Dermed oppstår en økonomisk runddans som fortjener langt større offentlig oppmerksomhet.

EU og andre vestlige land låner penger til Ukraina. Ukraina bruker betydelige beløp på militært utstyr. Europeisk forsvarsindustri kan få store kontrakter. Inntektene fra russiske statsmidler bidrar deretter til å betale tilbake lånene.

Hvem er egentlig de økonomiske vinnerne i denne konstruksjonen?

Og hva skjer med pengene som faktisk overføres til Ukraina? Skal de bygge opp sykehus, skoler og boliger, eller vil store beløp gå til en ny militær opprustning?

Ukraina har dokumenterte utfordringer med korrupsjon, også innen offentlige anskaffelser. Det betyr ikke at pengene nødvendigvis blir misbrukt. Men når det diskuteres beløp av denne størrelsen, burde kravene til uavhengig kontroll være absolutte.

Hvem skal kontrollere pengestrømmene? Hvem skal etterprøve våpenkontraktene? Og hvordan skal man forhindre at midlene forsvinner gjennom overprising, politiske forbindelser og korrupsjon?

Dette burde være sentrale spørsmål før Europas ledere forplikter enda større beløp.

Samtidig må vi spørre hvorfor de frosne milliardene ikke i større grad vurderes som et mulig element i en fremtidig fredsavtale, med rettslig forankrede ordninger for erstatning og gjenoppbygging.

Ursula von der Leyen, Kaja Kallas og Mark Rutte snakker stadig om styrke, sikkerhet og nødvendigheten av fortsatt støtte. Men hvor er den konkrete planen for å avslutte krigen?

Og hvor står Norge?

Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide fortsetter milliardbevilgningene og støtten til den europeiske linjen. Men hvor er Norges selvstendige fredsinitiativ? Hvor er viljen til å bruke norsk diplomatisk erfaring til å bringe partene nærmere forhandlingsbordet?

Norge hadde en gang ambisjoner om å være en fredsnasjon. Nå synes politisk prestisje i stadig større grad å være knyttet til størrelsen på bevilgningene fremfor resultatene av diplomatiet.

Det er fullt mulig å støtte Ukrainas rett til sikkerhet og samtidig kreve en langt mer aktiv fredspolitikk. Det er også mulig å holde Russland ansvarlig for krigsskader uten å sette grunnleggende rettsprinsipper til side.

Trump har ennå ikke levert fred. Russland fortsetter sine angrep, og Ukraina har legitime sikkerhetsinteresser. En varig avtale krever at begge parter aksepterer reelle forpliktelser.

Men dersom Washington nå kan åpne for nye samtaler, bør Europa bidra til å utvikle muligheten fremfor å gjøre enda flere økonomiske spørsmål til hindringer.

For krigens største kostnader måles ikke i euro eller dollar. Ødelagte bygninger kan gjenreises. Men barn som vokser opp med frykt, familier som mister sine nærmeste og soldater som bærer traumene resten av livet, lar seg ikke reparere med nye milliardbevilgninger.

Det er disse menneskene som betaler prisen.

Fred krever forhandlinger, kompromisser og sikkerhetsgarantier. Den krever også politikere som våger å erkjenne at militær makt alene ikke kan skape varig trygghet.

Kanskje skimter vi endelig en lysning for freden. Men da må Europa slutte å behandle krigen som et økonomisk prosjekt uten en tydelig politisk avslutning.

For dersom krigen finansieres med lån, våpenindustrien får kontraktene og russiske midler brukes til å betale regningen, må vi stille det mest ubehagelige spørsmålet av alle: Hvem har egentlig interesse av at krigen tar slutt?

---

Vi valgte å illustrere denne artikkelen med en pastisj over en klassiker.

Her er originalen: