Trumps store bløff om Iran

Trump-administrasjonen og dens støttespillere – inkludert lederartikkelen i Wall Street Journal – jobber for tiden på spreng for å vri nyhetene rundt Iran-krigen, for å få det til å se ut som om USA vinner, og at Teheran bør underkaste seg Washingtons krav før landet blir knust, kanskje til og med «utslettet». Faktisk forbereder Trump muligheten til å slå hardt ned på Iran etter mellomvalget hvis Teheran ikke har overgitt seg innen da.

Gjengitt fra Antiwar.com og Johns Substack, 4. oktober 2026

I praksis fører Trump og hans støttespillere en kampanje i hovedstrøms-mediene med «maksimalt press» mot Iran.

Denne kampanjen kommer garantert til å mislykkes. Om noe, reflekterer det Trump-administrasjonens desperasjon. Presidenten startet en krig USA var dømt til å tape, og det er lite han kan gjøre nå for å endre dette grunnleggende faktum.

Trumps propagandakampanje har to dimensjoner – én økonomisk og én militær.

For det første hevder administrasjonen at Iran blir kvelt økonomisk av USAs marineblokade, kombinert med Operasjon Economic Outcast, strategien som finansminister Scott Bessent kunngjorde 24. august 2026. Samtidig hevder den at olje igjen strømmer ut av Gulfen i hastigheter ikke langt under de som rådet 27. februar 2026. Konsekvensene er åpenbare: Den økonomiske straffen som pålegges Iran vil snart tvinge landet til å kapitulere, mens den amerikanske økonomien – og det internasjonale samfunnet generelt – er på god på vei til å komme seg.

For det andre bygger USA nå opp sine militære styrker for et massivt militært angrep etter mellomvalget, når Trump vil være fri for valgets begrensninger. Denne økende trusselen om et ødeleggende amerikansk angrep kombinert med den økonomiske smerten som blir påført Iran, er ment å få Teheran til å trekke seg nå før situasjonen blir enda verre.

Det er store problemer med denne strategien. Den høres overbevisende ut når hovedstrøms-mediene pliktoppfyllende formidler den, men den faller fra hverandre når man ser nøye på hva som faktisk skjer.

Tenk på den militære dimensjonen. Overskriftene sier at USA sender 10.000 ekstra soldater og et tredje hangarskip – USS Theodore Roosevelt – til Persiabukta, noe som gir inntrykk av at Iran snart vil møte tre amerikanske hangarskip. Dessuten fremstilles de ekstra troppene – i tillegg til de omtrent 50.000 amerikanske soldatene som allerede er i regionen – som bevis på at Trump seriøst vurderer å sette soldater på bakken.

Historien om hangarskipet er imidlertid ganske annerledes enn det overskriftene antyder. Roosevelt skal angivelig sendes for å erstatte USS George Washington, mens det antatt tredje hangarskipet, USS George H.W. Bush, allerede har forlatt Midtøsten og nå befinner seg i Thailand. Dermed finnes det for øyeblikket bare ett hangarskip i regionen. Dette er faktisk første gang under krigen at USA bare har ett hangarskip i Midtøsten, og det er vanskelig å forestille seg at det vil bli mer enn to – om i det hele tatt så mange – etter mellomvalget.

Et overordnet problem er at Iran-krigen belaster den amerikanske marinen kraftig. Ledende personer i marinen advarer om at det nåværende operative tempoet ikke er bærekraftig på ubestemt tid. Hangarskip og andre krigsskip roteres gjennom ekstremt lange utplasseringer, noe som fører til betydelige vedlikeholds- og beredskapsproblemer som på et tidspunkt må løses. Dette problemet forsterkes av at amerikanske skip har mistet tilgang til nærliggende logistikkfasiliteter og i økende grad er avhengige av en forsyningskjede som strekker seg tilbake til Diego Garcia, som ligger omtrent 4.000 kilometer fra Persiabukta.

Men selv om tre hangarskip er tilgjengelige for å angripe Iran, hva kan de oppnå i en fornyet luftkampanje som USA og Israel ikke klarte sammen, under den mislykkede 40 dager lange bombekampanjen mellom 28. februar og 8. april 2026? Noen vil kanskje hevde at USA endelig kan ødelegge Irans infrastruktur knyttet til olje. Problemet er imidlertid at Iran beholder en andreslagskapasitet og kan gjengjelde ved å ødelegge olje-infrastrukturen i GCC-statene. Man grøsser ved tanken på hva konsekvensene ville bli for den internasjonale økonomien.

I tillegg står USA overfor en alvorlig mangel på avanserte våpen, noe som er en av hovedgrunnene til at de avsluttet den 40 dager lange bombekampanjen og har de siste ukene holdt seg unna å utveksle gjengjeldelsesangrep med Iran. Man skulle tro at mangelen på kritisk ammunisjon – både til å angripe Iran og til å forsvare seg mot iransk gjengjeldelse – ville begrense omfanget og intensiteten av enhver fornyet strategisk bombekampanje, og dermed redusere sjansene for suksess.

Når det gjelder bakkestyrker, er det misvisende å bare telle antall amerikanske militære i Midtøsten når man vurderer muligheten for å sette soldater på bakken. Det viktigste i en bakkekrig er antallet tropper i faktiske formasjoner til bakkekamp. Jeg anslår at av de omtrent 50.000 amerikanske militære som allerede er stasjonert i regionen, tilhører omtrent 5.000 soldater slike formasjoner: omtrent 2.200 marinesoldater og sjøfolk i 11th MEU, 2.000 soldater fra 82nd Airborne, og muligens ytterligere 800 hærpersonell i Kuwait tilknyttet Task Force Spartan. Av det omtrent 10.000 ekstra personellet som nå sendes til regionen, tilhører ytterligere 2.200 13th MEU. De fleste av de resterende er sjømenn tilknyttet hangarskipet Theodore Roosevelt og dets støttende krigsskip. Dermed, gitt dagens planer for utplassering, anslår jeg at USA innen slutten av november vil ha litt under 7.500 personell i bakkekampformasjoner i Gulfregionen—omtrent 4.400 i de to MEU-ene og 2.800 i hæren.

Det er umulig at en så liten bakkestyrke gir et lovende alternativ mot et land med Irans befolkning og geografi. Selv en tredobling av dette tallet til omtrent 23.000 – noe som er høyst usannsynlig – ville ikke fundamentalt endre problemet. Den pensjonerte hærgeneralen Barry McCaffrey anslår at sikringen av Hormuzstredet ville kreve omtrent 150.000 soldater og tre til seks måneders kamp. Til sammenligning invaderte Russland Ukraina i februar 2022 med omtrent 190.000 militærpersonell, og denne styrken viste seg å være utilstrekkelig til å holde store deler av territoriet Russland opprinnelig erobret. Iran har mer enn dobbelt så stor befolkning som Ukraina hadde ved starten av den russiske invasjonen, og geografien er betydelig mer ugunstig for en invaderende hær.

Enkelt sagt har USA ikke samlet noe som ligner på bakkestyrken som kreves for en storskala invasjon av Iran. Faktisk, fra Teherans perspektiv, ville en amerikansk beslutning om å iverksette en slik offensiv med noe som ligner de styrkene som er tilgjengelige i dag, gi Iran en mulighet til å kjempe mot USA under usedvanlig gunstige omstendigheter.

Med fare for å piske en død hest, er to poeng til på sin plass. For det første, gitt hvor upopulær Iran-krigen er blant den amerikanske befolkningen, ville det nesten helt sikkert bli et enormt opprør hvis store mengder amerikanske soldater begynte å komme hjem i liksekker. For det andre, hvordan skal marinesoldatene, som er ombord på amfibiske angrepsskip, lande på iransk territorium hvis missil- og dronetrusselen fra Iran tvinger den amerikanske marinen til å holde disse store og sårbare skipene langt unna den iranske kysten?

La oss gå over til den økonomiske dimensjonen. Det er ingen tvil om at USA gjør stor skade på Irans økonomi og påfører det iranske folket enorme vanskeligheter. Men dette har vært sant lenge. Det sentrale spørsmålet er om denne straffen kan tvinge Iran til å overgi seg for amerikanske krav.

Det finnes ingen bevis for at Iran gir etter for amerikansk press, og det er tre grunner til å tvile på at det vil skje. For det første er det svært vanskelig å finne et historisk tilfelle der en økonomisk blokade alene fikk målstaten til å overgi seg. For det andre ser Iran på USA og Israel som eksistensielle trusler mot Iran – ikke overraskende gitt det folkemorderiske språket Trump har brukt når han snakker om Iran – og stater som mener deres overlevelse står på spill, er usedvanlig vanskelige å tvinge. For det tredje har Iran et formidabelt opptrappings-alternativ hvis den økonomiske smerten blir for stor: de kan angripe olje- og gassinfrastrukturen i Gulfstatene og Israel, samt deres svært sårbare avsaltingsanlegg.

Kort sagt er det vanskelig å se at økonomisk press alene kan tvinge Iran til å akseptere Trumps vilkår. Det er sannsynligvis en av grunnene til at USA igjen snakker om å bruke militær makt. Men, som jeg argumenterte ovenfor, har dette alternativet lite håp om å gi et gunstig utfall.

Til slutt er det ingen tvil om at det strømmer mer olje ut av Gulfen i dag enn det som var tilfelle tidlig i september. Men både Iran og houthiene jobber hardt for å snu denne trenden. Iran angriper daglig amerikansk-eskorterte tankskip, mens houthiene retter seg mot viktig oljeinfrastruktur inne i Saudi-Arabia. Dessuten, til tross for økt oljestrøm fra Gulfen, forblir bensinprisene svært høye, og en rekke andre økonomiske problemer viser ingen tegn til å avta med det første, inkludert høye dieselpriser, vedvarende inflasjon, høye boliglånsrenter og farlig høye obligasjonsrenter i store deler av Vesten.

Alt dette viser at Trump-administrasjonen har sterke økonomiske insentiver til å stanse denne krigen så raskt som mulig. Det ville knapt være overraskende om det var en økende følelse av desperasjon bak lukkede dører blant Trump og hans rådgivere.

Dette forklarer selvsagt hvorfor Trump-administrasjonen og dens allierte fører en mediekampanje for å overbevise Iran om at dagene er talte, og at de bør gi etter for amerikanske krav før det er for sent. Fakta forteller imidlertid en annen historie. Suksessen til denne strategien avhenger derfor av at Trump klarer å lure iranerne til å tro at Godzilla nærmer seg. Det er liten grunn til å tro at Teheran vil bli lurt.

Denne kommentaren ble først publisert på John’s Substack:

Trump’s Big Bluff on Iran

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

John J. Mearsheimer, PhD, er en amerikansk professor i statsvitenskap ved University of Chicago. Mer nylig har Mearsheimer fått oppmerksomhet for å være medforfatter og publisering av artikkelen The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy, som senere ble utgitt som bok.

Se også: