oss 150 kroner!
Samtale med Siri Hermo om hva EØS-avtalen betyr for norsk sjølstendighet.
Vi går til valg, vi stemmer på partier og pressen snakker om rød eller blå politikk – men uansett hvem som vinner, ruller det overnasjonale integrasjonstoget videre på de samme skinnene som ble lagt i 1962 med Grunnlovsendringen, der de ble juridisk sementert i 1992 med EØS-avtalen.
Før 8. mars 1962 fantes det absolutt ingen bestemmelse i den norske Grunnloven som tillot Stortinget eller regjeringen å avgi norsk suverenitet til en internationale organisasjon. Tvert imot var Grunnloven utformet for å forby nettopp dette!
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herHelt siden 1814 hadde Grunnloven § 1 slått fast at «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendigt, udelelig og uavhendelig Rike».
At riket var uavhendelig betydde juridisk at ingen deler av statsmakten – verken den lovgivende, utøvende eller dømmende makt – kunne gis bort eller overføres til andre land eller overnasjonale organer. Det fantes overhodet ingen paragraf som tillot fremmed makt å ta seg til rette i Norge før det juridiske stuntet i 1962.
Før 1962 kunne Norge selvfølgelig inngå internasjonale avtaler og traktater (som å bli med i FN eller NATO), men det var under en streng forutsetning kalt folkerettslig forpliktelse:
– Norge inngikk avtaler som andre stater, men beholdt full intern suverenitet.
– Internasjonale organer kunne ikke vedta lover som gjaldt direkte for norske borgere, og utenlandske domstoler kunne ikke dømme i Norge.
Stortinget måtte selv vedta reglene som norske lover først.
Da det norske folket sa et dundrende NEI til EU i 1972, og våre politikere etterhvert skjønte at de kunne forvente seg et nei i 1994 også, brukte politikerne EØS-avtalen fra 1992 til å omgå folkets vilje – en slags plan B.
De sa at EØS bare var en «handelsavtale» for næringslivet.
De visste utmerket godt at lojalitetsplikten og forrangsprinsippet over tid ville tvinge Norge inn i det samme overnasjonale nettet som et fullt medlemskap gjør.
Ved å overføre makt i bittesmå biter, har de unngått den store, ærlige debatten.
Hvis politikerne i 1992 hadde sagt rett ut:
«Vi signerer og vedtar nå en avtale som betyr at EU-retten skal styre jernbane, finans, arbeidsliv, norsk strøm, landbruk, transport, bygg, avfall, skogen og areal i all fremtid, – og at Grunnloven må vike», ville det mest sannsynlig blitt opprør.
Les mer om EØS
På steigan.no finner du minst 150 artikler om EØS.
EØS blir også tema på Mot Dag-konferansen 17. oktober der Trygve Tamburstuen og Per Olav Lundteigen skal snakke.
