oss 150 kroner!
Professor Jeffrey Sachs argumenterer for at den grunnleggende feilen er å late som om krigen i Ukraina rett og slett dukket opp ut av ingenting på grunn av en russisk fantasi om å gjenoppbygge det russiske imperiet. Det var ikke det som skjedde. Denne krigen kom ut av en politisk konflikt som hadde utviklet seg i flere tiår, og i sentrum av denne konflikten sto europeisk sikkerhet.
USA insisterte på sin forrang. De hevdet retten til å stasjonere tropper og missiler der de ville, inkludert direkte langs Russlands grenser. Russland sa gjentatte ganger at dette representerte en direkte trussel mot landets nasjonale sikkerhet. Vesten svarte at land hadde en suveren rett til å bli med i NATO. Men europeisk sikkerhet kan ikke fungere ut fra prinsippet om at ett land gjør seg selv tryggere ved å gjøre et annet land mindre sikkert. Prinsippet om inkluderende, eller udelelig, sikkerhet eksisterer nettopp fordi sikkerhet må deles.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDerfor er ikke våpenhvile alene nok. Russland sier veldig tydelig at kampene har politiske årsaker, og at disse årsakene må tas tak i. Sikkerhetsspørsmålet må løses hvis krigen skal ta slutt.
NATO-utvidelsen er kjernen i krisen
I flere tiår beveget NATO seg østover gjennom en prosess med trinnvis utvidelse. Ett skritt ble etterfulgt av et annet. Alliansen beveget seg inn i Polen, Ungarn og Tsjekkia, og ekspanderte deretter videre til Romania, Bulgaria, de baltiske statene, Slovakia og Slovenia. Ukraina ble i økende grad integrert i den vestlige militærstrukturen, og landets væpnede styrker ble utviklet for å operere side om side med NATO.
På et tidspunkt må spørsmålet stilles: hva forsto Russland med rimelighet at skjedde? Ukraina utviklet et enormt militærvesen, ble interoperabelt med NATO og mottok stadig mer sofistikerte vestlige våpen, alt mens NATO fortsatte å kunngjøre at Ukraina til slutt ville bli medlem.
Dette var ikke en isolert hendelse. Det var en lang prosess. USA trakk seg ut av antiballistisk missilavtale, NATO utvidet seg gjentatte ganger, og vestlig militært engasjement spredte seg over hele Europa og Midtøsten. Den kumulative effekten var å bringe amerikansk militærmakt stadig nærmere Russland.
Det strategiske målet var ikke spesielt vanskelig å oppdage. Amerikanske strateger skrev åpent om å opprettholde forrang i Eurasia. Formålet var å bevare amerikansk lederskap over Europa og forhindre fremveksten av konkurrerende maktsentre. Disse ideene ble lagt frem i viktige strategiske dokumenter og publikasjoner. Du trenger ikke å finne opp strategien. Du må lese dokumentene.
Nøytralitet er veien til fred
Kjernen i løsningen er derfor inkluderende sikkerhet og ukrainsk nøytralitet.
De som forstår fredens kunst forstår den strategiske betydningen av nøytrale stater. Nøytralitet holder stormakter fra hverandre. Den hindrer et land som ligger mellom konkurrerende militærblokker i å bli slagmarken der disse maktene konfronterer hverandre. Ukraina er nettopp et slikt tilfelle.
Ukraina bør være nøytral. NATO bør slutte å ekspandere østover. Alliansen bør gjøre det klart at den ikke vil ekspandere inn i Ukraina eller Georgia, og at videre ekspansjon østover vil ta slutt. Dette er ikke et abstrakt prinsipp. Det er det sentrale politiske spørsmålet som må avgjøres hvis kampene skal stoppe.
En våpenhvilelinje kan da etableres uten å late som om alle territoriale spørsmål må løses permanent den første dagen. Begge sider kan bli enige om ikke å bruke makt for å gjenerobre territorium og i stedet forplikte seg til diplomati i fremtidige territoriale spørsmål. Det viktigste poenget er å stoppe krigen og skape forutsetninger for en politisk løsning.
Inkluderende sikkerhet i stedet for endeløs konfrontasjon
Lærdommen fra europeisk historie er enkel: nøytralitet er et verktøy for fred. Land som Sverige, Finland, Østerrike og Sveits viste at sikkerhet ikke krever at man blir en del av en konfrontasjon mellom stormakter.
Krigen kan stoppe, men bare hvis den underliggende politiske realiteten erkjennes. Det finnes genuine russiske sikkerhetsbekymringer. Det finnes genuine ukrainske sikkerhetsbekymringer. Det finnes genuine europeiske sikkerhetsbekymringer. De kan ikke løses ved å late som om bare én side har legitime interesser.
Målet bør ikke være å ødelegge eller beseire en atomvåpenbevæpnet motstander. Det bør være en europeisk sikkerhetsarkitektur der Russland, Ukraina og landene i Vest-Europa alle kan ha sikkerhet. Det krever diplomati, nøytralitet, en slutt på NATOs utvidelse og en våpenhvile som stopper bruken av makt.
Dette er ikke et umulig mål. Kampene kan ta slutt før mer ukrainsk infrastruktur blir ødelagt, før flere mennesker lider og før Europa snubler inn i en enda farligere konfrontasjon. Det viktigste kravet er å vende tilbake til diplomati og håndtere sikkerhetsspørsmålene som har vært på bordet i flere tiår.
Dette intervjue ble publisert på Glenn Diesens blogg.
