oss 150 kroner!
Israels anerkjennelse av Somaliland har blitt fremstilt som en utskytningsplattform for å angripe Jemens houthier på den andre siden av Rødehavet, men Israel kan også være på kollisjonskurs med en enda mer strategisk fiende og
amerikansk alliert på Afrikas Horn: Tyrkia.
Dette skriver Sean Mathews i en stor analytisk artikkel i Middle East Eye.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herVi gjengir hovedpoengene hans:
Somaliland har fungert som en de facto sjølstendig stat siden 1991, men fikk først internasjonal anerkjennelse da Israel anerkjente landet i slutten av 2025. Mogadishu betrakter fortsatt Somaliland som en del av Somalia.
Den vanlige forklaringen på Israels interesse er geografien: Somaliland ligger rett overfor Jemen, ved innseilingen til Bab el-Mandeb og Rødehavet. Det gir potensielt Israel etterretningsmessig og militær tilgang nær houthiene.
Men MEE finner en annen og svært interessant motivasjon på Somaliland-siden. Flere høytstående tjenestemenn i Hargeisa forteller journalisten at de først og fremst er bekymret for Tyrkia og Somalia.
Presidentens utenrikspolitiske rådgiver Mohamed Osman Fadal sier direkte:
“We want Israel to support us against Turkey”.
Somaliland ønsker blant annet israelske luftvernsystemer. Begrunnelsen er den voksende tyrkiske militære kapasiteten i Somalia.
Tyrkia har bygd noe langt større enn en militærbase
Tyrkias engasjement begynte for alvor under sultkatastrofen i Somalia i 2011. Siden har Ankara bygd sykehus og veier, investert i infrastruktur og gradvis blitt en av Somalias viktigste eksterne støttespillere.
Den sivile tilstedeværelsen er etter hvert blitt fulgt av betydelig militær makt. Tyrkia trener somaliske kommandosoldater, samarbeider om operasjoner mot al-Shabaab og har etablert TÜRKSOM-basen i Mogadishu. MEE viser dessuten til tyrkiske Bayraktar TB2-droner, F-16-fly og ATAK-angrepshelikoptre. I 2024 inngikk Ankara og Mogadishu en tiårig forsvars- og maritim avtale der Tyrkia skal bidra til oppbyggingen av den somaliske marinen.
Dermed oppstår et grunnleggende problem:
Somalia regner Somaliland som sitt territorium. Tyrkia har påtatt seg en stadig større rolle i beskyttelsen av Somalia. Israel har samtidig anerkjent Somaliland som en suveren stat.
Det gjør den israelsk-tyrkiske rivaliseringen strukturell snarere enn bare retorisk.
Somaliland velger side
MEE gir et interessant bilde av hvordan ledelsen i Hargeisa sjøl tenker. Den framstiller ikke forholdet til Israel først og fremst som ideologisk.
Somalilands utenriksdepartement sier i praksis: Vi har forsøkt siden 1991 å få arabiske og muslimske land til å anerkjenne oss. Ingen gjorde det. Israel gjorde det.
Generaldirektør Mohamed Abdirahman Hassan sier at Somaliland derfor ikke lenger kunne unngå å bli involvert i regionale rivaliseringer. Landet har en hær, sier han, men mangler materiell og utstyr som man håper Israel kan levere.
Det paradoksale er at de samme Somaliland-representantene MEE snakker med, ikke betrakter houthiene på samme måte som Israel gjør. Hassan avviser terroristbetegnelsen på houthiene og mener konflikten i Jemen bør løses gjennom dialog.
Det antyder at forbindelsen med Israel ikke nødvendigvis primært handler om Jemen. Fra Hargeisas perspektiv handler den minst like mye om maktbalansen mot Mogadishu og Ankara.
Emiratene ligger i bakgrunnen
Så kommer enda et lag.
Somaliland står nær De forente arabiske emirater, som har investert tungt i Berbera og utviklet havne- og militær infrastruktur der. UAE står samtidig nær Israel.
Dermed tegner artikkelen konturene av konkurrerende nettverk:
Israel – UAE – Somaliland overfor et miljø der Tyrkia – Somalia står sentralt, samtidig som Saudi-Arabia, Pakistan, Egypt, Etiopia og andre aktører har egne og til dels overlappende interesser.
Dette er ikke to reine blokker. Alliansene er mer kompliserte enn som så. Men hovedmønsteret – en voksende konkurranse mellom regionale makter om havner, militærbaser, handelsruter og lokale partnere – bekreftes også av analyser fra RUSI og Middle East Institute. Royal United Services Institute (RUSI) er verdens eldste og Storbritannias ledende tankesmie innen forsvar, sikkerhet og internasjonale relasjoner.
Det virkelig strategiske spørsmålet: Bab el-Mandeb
Under hele artikkelen ligger geografien.
Somaliland ligger ved Gulf of Aden, rett overfor Jemen og like ved Bab el-Mandeb, porten mellom Indiahavet og Rødehavet.
Dermed dreier konkurransen seg ikke bare om Somaliland eller Somalia. Den handler om kontroll og militær rekkevidde langs en av verdens viktigste maritime korridorer.
På den ene siden av sjøen ligger Jemen og houthiene. På den andre ligger Somaliland, Somalia og Djibouti. Nordover går sjøveien gjennom Rødehavet til Suez. UAE har Berbera-interesser, Tyrkia er tungt inne i Somalia, og Israel har nå fått en formell partner på Somaliland-siden.
Det er derfor et tidligere relativt perifert område plutselig får betydning i en langt større regional maktkamp. RUSI
Konfrontasjon mellom Israel og Tyrkia på Afrikas Horn
MEE antyder at mange observatører ser etter den neste konfrontasjonen mellom Israel og Tyrkia på feil sted.
Syria er den åpenbare arenaen. Begge landene har sterke sikkerhetsinteresser der, og deres handlefrihet kan komme i konflikt.
Men en tidligere vestlig diplomat sier til MEE at nettopp fordi alle følger Syria så nøye, kan Afrikas horn bli stedet der de to maktene tester hverandre mer indirekte.
Dette er artikkelens viktigste analytiske poeng:
Afrikas horn er i ferd med å slutte å være en perifer afrikansk konfliktarena og blir i stedet den sørlige flanken av maktkampen rundt Rødehavet og Midtøsten.
Somaliland trenger anerkjennelse og militær støtte. Israel trenger strategisk dybde ved Rødehavet. Somalia trenger en ekstern sikkerhetsgarantist. Tyrkia ønsker en varig strategisk posisjon i Afrika og Indiahavet. UAE har havner og baser. Og midt mellom dem ligger Bab el-Mandeb.
Det gjør Somaliland til langt mer enn en konflikt om anerkjennelse. Det kan bli et geopolitisk brohode. Det er tesen MEE bygger artikkelen rundt – ikke en påstand om at en direkte israelsk-tyrkisk krig nødvendigvis er nært forestående.
Vekker minner om Det osmanske riket
Tyrkia er den moderne fortsettelsen av Det osmanske riket og Erdogan ser seg som en etterfølger av Süleyman den store.
På 1500-tallet ekspanderte Portugal aggressivt i Det indiske hav og truet islamske handelsruter og helligdommer.
Osmanene sendte skytevåpen, kanoner og militære eksperter (kjent som Rumi) for å støtte Adal-sultanatet i deres kriger mot det kristne Abyssinia (Etiopia) og portugiserne.
I 1589 gikk Ajuran-sultanatet sammen med den osmanske admiralen Mir Ali Bey i Slaget ved Benadir. Denne felles maritime offensiven slo tilbake portugisiske flåter og sikret somalisk uavhengighet i en lang periode.
I 1559 annekterte osmanene den viktige somaliske havnebyen Zeila, som ble en del av provinsen Eyalet of Habesh. Senere kom også byer som Berbera og Bulhar under osmansk innflytelse. Osmanene sikret handelsrutene mot pirater og krevde inn toll, samtidig som de etterlot seg betydelig arkitektonisk og kulturell arv.
Da Storbritannia, Italia og Frankrike begynte oppdelingen av Afrika på slutten av 1800-tallet, forsøkte Det osmanske riket å bruke diplomatiske og religiøse bånd for å beskytte de somaliske områdene. Osmanene støttet blant annet den somaliske dervisj-lederen Sayyid Muhammad Abdullah Hassan (av britiske kolonimakter kalt «The Mad Mullah») i hans motstandskamp mot britiske og italienske styrker. Det osmanske herredømmet i den nordlige delen av Somalia opphørte formelt under første verdenskrig (rundt 1916), da europeiske stormakter tok fullstendig kontroll.
