Krigstrommer, norsk tillit og Görings oppskrift på underkastelse

I en fengselscelle i Nürnberg i 1946, mens han ventet på dødsdommen, ga tidligere riksmarskalk Hermann Göring en nådeløs leksjon i politisk psykologi til den amerikanske etterretningsoffiseren Gustave Gilbert. Göring avfeide ideen om at frie demokratier er immune mot krigshissing. «Folk vil selvsagt ikke ha krig», bemerket han tørt, «men det er alltid de som styrer som bestemmer politikken, og det er alltid en smal sak å trekke folket med seg».

Metoden krevde verken politisk geni eller overbevisende argumentasjon: «Alt du trenger å gjøre er å fortelle dem at de blir angrepet, og anklage pasifistene for mangel på patriotisme og for å utsette landet for fare». Göring tok en pause for å understreke den universelle sannheten i sin egen kynisme: «Det fungerer på samme måte i ethvert land».

Åtte tiår senere gjenlyder Görings presise diagnose over et Europa som nå ruster opp til en ny storkrig. Tyskland, arkitekten bak forrige århundres katastrofe, leder an i den nye militariseringen. Forsvarsminister Boris Pistorius og forsvarssjef Carsten Breuer har satt en sylskarp frist: Innen 2029 kan Russland være i stand til å angripe et NATO-land. Tyskland må bli kriegstüchtig – stridsklart. Befolkningen forberedes systematisk på at fredstiden er over.

Her hjemme i Norge får denne psykologiske mekanismen en særegen og farlig vri. Vårt samfunn er bygget på fundamentet tillit – en dyp, institusjonalisert tro på at staten, myndighetene og de dominerende mediene utelukkende vil oss vel. Denne tilliten, som er selve motoren i den norske velferdsstaten, er samtidig det perfekte smøremiddel for politisk og militær mobilisering.

Når denne tilliten kobles med Gro Harlem Brundtlands famøse nasjonale dogme om at «det er typisk norsk å være god», skapes et hermetisk lukket ekkokammer. Norsk utenriks- og forsvarspolitikk blir per definisjon sett på som moralsk ufeilbarlig. Når regjeringen, lojalt i takt med Washington og Brussel, krever at vi ruster oss for en eksistensiell konflikt mot øst, finnes det nesten ingen friksjon i folkedypet. Å ta til orde for diplomatiske avkjørsler sykeliggjøres som naivitet, unnfallenhet eller landssvik i møte med «det gode».

For å opprettholde krigshissingen kreves det at enhver grundig realpolitisk analyse kveles ved fødselen. Dette ser vi med all tydelighet i hvordan professor Glenn Diesen behandles av det etablerte norske kommentariatet. Diesens fagbaserte analyser av unipolaritetens opphør og de uunngåelige tektoniske skiftene mot en multipolar verdensorden, møtes ikke med faglige motargumenter, men med hemningsløs demonisering.

I stedet for å drøfte de reelle geopolitiske konsekvensene av at USAs hegemoni forvitrer, blir Diesen stemplet og utstøtt som en sikkerhetstrussel eller en nikkedukke for fienden. Norske medier tåler ikke en intellektuell disseksjon av maktbalansen; de krever unison troskap til myten om Vestens evige overlegenhet.

Det mest rystende beviset på hvor uanstrengt Görings tese fungerer i Norge, er hvordan de tradisjonelle fredspartiene har kapitulert totalt. Sosialistisk Venstreparti (SV) ble i sin tid født som SF, nettopp i en beinhard, prinsipiell opposisjon mot norsk NATO-medlemskap. Rødt har i alle år smykket seg med en ufravikelig antiimperialistisk fane. I dag har begge disse partiene, skjult bak tåkeleggende partiprogrammer, latt seg suge ukritisk inn i våpenindustriens grenseløse kappløp. Deres knefall for krigsretorikken er så fullstendig at de i praksis agerer som om de var styrt direkte fra CIA eller MI6. De har akseptert det konstruerte fiendebildet med hud og hår, for uten det ville de måtte konfrontere sitt eget historiske svik.

Ingen legemliggjør denne metamorfosen fra nasjonal samfunnsbygger til globalistisk maktbrikke bedre enn Jens Stoltenberg. Som ung AUF-leder sto han på Utøya og ropte taktfast «Norge ut av NATO». Derfra gikk veien via lukkede elitenettverk som Bilderberg-gruppen og tunge maktposisjoner i det norske regjeringsapparatet, helt til han nådde toppen som NATOs generalsekretær frem til 2024. Det var her han gjorde orwellske fraser som «våpen er veien til fred» til sitt mantra. Denne toppjobben var ingen tilfeldighet; den var belønningen for at han, som norsk statsminister, villig trakk Norge inn i alliansens blodige «out of area»-kriger. 

Da han nylig returnerte til norsk politikk som finansminister, ble det igjen tydelig hvem han egentlig tjener. Kravet om boikott (BDS) mot Israel har blitt konsekvent avvist med argumentet om at hensynet til Oljefondets finansielle avkastning må veie tyngst. Systemet premierer de som ivaretar transatlantisk kapital og leverer krig, mens de som krever rettferdighet gjøres irrelevante. 

For å holde befolkningen i et jerngrep av frykt, pekes det ustanselig på invasjonen av Ukraina. Dominoteorien selges inn som en absolutt sannhet: Folk må jo forstå at det ikke stopper der. Logikken som serveres er at Russland ikke kan tillates å vinne, for da vil de uunngåelig rulle videre og invadere resten av Europa. Hvorfor? Fordi de angivelig er stilt inn på en krigsøkonomi som krever kontinuerlig konflikt. Det er riktig at Russland i dag driver en statlig styrt krigsindustri hvor oligarker og mektige bakmenn håver inn store summer.

Men dette argumentet fungerer som et gigantisk røykteppe som skjuler den virkelige parasitten på verdensfreden. For mens vi advares mot den russiske statskapitalismens behov for krig, overses det fullstendig at den vestlige dominansen er bygget på nøyaktig samme premiss – bare i massiv, privatisert skala. Den amerikanske rustningsindustrien, anført av giganter som Lockheed Martin, RTX, Boeing og Northrop Grumman, er fullstendig avhengig av evigvarende spenning og krig for å sikre sine utbytter. Dette er ikke statlige virksomheter, men profittdrevne konsern som fôres med billioner av skattebetalernes penger. For disse selskapene er et Europa i sikkerhetskrise en ren forretningsmodell. 

Denne profittdrevne krigsøkonomien har for lengst slått rot her hjemme. Norsk forsvarsindustri, med Kongsberg Gruppen og Nammo i spissen, fungerer etter nøyaktig samme logikk og er tett sammenvevd i et internasjonalt økosystem. Et fysisk bevis på vår integrering i dette krigsmaskineriet, er statens planer om å spytte massive subsidier inn i et nytt, gigantisk anlegg for sprengstoffprodusenten Chemring Nobel på Hurum som antas å bli det største i hele Europa for produksjon av militære høyeksplosiver. Det er her de produserer eksplosivene som Nammo og internasjonale våpengiganter er helt avhengige av for sine missiler og ammunisjon. Selv om staten betaler regningen for utvidelsene, er forsvarsindustrien blitt yndede investeringsobjekter. Små og store aksjonærer kjøper seg nå inn for å sko seg på krigsforberedelsene.

Kappløpet som SV, Rødt og det norske kommentariatet nå støtter, handler i realiteten om å subsidiere aksjekursene til våpenprodusentene gjennom å opprettholde et permanent fiendebilde. 

Når man river vekk dette røykteppet av industriell propaganda, kollapser fortellingen i møte med grunnleggende geopolitiske realiteter. Hvorfor skulle Russland ofre ufattelige mengder blod og kapital for å okkupere et fiendtlig, tungt bevæpnet og folkerikt Vest-Europa?

Historisk drives erobringskriger av mangel på ressurser, fruktbart land eller varme havner. Russland lider av ingen av disse manglene. Landet besitter verdens største landmasse, uendelige reserver av olje, gass, tømmer og strategiske mineraler, samt klodens mest fruktbare landbruksområder. De trenger ingenting av det Europa har.  

Videre er det å erobre territorium én ting, å holde det er noe annet. Å okkupere en forbitret, høyt utdannet og teknologisk avansert europeisk befolkning ville kreve millioner av soldater og utgjøre en pinefull, endeløs årelating av den russiske staten. Det ville vært en oppskrift på den russiske føderasjonens kollaps, slik det imperiale overstrekket knekte Sovjetunionen. Tiden med å ville spre kommunisme til verden er over. 

Moskvas nåværende militære posisjonering – uansett hvor brutal den er – har konsekvent vært drevet av et behov for strategisk dybde og buffersoner mot det de oppfatter som en ekspanderende vestlig allianse, fremfor et ønske om å administrere Paris, Berlin eller Oslo. Bucuresti-erklæringen fra 2008 om ukrainsk NATO-medlemskap trakk opp den røde linjen.

Siden trusselen om en russisk okkupasjon mangler økonomisk og strategisk logikk, må den rammes inn annerledes for å rettferdiggjøre våpengigantenes profitt, finanselitens interesser og politikernes militarisering. Fienden kan ikke lenger analyseres rasjonelt som en stat med definerte sikkerhetsinteresser; den må tegnes som en irrasjonell naturkraft drevet av ren ondskap.

Slik fullbyrdes Görings formel foran øynene våre. Vi skånes for den intellektuelle oppgaven det er å forstå hvorfor motstanderen handler, og fôres i stedet med den absolutte vissheten om at han kommer. I et samfunn blendet av sin egen godhet, hvor analytikere som forklarer den multipolare verden kastes til ulvene, og de gamle fredspartiene logrer for våpenindustrien –  møter krigstrommene knapt noen motstand.

Faren for storkrig i Europa vokser ikke frem fordi fienden er allmektig eller planlegger å ta Paris. Den vokser frem fordi vestlige ledere har gjenoppdaget hvor skremmende enkelt det er å bygge om et demokrati til en krigsmaskin.

Hvor er det blitt av alle fredsaktivistene fra 60- og 70-tallet under den kalde krigen?

Steven Crozier