FN roper etter fred mens stormaktene snakker om utslettelse!!!

Det som utspiller seg under FNs generalforsamling i New York denne uken burde bekymre hele verden. Organisasjonen som ble opprettet for å redde kommende generasjoner fra krigens svøpe forsøker desperat å finne tilbake til ordene fred, dialog, folkerett og samarbeid. Samtidig kommer verdens mektigste ledere til New York med et helt annet språk i bagasjen. Våpen. Avskrekking. Trusler. Militærmakt. Fiender. Opprustning. 

Kontrasten begynner å bli absurd.

Donald Trumps tale gjorde denne absurditeten nesten komplett. USAs president brukte FNs talerstol til å snakke om amerikansk suveren militær styrke og advarte om at USA kunne utslette Iran dersom det ikke kommer en fredsavtale. 

Tenk over hvor vanvittig dette egentlig er. Presidenten for verdens mektigste militærmakt står i bygningen som ble skapt for å forhindre en ny verdenskrig og snakker om mulig utslettelse av en annen stat. Jeg oppfatter talen som bisarr, men Trump er ikke selve sykdommen. Han er snarere et brutalt symptom på en verdensorden der stormaktene stadig oftere mener at deres egen militære styrke gir dem en særskilt rett til å definere spillereglene.

USA gjør det på sin måte. Russland gjør det på sin måte. Kina bygger sin militære og økonomiske makt. Europeiske land ruster opp. NATO styrker sin militære kapasitet. 

Russland og NATO står hardt mot hverandre. Krigen fra 2014 som eskalerte i 2022 fortsetter å kreve menneskeliv. Midtøsten er preget av krig og dype konflikter. Samtidig fylles verden med stadig flere våpen. Alle sier de ønsker fred. Nesten alle forbereder seg samtidig på mer krig.

Det er denne politiske schizofrenien FN nå forsøker å overleve.

Generalsekretær António Guterres bruker ord som dialog, nedtrapping, samarbeid og folkerett. Han advarer om at verdens konfliktlinjer blir dypere. Men hva hjelper ordene dersom stormaktene bare lytter til FN når organisasjonen sier det de ønsker å høre?

FN risikerer å bli redusert til verdens dyreste talerstol.

Statslederne kommer. Kortesjene kjører gjennom Manhattan. Sikkerhetsvaktene fyller gatene. Talene holdes. Det klappes. Det fordømmes. Det snakkes høytidelig om fred. Så reiser delegasjonene hjem og våpenfabrikkene fortsetter produksjonen.

Som tidligere FN soldat gjør dette vondt å se.

Jeg har sett hva krig betyr når de politiske formuleringene er borte. Krig er ikke kart på en skjerm. Krig er ikke strategiske missiler og militære analyser. Krig er blod. Det er redsel. Det er døde mennesker. Det er barn som mister foreldrene sine og foreldre som begraver barna sine. Det er soldater som kommer hjem med minner de aldri blir kvitt.

Likevel snakker stadig flere europeiske politikere, ja og mange norske, om krigsberedskap som om dette nesten er blitt en normal politisk tilstand.

Det er ikke normalt. Det er et nederlag.

Og midt i dette sitter fem stater med en makt som viser hvor foreldet FN systemet er blitt. USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike har permanente plasser og vetorett i Sikkerhetsrådet. Når deres egne interesser står på spill, kan systemet lammes. Samtidig har Afrika og India fortsatt ingen permanent representasjon i rådet.

Verden i 2026 er ikke den samme som verden i 1945. Den har forandret seg radikalt og gjør det fremdeles dag for dag. 

India har mer enn 1,4 milliarder mennesker. Afrika har rundt 1,5 milliarder. BRICS har vokst i betydning. Det globale sør krever med rette større innflytelse over institusjonene som skal regulere verdensordenen. Likevel sitter seierherrene etter andre verdenskrig fortsatt med privilegier konstruert for en verden som for lengst er borte. En intern FN revolusjon må til.

Hvor lenge tror stormaktene dette kan fortsette?

Å nei, FN trenger ikke enda en komité som skriver enda en rapport som havner i enda en skuff. FN trenger en maktreform. Sikkerhetsrådet må reformeres. Det globale sør må få større representasjon. Vetoretten må diskuteres. Diplomati må igjen få status. Fredsforhandlinger må behandles som politisk styrke, ikke svakhet.

Og Norge burde være blant landene som krever dette høyest.

Vi liker fortsatt å fortelle historien om Norge som fredsnasjon. Da bør vi også våge å spørre hva en fredsnasjon faktisk skal gjøre når verden ruster seg til stadig nye konfrontasjoner. Skal vi bare følge strømmen, eller skal vi bruke den diplomatiske tradisjonen vår til å kreve samtaler også med land vi er dypt uenige med?

For fred skapes ikke mellom venner. Fred må forhandles mellom fiender. Det var hele poenget med FN.

Derfor er Trumps tale så avslørende. Når presidenten i verdens sterkeste militærmakt kan stå på FNs talerstol og snakke om mulig utslettelse av et annet land, samtidig som FN ber om dialog og nedtrapping, har vi fått et bilde på hvor farlig situasjonen er blitt.

Men la oss ikke gjøre Trump til den eneste syndebukken. Problemet er større enn én amerikansk president. Problemet er en internasjonal maktkultur der stadig flere land tror sikkerhet først og fremst skapes gjennom flere våpen, større militærbudsjetter og sterkere trusler, som Stoltenberg sier.

Historien burde ha lært oss hvor denne veien kan ende.

FN ble skapt fordi menneskeheten allerede hadde prøvd en verden der makt gikk foran rett og militær styrke avgjorde konfliktene. Det endte i verdenskrig.

Nå står FN igjen og roper etter fred mens stormaktene snakker om våpen, makt og utslettelse.

Hvis ikke verden snart begynner å lytte, kan spørsmålet bli langt større enn om FN overlever.

Spørsmålet kan bli om vi rekker å finne tilbake til freden før stormaktene gjør den umulig.