Når krigsfrykten blir farligere enn fienden

Jeg skriver dette som veteran og som et menneske som etter et langt liv tett på krigens konsekvenser har fått et stadig sterkere antikrigssyn. Jeg har selv vært soldat, blant annet i Midtøsten, og senere arbeidet internasjonalt som leder og tillitsmann for veteraner fra mer enn 120 land. Gjennom flere tiår har jeg reist, møtt veteraner fra ulike sider av konflikter og sett hvordan krigen kan følge mennesker lenge etter at våpnene stilner.

Jeg er verken psykolog eller psykiater. Jeg stiller ingen diagnoser. Men etter mer enn fire tiår med veteranarbeid mener jeg vi må våge å stille et spørsmål som nesten drukner i dagens debatt om forsvarsbudsjetter, våpenkjøp og militær beredskap: Hva gjør all denne krigsfrykten med oss som mennesker og samfunn?

For krigen begynner ikke nødvendigvis med det første skuddet. Den kan begynne langt tidligere, inne i hodene våre.

Soldater trenes til å være på vakt, oppfatte trusler og reagere raskt. I kamp kan dette være helt nødvendig. Men mennesker er ikke maskiner som kan programmeres for krig og deretter nullstilles når uniformen legges bort. For noen følger alarmberedskapen, minnene og frykten med tilbake til familien og hverdagen.

Det betyr ikke at veteraner generelt er psykisk syke eller farlige. De fleste vender godt tilbake til sivilsamfunnet. Men vi må våge å snakke om dem som ikke gjør det, og om familiene som lever med følgene.

Psykiske lidelser smitter ikke som et virus. Men frykt, traumer, mistillit og voldsmønstre kan forplante seg gjennom menneskelige relasjoner. Et barn som aldri har vært i krig, kan vokse opp med konsekvensene av foreldrenes krig. En ektefelle som aldri har hørt et skudd, kan leve med et menneske som fortsatt befinner seg mentalt på slagmarken.

Slik kan krigen flytte fra fronten og inn i hjemmet.

Men det mest alvorlige er kanskje hva som skjer når ikke bare soldaten, men hele befolkningen holdes i permanent beredskap.

Vi blir stadig minnet om krigsfare, sikkerhetstrusler, fiender, beredskap og behovet for mer opprustning. Noe av dette er kanskje nødvendig. En stat skal beskytte sine innbyggere. Men nødvendig beredskap må aldri bli et frikort for å skape en permanent fryktkultur, nettopp for å lamme oss fra politiske mot-meninger.

For når mennesker år etter år får høre at krigen kan komme, at fienden rykker nærmere og at stadig mer militær styrke er den eneste veien til trygghet, begynner noe å skje med selve samfunnets tankesett.

Det unormale blir gradvis normalt.

Vi venner oss til krigsretorikken. Vi venner oss til våpenmilliardene. Vi venner oss til at stadig flere mennesker omtales som trusler. Vi venner oss til at diplomati fremstilles som svakhet og opprustning som ansvarlighet.

Det er nettopp her mitt antikrigssyn blir sterkest.

Jeg nekter å godta at menneskehetens eneste svar på usikkerhet skal være stadig flere våpen. Jeg nekter å tro at fred først og fremst skapes gjennom evnen til å ødelegge motparten. Og jeg nekter å akseptere at mennesker som etterlyser forhandlinger, dialog og kompromisser skal stemples som naive.

Historien burde ha lært oss bedre.

Første verdenskrig sluttet i 1918, men virkningene gjorde ikke det. Millioner var døde eller skadet, samfunn var destabilisert og bitterhet, sosial uro og ekstremisme fikk vokse fram i et Europa som var dypt såret. Dette alene skapte ikke katastrofen som kom senere, men det var en viktig del av bakteppet.

Så kom andre verdenskrig.

Igjen ble titalls millioner drept, familier splittet og hele samfunn lagt i ruiner. Store deler av Europa og Asia måtte bygges opp på nytt. Krigen satte menneskelig, økonomisk og sosial utvikling langt tilbake.

To verdenskriger burde ha lært oss én enkel sannhet: Krig dreper ikke bare mennesker. Den kan ødelegge samfunn og prege generasjoner.

Likevel snakker vi igjen om krig som om den nesten er en naturlig del av fremtiden.

Det burde skremme oss.

For når en hel generasjon lærer å betrakte andre folk som potensielle fiender, når frykt blir en fast del av den politiske retorikken og når militære løsninger får stadig større plass, kan vi til slutt skape nettopp den verden vi sier at vi ønsker å unngå.

Hvor er fredsberedskapen?

Hvor er de store investeringene i diplomati, konfliktforebygging, forhandlinger, veteranbehandling, psykisk helse og forsoning? Hvor er den politiske prestisjen knyttet til å forhindre en krig i stedet for å forberede seg på å vinne den?

Våpenindustrien kan produsere flere missiler, droner og avanserte våpensystemer. Men den kan ikke reparere et ødelagt menneskesinn. Den kan ikke gi en død soldat tilbake til familien. Den kan ikke gi et barn en trygg barndom tilbake.

Det er derfor antikrig ikke betyr naivitet. Det betyr å forstå hva krig faktisk gjør med mennesker.

Dersom frykt, hat, mistillit og avhumanisering får spre seg fra slagmarkene til familiene, videre til befolkningene og inn i nye generasjoner, kan menneskeheten igjen bli satt tiår tilbake.

Som veteran mener jeg derfor at vi trenger beredskap mot krig. Men vi trenger minst like mye beredskap for fred.

For den største seieren er ikke å vinne den neste krigen.

Den største seieren er å sørge for at den aldri begynner!

---