oss 150 kroner!
Kellogg er tilbake med et desperat budskap. Peskov: Storbritannia er part i krigen.
Scott Bessent overtar Iran-krigen fra Pentagon
Mandag 24. august holdt USAs finansminister Scott Bessent en pressekonferanse der han kunngjorde «Operasjon Economic Outcast» – en samlet betegnelse på det han kalte en «enestående kampanje» for å isolere Iran fra global økonomi. «Vårt mål er å kutte alle de ekonomiske livslinjer som opprettholder dette tyranniske regimet inntil Teheran står alene», lød åpningsformuleringen.
«Vi håndhever en null-lekkasje-tilnærming. Det vil ikke finnes noe minimalt pusterom for regimet til å bygge opp sin kapasitet til å påføre verden terror», erklærte Bessent. Konkret annonserte han fem nye sektorsanksjoner mot Iran: digitale aktiva, teknologi, gull, luftfart og skipsfart – samt sanksjoner mot over 60 enheter, individer og fartøyer. Trump ringer ifølge Bessent selv opp verdens ledere med personlige krav om at de kutter sine forbindelser til Iran.
Det er en kunngjøring som i sin kjerne er en erkjennelse av militær mislykkethet. Den amerikanske militæroffensiven mot Iran – «Operasjon Midnight Hammer», som ble til «Epic Fury», som ble til «D-Day» – har ikke tvunget frem en ny MOU (Memorandum of Understanding) eller Irans kapitulasjon. Hormuzstredet er fremdeles effektivt stengt. Den seks måneder lange militære fastlåsingen med Iran er den direkte årsaken til at finansministeren – ikke forsvarsministeren – nå leder Iran-politikken. Det er et talende tegn om hva Trump-administrasjonen mener om den militære strategiens fremtidsutsikter.
Problemet med «null-lekkasje»-tilnærmingen er strukturelt: Kina kjøper det aller meste av iransk olje, og kinesiske banker og skallselskaper hjelper Iran med å omgå sanksjoner. Beijing har allerede vist at det ikke vil la seg presse av sekundærsanksjoner. Dersom USA faktisk forsøker å håndheve disse sanksjonene mot Kina – et land som sitter på over 700 milliarder dollar i amerikanske statsobligasjoner og dominerer forsyningskjedene for sjeldne jordarter og halvledere – er den globale finansielle ustabiliteten som vil følge, langt farligere for Washington enn Teheran. Det er den grunnleggende svakheten Bessent ikke adresserte.
Zelenskijs «nye» fredsplan: Det samme tilbudet Russland har avvist 25 ganger
Parallelt med Bessents pressekonferanse lekket nyheten om at Zelenskij, i samarbeid med Trump-administrasjonen, skal ha utarbeidet et «nytt» fredsforslag. Innholdet er identisk med det som er blitt lagt frem for Russland gjentatte ganger: En frysning av kontaktlinjen der den er, gjensidig tilbaketrekning noen kilometer, og et «fritt handelsområde» i de gjenværende ukrainsk-kontrollerte delene av Donbass – inkludert Slavjansk og Kramatorsk. I tillegg skal USA ha noen uspesifiserte «godterier» til Putin for å gjøre forslaget mer attraktivt.
Det er identisk med det Kellogg la frem i februar 2025. Det er identisk med det Witkoff og Kushner presenterte i april 2025. Det er identisk med det som ble formidlet via Tyrkia, Brasil og Kasakhstan. Russland har avvist det hver gang. At det nå relanseres som «nytt» – akkurat i det øyeblikket Dobropillja er i ferd med å bli fullstendig omringet, Orehiv er i ferd med å falle og Nikolajivka er under press – er ikke diplomati. Det er en informasjonsoperasjon rettet mot vestlig opinion, ikke mot Moskva.
Kellogg er tilbake: Mobiliser kvinnene – Ukraina «vinner»
Den reaktiverte Trump-envoyéen Keith Kellogg ga tirsdag et intervju der han hevdet at «Russland tror det vinner – det gjør det ikke. Ukraina er den vinnende parten». Som belegg anførte han at Russland ikke har vunnet mer territorium enn man skulle vente, at Russland er avhengig av nordkoreanske styrker, og at Russland har «måttet flytte sin logistikk lenger øst» – med referanse til at Wildberries har måttet flytte varehusene sine mot Kazakhstan etter ukrainske droneangrep.
Det er et argument som er vanskelig å ta alvorlig. Russland vant rundt 700–800 kvadratkilometer per måned gjennom sommeren. Kostantinovka, Liman og Oresjov er falt eller faller. Dobropolje er omringet. Og et e-handelsselskaps relokering av varehus er tydelig ikke relevant for den militære situasjonen. Det eneste konsistente i Kelloggs intervju var hans åpne promotering av å sende ukrainske kvinner til frontlinjene – noe han framsatte som «empowerment», men som i realiteten er en erkjennelse av at Ukraina er i ferd med å gå tom for menn å sende i krigen.
Peskov: Storbritannia er nå part i krigen
Kremls talsperson Dmitrij Peskov uttalte tirsdag at Storbritannia, gjennom sine beslutninger knyttet til Storm Shadow/SCALP-klassifisert informasjon, er blitt «part i krigen». Peskov la til at Russland «samler data for å kartlegge produksjonslokalene» – en tydelig advarsel om at fabrikker involvert i SCALP-produksjon vil bli angrepet.
Det er Peskovs andre uttalelse om Storbritannia i kategorien «part i krigen» i løpet av en uke. Den forrige kom i forbindelse med KI-krigsdata som ble utvekslet mellom Kyiv og London under Burnhams besøk. Det samlede bildet er klart: Fra russisk side er det britiske militæret ikke lenger en indirekte støttespiller til Ukraina. Det er en direkte deltager i krigen – og behandles deretter i russisk planlegging.
I lys av dette er Storbritannias nåværende marinestyrke en alvorlig bekymring: Som admiralen Lord West nylig erkjente overfor Daily Telegraph, har Royal Navy bare to patruljeskip deployert i Indo-Stillehavsregionen – der Russland har gitt ordre til sin Stillehavsflåte om å beslaglegge vestlige fartøyer. En stat som anses som part i en krig mot Russland, med to patruljeskip i det aktuelle operasjonsområdet, er ikke i en sterk forhandlingsposisjon.
Annalena Baerbock til Columbia University: Slutten på en epoke
Til slutt: Tidligere tysk utenriksminister Annalena Baerbock – ifølge tysk presse – er utnevnt til professor ved Columbia University i New York etter at hennes ettårige periode som president for FNs generalforsamling avsluttes. Det er den klassiske europeiske politikerreisen: En tjenestetid preget av spektakulære uttalelser uten empirisk grunnlag, en retorisk omfavnelse av vestlige verdier uten evne til å omsette dem i praktisk politikk, og en myk landing i en akademisk stilling i USA. Columbia, det skal sies, er det samme universitetet der en rekke av den vestlige institusjonelle klassens fremste eksponenter har funnet havn etter sine embeter. For Baerbock er det et passende punktum for en tid der den tyske utenrikspolitikken var dominert av symbolsk gestikulering på bekostning av strategisk substans – med de konsekvensene som nå er fullt synlige i form av tom industrikapasitet, historisk lave gasslagre og en energikrise som vil prege Tyskland i år fremover.
Denne artikkelen ble publisert av Perspektiv.
