oss 150 kroner!
Ved å nekte å fremme forhandlinger har Vesten gjort Ukraina en bjørnetjeneste.
Den 25. juni beordret Ukrainas president Volodymyr Zelensky en «40-dager lang påvirkningsoperasjon» med bruk av droner for å ramme mål dypt inne i Russland. Ifølge Zelensky var målet å tvinge Russland til «å avslutte krigen» og gjenoppta forhandlingene fra en posisjon som var gunstig for Ukraina.
The American Conservative, 20. august 2026.
Det ser ikke ut til at operasjonen lyktes. Faktisk klarte Russland i denne perioden å utnytte tre ukrainske svakheter til å styrke sin egen posisjon.
Den første er Ukrainas farlige mangel på mannskap, som har etterlatt hull i linjene som beskytter byene i landets «festningsbelte». I løpet av sommeren har Russland jevnt og trutt rykket frem mot disse, inkludert kanskje å ta den viktige byen Konstantinovka. Hvis den faller, eller har falt, venter sannsynligvis en lignende skjebne de neste byene i forsvarsbeltet.
I tillegg til denne mangelen på mannskap er det også mangel på luftvernammunisjon. Ukrainas forsyning av Patriot-missiler til luftvern er på, eller nærmer seg null, og russiske ballistiske og hypersoniske missiler ser nå ut til å treffe mål i Ukraina som de vil. USA har ingen å gi dem. På én dag med kamp i Iran kan USA bruke 50 Patriot-missiler. Det har brukt hundrevis av Patriot-missiler og kan ha færre enn 800 igjen. Ukraina rapporterer ikke lenger hvor mange russiske raketter de har skutt ned. Det er ingenting å rapportere: nedskytingsraten nærmer seg null. Ukraina taper langdistansekrigen, spesielt siden skadene fra ukrainske droner er betydelig mindre enn skadene fra russiske missiler.
Den tredje svakheten er Ukrainas problemer med å skyte ned, ikke bare russiske missiler, men også russiske droner. Russlands nye jetdrevne Geran-drone når hastigheter som langt overgår Ukrainas avskjæringsdroner. Disse hybridene mellom drone og kryssermissil skaper kaos i Odessas havn, noe som gjør det vanskelig for våpen å komme inn i Ukraina og for landbruks- og gruveprodukter å komme ut.
Å tape luftkrigen, landkrigen og den økonomiske krigen får det til å se ut som om Ukraina, ikke Russland, vil gi opp først og komme tilbake til forhandlingsbordet. Det tragiske er at tilbudet som vil ligge på bordet denne gangen godt kan være verre for Ukraina enn den freden som var mulig i de første månedene av krigen. Ukraina var villig til å forhandle fred på gunstige vilkår, våren 2022 (det var faktisk ukrainske forhandlere som utarbeidet dem). Men USA og Storbritannia presset Ukraina bort fra forhandlingsveien og videre inn på krigsstien.
Oleksiy Arestovych, som var medlem av den ukrainske forhandlingsdelegasjonen i Istanbul, sa i 2024 at avtalen som ble inngått i Istanbul «var 90 prosent ferdig». Lederen for Ukrainas delegasjon, Davyd Arakhamia, ga en lignende vurdering: Russland var «forberedt på å avslutte krigen hvis vi … forpliktet oss til at vi ikke skulle bli med i NATO». Han sa at samtalene var «8 av 10» på suksesskalaen. Et tredje medlem av laget, Oleksandr Chalyi, sa at de to sidene «var veldig nærme i … april til å sluttføre krigen vår med en fredelig løsning». «Det var,» sa Arestovych, «den mest gunstige avtalen vi kunne ha klart».
Det som følger, er en omfattende katalog over primær- og viktige sekundærkilder som viser at USA og Storbritannia presset Ukraina til ikke å fullføre avtalen.
Sekundærkilder er åpenbart mindre overbevisende enn primærkilder, da de baserer seg på vitnesbyrd fra folk som ikke var til stede. Men noen få fortjener omtale på grunn av stillingene personene hadde. Zelenskys tidligere pressesekretær Iuliia Mendel sa at Boris Johnson «påvirket beslutningen» om å avslutte forhandlingene. Den tidligere statssekretæren for politiske saker, Victoria Nuland, som var kontaktperson for Obamas Ukraina-politikk i utenriksdepartement under Euromaidan-revolusjonen i 2014, sa at forhandlingene i Istanbul falt sammen da «folk utenfor Ukraina» stilte spørsmål ved avtalen. Den slovakiske statsministeren Robert Fico sa: «Det er bevist at helt i begynnelsen av krigen i Ukraina i 2022, tillot ikke Vesten ukrainerne å inngå en våpenhvile på rettferdige vilkår, ved minst to svært lovende anledninger». Og daværende senator J.D. Vance sa til senatet at, «som flere personer, både kritikere av Vladimir Putin og tilhengere av Ukraina har påpekt, var det faktisk en fredsavtale på bordet … Og hva skjedde med den? Biden-administrasjonen presset Zelensky til å sette fredsavtalen til side».
Ukrainska Pravdas rapporter avslørte først at Boris Johnson hastet av sted til Kiev for å fortelle Zelensky at Putin «burde presses, ikke forhandles med», og at selv om Ukraina var klar til å signere noen avtaler med Russland, «var ikke Vesten det». I The Russo-Ukrainian War: Follies of Empire, rapporterer Richard Sakwa om en tidligere telefonsamtale der Johnson fortalte Zelensky at Storbritannia «ikke ville stå som en garantistmakt og oppfordret Zelensky til å avslå avtalen». Det, sa Sakwa, var også «posisjonen som vestlige ledere (Johnson, Biden, Scholz, Macron og Italias statsminister Mario Draghi) inntok i en kollektiv telefonsamtale 29. mars, dagen for Istanbul-forhandlingene». En høytstående kilde i regjeringen fortalte The Times at Storbritannia advarte Zelensky mot å bli presset til innrømmelser, og at det var Storbritannias posisjon at han ikke burde være «for ivrig … med å inngå avtale», og at «Ukraina må være i den sterkest mulige militære posisjonen før disse samtalene kan finne sted».
Enda større vekt må tillegges de ni primærkildene som var en del av den ukrainske forhandlingsdelegasjonen, meklere eller rådgivere.
Arakhamia bekreftet at da den ukrainske delegasjonen «kom tilbake fra Istanbul, kom Boris Johnson til Kiev og sa at vi ikke ville signere noe med dem i det hele tatt, og la oss bare kjempe». Han legger til at Vesten «faktisk rådet oss til ikke å gå inn i flyktige sikkerhetsgarantier».
Arestovych sa at Vesten avsluttet samtalene fordi de allerede hadde bestemt seg for å bruke Ukraina som en felle for å bekjempe Russland.
Chalyi gjorde det klart at sikkerhetsgarantier kun ville komme Ukraina vei dersom de trakk seg fra forhandlingene i Istanbul. «I midten av april 2022 … erklærte lederne for USA og Storbritannia at det var uakseptabelt for deres stater å delta i den multilaterale, Traktat om sikkerhetsgarantier for Ukraina, sammen med Den russiske føderasjon. Samtidig forsikret de at de var klare til å gi Ukraina sikkerhetsgarantier, uavhengig eller i multilateralt format, uten deltakelse fra Den russiske føderasjon».
Daværende israelsk statsminister Naftali Bennett ble invitert av Zelensky til å fungere som megler. Han sa at «det var en god sjanse til å oppnå en våpenhvile», men Vesten «blokkerte den». Ifølge Bennett var «en våpenhvile innen rekkevidde på det tidspunktet, med begge parter villige til å gjøre betydelige innrømmelser. Imidlertid avsluttet Storbritannia, og spesielt USA, prosessen og valgte å fortsette krigen». (Selv om Bennett senere trakk tilbake noen av disse påstandene, og sa i 2023 at det var «usikkert om det var noen avtale å inngå».)
Den tidligere tyske kansleren Gerhard Schröder ble også bedt om å mekle av Zelensky. Han sa: «Ukrainerne gikk ikke med på fred fordi de ikke fikk lov til det. De måtte først spørre amerikanerne om alt de diskuterte …. Alt annet ble bestemt i Washington. Det var fatalt».
Jean-Daniel Ruch, sveitsisk ambassadør til Tyrkia under samtalene, var i Tyrkia på det tidspunktet for å konsultere om ideen om nøytralitet for Ukraina. Han sa også: «Vesten trakk ut kontakten på forhandlingene, som var på randen av å føre til våpenhvile …. Vi hadde nær en våpenhvile, og så var det amerikanerne, med sine britiske allierte, som sa nei».
Tyrkiske tjenestemenn som ledet samtalene, bekrefter også at Vesten frarådet samtalene. Tyrkias utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu sa at samtalene var på vei til å avslutte krigen, men at «det finnes de i NATOs medlemsland som ønsker at krigen skal fortsette, la krigen fortsette og Russland bli svakere». Nestlederen i Tyrkias regjeringsparti, Numan Kurtulmuş, rapporterer at «USA ser forlengelsen av krigen som sin interesse …. Det finnes de som ønsker at denne krigen skal fortsette …. Putin [og] Zelensky [skulle] signere, men noen ville ikke».
Kanskje mest avgjørende er det at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, som peker på en henvisning fra Putin til Arakhamias vitnemål, sa: «Det er oppriktighet i disse uttalelsene til herr Putin, for å si det rett ut. Vi har tatt alle oppriktige skritt i disse samtalene, som vi vil kalle Istanbul-prosessen …. Vi samarbeidet, før tidligere statsminister Boris Johnson i Storbritannia trakk seg fra fredsarbeidet».
Med Russland som fortsetter å gjøre fremskritt i krigen, virker det klart at Ukraina til slutt vil bli tvunget tilbake til forhandlingsbordet. Landet vil sannsynligvis få en dårligere avtale enn den de ble presset til å forlate for fire år siden. Siden den gang har hundretusener av mennesker blitt drept eller skadet, millioner har flyktet eller blitt fordrevet, økonomi, miljø og infrastruktur har blitt ødelagt, og landområder har gått tapt.
Det er på tide å be ukrainerne om unnskyldning for å ha presset dem bort fra forhandlingsveien i de første månedene av krigen.
Om forfatteren
Ted Snider er bidragsredaktør for The American Conservative. Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft og andre medier.
Denne artikkelen er hentet fra American Conservative:
It’s Time to Apologize to Ukrainians
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
