Atompasifist ble ekskludert av Nei til Atomvåpen

Åpent brev til medlemmene i Nei til Atomvåpen

Hei,

Mitt navn er Tore Nærland. Jeg har vært medlem av Nei til Atomvåpen siden 1982, da jeg gikk i min første demonstrasjon i Oslo. Det er 44 år. I disse årene har jeg vært aktiv på møter og konferanser i regi av organisasjonen, i Norge og over hele verden.

I 2022 tok jeg initiativ til å danne lokallaget i Sør-Rogaland sammen med John Brigt Hope. Jeg har vært nestleder der i fire år.

Den 18. april 2026 ble jeg valgt inn i hovedstyret. Under debatten sa styrelederen, Lars Egeland, at jeg ikke kunne sitte i styret fordi jeg har hatt kontakt med russiske diplomater og politikere. Han sa også at jeg ikke fikk ha kontakt med amerikanske politikere. Landsmøtet valgte meg likevel, ved skriftlig votering, med 16 mot 14 stemmer.

To dager senere, den 20. april, fikk jeg vite at det var kommet inn et varsel mot meg. Jeg fikk vite det fordi varselet lå i en åpen e-posttråd med ti andre mottakere. At opplysninger om en varslingssak mot et navngitt medlem ble spredt på den måten, er etter mitt syn et alvorlig brudd på personvernet. Jeg klaget det inn.

Arbeidsutvalget konkluderte i sin rapport med at det er lite trolig at det har skjedd noe lovbrudd fra min side.

På hovedstyremøtet 20. august la styrelederen fram et forslag til vedtak jeg ikke kunne godta. Det strider mot min etiske overbevisning, og det ville gjort arbeidet mitt mot en verden fri for atomvåpen innen 2045 langt vanskeligere. Styret vedtok det med 7 mot 2 stemmer.
Jeg skriver dette brevet fordi jeg mener medlemmene har krav på å vite hva saken gjelder, og fordi mye av det som er sagt om arbeidet mitt, lar seg etterprøve. Alt jeg viser til nedenfor, står i bøker som er utgitt med ISBN og kan lånes eller kjøpes av hvem som helst.

Vi vet hva vi gjør

Arbeidsutvalget skrev i sin rapport at det er lite trolig at det har skjedd et lovbrudd etter norsk lov. Jeg vil si det tydeligere enn de gjorde: vi har ikke brutt noen lov. Vi vet nøyaktig hva vi holder på med, og vi har holdt på med det lenge.

Bike for Peace har arbeidet på tvers av frontlinjer i snart femti år. Vi har reist i stater som har atomvåpen og i stater som har kvittet seg med dem. Vi har sittet i parlamenter, i departementer og i lukkede byer.

Det er ikke noe vi snublet inn i. Det er et håndverk vi har lært oss over tid, og som svært få i Norge har praktisert like lenge.

Hver reise blir forberedt. Vi vet hvem vi skal møte, og hvorfor. På reisen til Russland i mars var
jeg delegasjonens leder og eneste autoriserte talsperson — nettopp for at ingen skulle være i tvil om hvem som uttalte seg på gruppens vegne. Etterpå skrev vi bok om reisen, med ISBN, i vårt eget navn, tilgjengelig for hvem som helst. En organisasjon som hadde noe å skjule, ville ikke gjort det.

Vi tar stilling. Bike for Peace har standpunkt om atomvåpen, om krig og om brudd på folkeretten, og vi sier det samme uansett hvem som sitter på den andre siden av bordet. Det finnes ingen egen versjon for russiske ører.

Det vi ikke gjør, er å opptre som dommere over andre lands innenrikspolitikk. Diplomater følger det prinsippet fordi det er forutsetningen for i det hele tatt å slippe inn. Vi har valgt å følge det frivillig, av samme grunn. Det er ikke mangel på kritisk sans. Det er den disiplinen som gjør at vi blir sluppet inn, og som gjør at vi kan si det vi faktisk mener når vi først sitter i rommet.

Vi vurderer risiko hele tiden. Det er nettopp derfor vi ikke klarerer reisene våre med sikkerhetstjenesten, og det er derfor jeg svarte nei da spørsmålet kom. Å ta med seg en etterretningstjeneste inn i et land er ikke å redusere risiko. Det er å skape den — for oss, og for dem vi møter.

Men det finnes en risiko til, og den blir sjelden regnet med. Det er risikoen ved at ingen snakker sammen.

Det står fortsatt rundt 12.000 atomvåpen i verden. Da vi begynte, var tallet rundt 80.000. Nedgangen kom fordi noen holdt dører åpne mens andre mente de burde vært lukket.
Jeg har visst hva disse våpnene gjør siden april 1979, da jeg satt sammen med Kameno Fujiwara i Hiroshima — blind og sengeliggende etter bomben. Jeg kjenner risikoen. Det er derfor jeg gjør dette.

Bike for Peace er ikke Nei til Atomvåpen

La meg si dette først, fordi mye bygger på en forveksling.
Bike for Peace er ikke en del av Nei til Atomvåpen. Vi har aldri representert Nei til Atomvåpen i Russland eller på turer verden over. Det er to atskilte organisasjoner, med hver sine vedtekter, hvert sitt styre og hver sin økonomi. Vi har gitt ut over tretti bøker, alle i Bike for Peace’ eget navn, på vårt eget forlag, med våre egne ISBN-numre. Ingen av dem er utgitt på vegne av Nei til Atomvåpen.

Å snakke med begge sider er ikke nytt

Det er blitt framstilt som om kontakt med russiske myndigheter er noe nytt og uhørt. Det er det ikke, og det har aldri vært det.

I 1983, på høyden av den kalde krigen, syklet tjue syklister fra Sovjetunionen sammen med tjue fra Skandinavia og USA fra Moskva til Oslo. Derfra fløy vi til New York og Washington. Vi møtte Det øverste sovjet og USAs kongress — samme år. Senere har vi også besøkt atomanlegg i den lukkede byen Arzamas-16.

Jeg har holdt foredrag ved universiteter og i parlamenter i over 110 land, og åpnet dialog med statsledere fra Kairo til Moskva. I 1979 møtte jeg pave Johannes Paul II.

Dette står i Pedal on for World Peace — Bike for Peace Norway 45 Years (2023) og i Peace Dialog Norway–Russia (2026).

Sakharov konstruerte Sovjetunionens hydrogenbombe, og brukte resten av livet på å arbeide mot atomvåpen. Han fikk Nobels fredspris i 1975, og satt i intern eksil i Gorkij helt til året før vi møttes.

Jeg tar med dette bildet fordi det sier noe om hva slags kontakt dette har vært. Vi har ikke bare snakket med russiske myndigheter. Vi har snakket med dem myndighetene forfulgte. Den som mener at kontakt med russere er det samme som å stille seg på Kremls side, må forklare dette bildet.

Fem år senere satt vi hos atomministeren. Mikhailovs departement, Minatom, hadde den faktiske kontrollen over Russlands stridshoder etter Sovjetunionens fall — titusener av dem, i et land i oppløsning.

Det er dette som er kjernen i uenigheten. Man avskaffer ikke atomvåpen ved å snakke med dem som ikke har noen. Skal tallet ned, må noen sitte i det rommet. Nei til Atomvåpens eget formål er å avskaffe atomvåpen gjennom internasjonal kontrollert atomnedrustning. Det forutsetter de ni statene som har dem. Vi har vært i det rommet siden 1983. Nå er det blitt grunn til eksklusjon.

Vi bestemmer selv hvem vi møter

Det er blitt sagt at reisen til Russland i mars fulgte et program laget av den russiske ambassaden, og at ambassaden plukket ut hvem vi skulle møte. Vi legger våre egne opplegg, og vi sier selv hvem vi ønsker å møte. Vi valgte selv å møte Sergej Kisljak og Svetlana Zhurova. Vi tok selv initiativ til møtet ved universitetet i Moskva for 150 studenter, og til det tilsvarende i Murmansk.

Hele reisen er dokumentert i Peace Dialog Norway–Russia. Bike for Peace 2025–2026 (ISBN 978-82-93888-25-3), som jeg har skrevet sammen med Erik Berge. Boken gjengir samtalene i
Føderasjonsrådet, Statsdumaen, utenriksdepartementet, ved MGIMO-universitetet og i Den russiske fredsstiftelsen, slik de ble ført av oss som var til stede i rommet. Jeg var delegasjonens leder og eneste autoriserte talsperson. Alt som ble sagt på gruppens vegne, gikk gjennom meg.

Om kravet om å klarere reiser med PST

Det er blitt krevd at Bike for Peace skal klarere reisene sine med Politiets sikkerhetstjeneste før avreise. Det kan jeg ikke gå med på. Atle Berge, som PST forsøkte å verve, ble senere arrestert og utvist fra Russland. Frode Berg fikk fengselsstraff i Russland for samarbeid med norsk etterretning. To forskjellige menn og to forskjellige saker — men lærdommen er den samme. Den som reiser inn med en etterretningstjeneste i ryggen, setter både seg selv og reisefølget i fare, og lukker de dørene arbeidet vårt er helt avhengig av. Jeg har skrevet en hel bok om dette: Politisk boikottet! Står PST bak? (ISBN 978-82-93888-19-2, 2025).

Om Ukraina

Bike for Peace har hatt ni turer til Ukraina siden 1993. I april 2016 arrangerte vi fredsrittet fra Kiev til Lviv med deltakere fra Ukraina, Russland og Norge. Russiske og ukrainske kvinner syklet sammen for fred.

Etter den russiske invasjonen i februar 2022 har vi appellert til Russland om å trekke seg ut. Vi tar avstand fra krigføringen, både fra Russlands og Ukrainas side.
Vi har samtidig ment, og skrevet, at også vestlige valg har forlenget krigen. Vi viser til fredsdrøftingene i Istanbul i april 2022, som Vesten og NATO ikke aksepterte, og til at Storbritannias daværende statsminister ble sendt for å be Ukraina fortsette krigen. Vi mener Vesten ikke tar selvkritikk for sine aktiviteter i Ukraina.

Dette er ikke et ytterpunkt i fredsbevegelsen. Det er den linjen fredsbevegelsen har stått for siden den kalde krigen: at sikkerhet bygges med motparten og ikke mot ham, og at den som bare snakker med sine egne, aldri får slutt på en krig. Det var den tenkningen som lå bak Palme-kommisjonens felles sikkerhet i 1982 — året før vi syklet fra Moskva til Oslo med sovjetiske og amerikanske deltakere.

Alt dette står i Fred i Ukraina. Vårt fredsarbeid siden 2016 (ISBN 978-82-93888-22-2, 2025). Det er publisert i mitt eget navn, tilgjengelig for enhver som vil lese det. Det er ingen skjult virksomhet, og det er ikke noe som har kommet fram i ettertid.

Om ambassadene

Den 23. juli 2026 besøkte Bike for Peace den amerikanske ambassaden i Oslo. Der sa chargé d’affaires at arbeidet med å bygge dialog mellom USA, Russland og Norge er viktig. Før Russlandsreisen i mars var jeg i den kinesiske ambassaden.

Nei til Atomvåpens landsmøte vedtok for fire år siden at organisasjonen skulle ha kontakt med alle ambassader i Oslo, med unntak av Nord-Korea, som ligger i Stockholm.

Hva arbeidet har vært for

I april 1979 kom jeg til Hiroshima på sykkelturen rundt jorden, og møtte Kameno Fujiwara, som overlevde atombomben. Hun var blind og sengeliggende. Etterpå skrev hun til meg at besøket hadde gitt henne styrke til å leve videre. Det er der dette begynte.

Da vi startet arbeidet på slutten av 1970-tallet, fantes det rundt 80 000 atomvåpen i verden. I dag er det omtrent 12 000. Den nedgangen kom ikke av seg selv. Den kom fordi borgere, organisasjoner og myndigheter gjennom flere tiår ble presset og overtalt til å mene at tallet skulle ned. Kasakhstan kvittet seg med 1 410 atomvåpen. Vi var der, og vi skrev bok om det: Look to Kazakhstan! They got rid of 1410 nuclear weapons (2023).

Oleg Bodrov leder Public Council of the South Coast of the Gulf of Finland og har arbeidet mot atomkraft og atomvåpen i Russland i flere tiår — et arbeid som ikke er blitt lettere de siste årene. Det var han som nominerte meg til International Peace Bureaus pris.
Han er et eksempel på hvem russiske kontakter i praksis er. Det er ikke bare politikere og diplomater. Det er også russiske miljøvernere og fredsaktivister som arbeider under et betydelig press hjemme, og som trenger at noen utenfra fortsatt vil ha noe med dem å gjøre. Et forbud mot kontakt med russere rammer dem først.

Det jeg ber medlemmene tenke over
Vedtektenes § 2, vedtatt av det samme landsmøtet som valgte meg inn i styret, sier at Nei til Atomvåpen skal «forby og avskaffe alle atomvåpen gjennom internasjonal kontrollert atomnedrustning», og at organisasjonen arbeider for formålene sine blant annet gjennom samarbeid med andre organisasjoner og påvirkning av myndighetene.

Internasjonal kontrollert atomnedrustning forutsetter de statene som faktisk har våpnene. Det er ni av dem. Et vedtak som gjør kontakt med myndighetene i en av disse statene uforenlig med tillitsverv, gjør ikke organisasjonen tryggere. Det gjør formålet vanskeligere å nå.
Jeg har ikke tenkt å slutte med fredsarbeid. Blir Bike for Peace bedt om å arbeide for dialog mellom Russland, Ukraina og USA, kommer vi til å gjøre det. Det sa jeg til styret, og det står jeg ved.

Men jeg mener medlemmene, ikke ni personer i et styrerom, bør avgjøre hva denne organisasjonen skal være.

Med vennlig hilsen
Tore Nærland
Bike for Peace
Mobil / WhatsApp: +47 951 52 804
tore@bikeforpeace.no

Kilder
Vedtekter for Nei til Atomvåpen, vedtatt 18.04.2026, § 2 og § 3 E.
Tore Nærland og Erik Berge: Peace Dialog Norway–Russia. Bike for Peace 2025–2026. Forlaget Trå til, 2026. ISBN 978-82-93888-25-3.
Tore Nærland: Politisk boikottet! Står PST bak? Forlaget Trå til, 2025. ISBN 978-82-93888-19-2.
Bike for Peace og Tore Nærland: Fred i Ukraina. Vårt fredsarbeid siden 2016. Forlaget Trå til, 2025. ISBN 978-82-93888-22-2.
Tore Nærland: Look to Kazakhstan! They got rid of 1410 nuclear weapons.
2023.
Tore Nærland: Pedal on for World Peace — Bike for Peace Norway 45 Years.