oss 150 kroner!
- Hva tror du ville skjedd om Norge var mer veiviser enn etterplaprer?
- Som aktivt jobbet for gode forhold til naboland og andre?
- Som førte en politikk i tråd med FNs målsettinger, deriblant å fremme internasjonalt samarbeid og bevare fred og sikkerhet?
- Som med sine ressurser bidro til å skape et bedre Norge og en bedre verden?
- Som fant tilbake til seg selv, til den tiden det var viktig å bevare Norge som et fritt og uavhengig land?
Klarer vi å gjenskape et sånt Norge?
I dag har vi
- Politikere som virker mer opptatt av egenutvikling og partilojalitet framfor landets framtid. Politiske toppverv blir snarere starten på karrieren, ikke dit en har kommet etter lang og trofast tjeneste for land og folk.
- Ei regjering som har forlatt den bevegelse der den hadde sine røtter, og som snarere er blitt en garantist for stadig større ulikheter og stadig mer lojalitet overfor verdens undertrykkere. Ledelsen i Arbeiderpartiet tilhører selv et sjikt som aldri har behøvd å snu på krona, og som fører en politikk mot sine velgeres interesser. Skatteforlik med høyresiden er et av mange eksempler.
- Offentlige byråkrater som belønnes med gode lønnsvilkår og jobbtrygghet i bytte mot lojalitet og egne meninger. Har en først fått en fot innafor, er en sikra for resten av livet.
- «Allierte» som tar stadig større biter av vår suverenitet. Vi vikles inn i et system med militærmakt, pengemakt, sanksjoner og den sterkestes rett.
- Media som forfalsker verdensbilder og fremmer ensidighet, polarisering og hat framfor kunnskap, forståelse og forbrødring. Modige stemmer boikottes.
Vi må heller ikke glemme oss selv. Om vi tror på demokrati og folkemakt, er det vi som kan sitte med nøkkelen til endringer. Gjennom stemmeseddelen, og/eller gjennom protester og aksjoner.
Med over halvparten av oss nordmenn på toppen av verdens kransekake, og resten som har nok med å få endene til å møtes, kan endringer ta tid. Allikevel må vi aldri glemme denne gnisten som kan tenne præriebrannen og denne dråpen som kan sprenge demningen.
Til forskjell fra tidligere, er dagens norske gjennomsnittslønn blant verdens høyeste. På papiret er vi både rikere – men også mer gjeldstynget – enn noensinne. For mange utgjør lån fem ganger årsinntekta.
Sånt gjør folk disiplinerte og lydige. Opprør blir farlig og livstruende.
Den samme tankegangen kan brukes på oss som nasjon, men med motsatt fortegn. Milliardærer flyktet til Sveits fordi de ikke hadde råd til å betale skatt. Nasjonen Norge tør ikke gå egne veier av redsel for økonomiske represalier.
Frykt eller frihet?
Norge disponerer verdens største statlige fond, Oljefondet. Med en papirverdi på rundt 22.000 milliarder kroner, hovedsakelig i vestlige land, betyr det at hver eneste nordmann «eier» 4 millioner av dette fondet.
Uten overføringene fra Oljefondet – handlingsregelen – måtte statsbudsjettet slankes med en fjerdepart. For eksempel gjennom å redusere folks velferd eller øke skattenivået for de mest velstående.
Penger gir makt.
Også til å påvirke deg og meg sånn at vi ender opp med å støtte politikere som jobber mot våre interesser. Demokratiet ødelegges. Vi får oligarkvelde med forførende politikere som godt betalte statister.
Med Oljefondet er Norge blitt «imperialistisk». Vi har utenlandsinvesteringer som både skal forsvares og øke i verdi. Med over halvparten av fondet investert i USA – og under en halv prosent i Afrika – blir konsekvensen nærmest ubegrenset lydighet overfor verdens største militærmakt, og – verdens største terroristnasjon!
Med Trump eller hans likesinnede som president, er alt mulig. Trusler har allerede kommet om konfiskering, som i verste fall kan bety at Oljefonds-investeringer i USA går tapt.
Med Jens Stoltenberg tilbake i regjeringa, er etikk og moral avløst av lydighet og profitt.
Ekstratollen som vi tidligere trodde betød liv eller død for norsk industri, aksepteres uten mottiltak – enten den kommer fra USA eller EU.
Norge både produserer våpen i USA og selger våpen til USA – uansett hvor mye landet bryter med folkerett og regelstyrt verden. Dermed blir vi også delaktig i USAs kriger, uansett hvor.
For «venner» og «fiender» gjelder ulike moralske standarder.
Vi dyrker partnerskap med stormakter som i nyere tid både har undergravd, kriget og invadert andre, inkludert vårt eget land.
Hva skal vi med 12 amerikanske baser på norsk jord, kun beregnet for å øke spenningen og true vår nabo Russland?
Hvorfor skal vi tredoble vårt forsvarsbudsjett etter påtrykk fra en uberegnelig president og en servil NATO-leder?
Hvorfor bidrar vi til at USAs militær-industrielle kompleks vokser seg enda sterkere og blir en evig fare for verdensfreden?
Hvilken trygghet får vi av franske atomvåpen og en tysk hær som vokser seg stadig sterkere?
Russland har verken nå eller tidligere vært trussel mot Norge. Trusselen kommer snarere fra oss og våre alliansepartnere, vår mistenkeliggjøring og våre sanksjoner. Våre milliard-innsprøytinger i et korrupt og udemokratisk ukrainsk sirkusregime med klovnen Zelensky som forgrunnsfigur, forverrer situasjonen.
Hvor lenge skal vi lures til å tro at Ukraina forsvarer våre verdier og at hele Europa vil stå for tur om Ukraina taper?
Hvor lenge vil Russland finne seg i at Norge og noen andre vestlige land, bidrar til å forlenge en stedfortrederkrig hvis fremste mål er å svekke stormakten Russland og sikre billig tilgang til Russlands enorme naturressurser?
Det er ikke bare USA som nyter godt av våre oljepenger. Rundt 30% av Oljefondets midler er plassert i Europa. Årlig betaler vi et tosifret milliardbeløp for vår EU-tilhørighet.
Med EØS-avtalen integreres vi stadig mer i EUs politikk. Norsk selvstendighet går tapt, våre konkurransefordeler gis bort.
Til tross for norsk «solidaritet» sakker Europas industri akterut. Rørledninger sprenges. Russisk gass boikottes, mens amerikansk til femdobbel pris importeres. Norske politikere selger vår vannkraft på billigsalg til et skakkjørt og energifattig Europa mens strømprisene når rekordnivåer her hjemme. Vi påtvinges EU-regler som har null relevans til norske forhold. Norsk jordbruk, fiske og nasjonale lover undergraves.
Import av EUs landbruksprodukter er mangedoblet under EØS, også når vi selv har nok. Norsk jordbær til 60 kroner kurven, og – nesten – like fristende hollandsk-importerte til tredjeparten. Hva velger du?
For meg er det meste med EU ille. For byråkrater, politikere og næringslivstopper er det snarere omvendt. Nok en mulighet til klatring, til økt fortjeneste og til «samling i bånn», på norske arbeidsfolks bekostning.
I dag er stortingsflertallet for fullt EU-medlemskap.
Røster som vil melde oss inn – uten nok en brysom folkeavstemning – blir kraftigere.
Vi ble kuppet inn i «EU-samarbeidet» etter et valg der EØS var ikke-sak.
Med nye og dramatiske «kriser» ligger mye til rette for covid-lignende lignende «sjokkterapier». Kanskje vil ei norsk regjering bli like autoritær som den svenske og finske? Da landene ble NATO-medlemmer uten at folket fikk si sin mening.
Parallelt med bukkinga og neiinga for de mektige, tar politikerne igjen overfor de svakeste. Trygdeytelser reduseres. Fattigdomsbekjempelse settes på vent. Generasjoners kamp for bedre lønns- og arbeidsvilkår kommer under press.
Framfor å bidra til utvikling og arbeidsplasser i vanskeligstilte land – som er den beste garanti mot masseinnvandring – er vi mer opptatt å sikre gode kår for våre uhjelpsbyråkrater og rikfolk i mottakerlandene.
Vårt samlede uhjelpsbudsjett på nærmere 60 milliarder kroner inkluderer også bistand til ukrainske flyktninger i Norge. Totalt bruker vi dobbelt så mye i forbindelse med Ukrainakrigen som vi gir i bistand til fattige land i Afrika, Asia og Latin-Amerika.
Vil vi fortsette å støtte en politikk den vei høna sparker?
Eller kan skuta snus? Mot mer hjemlige kyster, vekk fra de som vil kvele oss med sine paragrafer? Med nye krefter og maktkonstellasjoner, fjernt fra dagens elite som vil gjøre Norge til en utkantprovins i Den europeiske union?
Noen aktuelle krav:
- Reforhandle eller si opp våre avtaler med EU
- Norge ut av NATO
- Gjenopprette gode forbindelser med Russland
- Redusere våre Oljefonds-investeringer i de rikeste landene
- Bli uavhengig av utenlandsk teknologidominans
- Styrke kontakten med BRICS og andre land som ikke kobler handel med politiske betingelser
- Kjempe mot fattigdom og ulikheter, nasjonalt og globalt
- Arbeide aktivt for fred og avspenning, ikke puste til krigsflammen.
Jan Christensen
