Skartveits tåkelegging: Hvordan VG skjermer Israels krigsmaskin og USAs imperium

I en nylig kommentar i VG etterlyser redaktør Hanne Skartveit empati for Israel og advarer mot et «eksploderende jødehat». Men bak de moralske appellene skjuler det seg en ideologisk avledningsmanøver: Ved å likestille krass kritikk av en ekspansiv krigsmakt med rasisme, og ved å forfalske Midtøstens krigshistorie, fungerer VGs kommentaravdeling som et skjold for sionistisk imperialisme og USAs regimeskifte-doktrine.

​I de korporative medienes spalter pågår det en kontinuerlig og samordnet øvelse i ideologisk tåkelegging. I en kommentar i VG rykker redaktør Hanne Skartveit ut med en advarsel om det hun omtaler som et eksploderende jødehat i Vesten [1]. Med historiske tilbakeblikk og følelsesladde vendinger bygger hun opp et bilde der den jødiske minoriteten igjen står ubeskyttet:

​«Når synagoger må voktes. Når jødiske symboler angripes. Da handler det ikke om kritikk av Israel. Da handler det om hat mot jøder.» [1]

​Under den moralske poseringen og etterlysningen av «empati på begge sider» skjuler det seg imidlertid en velkjent politisk avledningsmanøver. Skartveit innrømmer at kritikk av Israels krigføring i Gaza er legitimt, men setter raskt opp sperringene for hvor grensen går: Når det stilles spørsmål ved staten Israels eksistens og dens rett til å være et «trygt hjemland», da har kritikken ifølge VG «bikket over til ren antisemittisme» [1].

​Den strategiske offerrollen og «PRE-TSD»

​Dette grepet er hverken nytt eller tilfeldig. Det er en integrert del av et etablert apparat for narrativstyring i vestlige medier. Som samfunnsdebattant Trond Andresen har påpekt med henvisning til Gilad Atzmon:

​«Som Gilad Atzmon har påpekt, de lider av PTSD – men da varianten ‘PRE Traumatic Stress Disorder’. De gjør et svært nummer ut av dette, en av mange avledningsmanøvre for å svekke kritikk av deres framferd. Det har også den effekt at det øker engstelsen blant dem sjøl.» [2]

​Dette handler om en monopolreklamering av offerrollen. Ved uavbrutt å projisere en fremtidig eksistensiell trussel og hente næring fra historiske traumer, etableres et permanent psykologisk forsvarsverk. Det avvæpner kritikk mot den faktiske framferden på bakken og immuniserer maktapparatet mot internasjonal rett. Bivirkningen er at det samtidig dyrker og øker engstelsen i egne rekker – frykten blir et aktivt styringsverktøy for å holde befolkningen på linje og sikre oppslutning om en aggressiv statspolitikk [2].

​Historieforfalskningen: Hvem er det egentlig som har startet krigene?

​Når Skartveit påstår følgende, serverer hun en grov historieforfalskning tilpasset de vestlige maktsentrenes behov:

​«Israel har vært under angrep siden opprettelsen i 1948». [1]

​Dette utelater hvem som faktisk har tatt det militære initiativet til angrepskrig i regionen. Det var nettopp Israel som i juni 1967 startet Seks-dagers-krigen gjennom et massivt, preventivt angrep på Egypts og Syrias luftforsvar [3]. Det var denne angrepskrigen som muliggjorde den ulovlige okkupasjonen og annekteringen av Vestbredden, Gaza, Øst-Jerusalem, Golanhøydene og Sinai.

​Da krigen i 1973 (Yom Kippur-krigen) brøt ut, var det fra de arabiske statenes side et forsøk på å frigjøre sine egne okkuperte territorier som Israel hadde tilranet seg seks år tidligere [3]. Å framstille Israel som et passivt offer for uprovoserte angrep er en historieløs myte designet for å skjule at landet helt fra starten har opptrådt som en aggressiv, ekspansiv militærmakt.

​Skartveit hevder videre:

​«Det er ingen andre land i verden der kritikk og fordømmelse av krigføring (…) fører til at det stilles spørsmål ved disse statenes eksistens.» [1]

​Dette overser at enhver stat som baserer sitt fundament på et etnisk og religiøst hierarki, kolonisering eller apartheid – enten det var raseregimet i Sør-Afrika eller fransk kolonistyre i Algerie – gjennom historien har fått sitt strukturelle fundament utfordret. Å kreve like rettigheter for alle innbyggere fra elva til havet handler ikke om hat mot jøder, men om avkolonisering og demontering av et rasistisk maktapparat.

​Fra 11. september til sju land på fem år

​Israels krigføring kan ikke sees i et vakuum; den er vevd sammen med USAs imperialistiske geostrategi for Midtøsten.

​Kort tid etter 11. september 2001 avslørte den tidligere amerikanske generalen og NATO-overkommanderende Wesley Clark at han ble vist et internt notat i Pentagon som skisserte den virkelige planen for regionen:

​«Dette er et notat som beskriver hvordan vi skal ta ut sju land på fem år, og starte med Irak, og deretter Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og til slutt Iran.» [4]

​Dette var ikke en ad hoc-reaksjon på terror, men en konkret neokonservativ og sionistisk doktrine for å smadre enhver uavhengig stat som kunne utfordre USA og Israels regionalhegemoni [4].

​Iran har gjennom tiår stått øverst på Israels og Washingtons ønskeliste for krig, bombing og regimeskifte. Når vi i dag ser opptrappingen og angrepene på Iran og motstandsaksen i regionen, ser vi i praksis fullføringen av denne imperialistiske kvitringen.

​Å viske ut skillet mellom jødedom og sionistisk statsmakt

​Når VG og redaktør Skartveit ber offentligheten om å vise forståelse for at israelere frykter for sin eksistens, ber hun oss i praksis om å sidestille en atombevæpnet regional stormakt – opprettholdt av USAs krigsmaskin og vestlige våpenleveranser – med en innestengt, okkupert og lemlestet befolkning i Gaza.

​Det mest faretruende grepet fra hovedstrømsmediene er at de selv bidrar til å viske ut det avgjørende skillet mellom jødisk identitet og den israelske statens militærovergrep. Når Akersgata uavbrutt kopler forsvaret av en ekspansiv krigsmakt sammen med vernet av jøder som minoritet, er det nettopp de som importerer konflikten og setter jøder over hele verden i fare.

​Ekte antisemittisme og rasisme må bekjempes uforbeholdent overalt hvor det oppstår. Men å blande sammen kampen mot rasisme med forsvaret av en aggressiv militærmakt er en intellektuell avsporing og en ideologisk krigføring mot befolkningens dømmekraft. Vi skal ikke la oss lure av PRE-TSD, historisk revisjonisme eller VGs medieskapte avledningsmanøvrer. Kampen mot imperialisme og okkupasjon krever at vi ser maktforholdene slik de faktisk er.

​Kilder og referanser

1. ​Skartveit, Hanne. (2026). Nå må vi passe på. Kommentarspalte, VG.
2. ​Andresen, Trond. (2026). Skriftlig kontradiksjon og kommentar til VGs dekning, med henvisning til Gilad Atzmon og begrepet PRE-Traumatic Stress Disorder (PRE-TSD).
3. ​Shlaim, Avi. (2001). The Iron Wall: Israel and the Arab World. W. W. Norton & Company. (Dokumentasjon på det preventive angrepet i 1967 og hendelsesforløpet fram mot 1973).
4. ​Clark, Wesley. (2007). Intervju med Democracy Now! om Pentagons memorandum etter 11. september 2001 vedrørende regimeskifte i sju land (Irak, Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan, Iran).