oss 150 kroner!
Det som en gang var dagen for å markere frigjøringen fra okkupasjon og nazisme og ivaretakelse av veteraner er i dag redusert til en slags stats-regissert forestilling for å legitimere nye kriger, ny militarisering og stadig sterkere underkastelse under NATO og amerikansk stormakts-galskap. Bak flaggene, hornmusikken og de høytidelige talene skjuler det seg en politisk elite som systematisk omskriver historien og svikter menneskene de sender ut i krig. De snakker om frihet samtidig som de bygger en krigs-stat.
Myndighetene forsøker å skape inntrykk av at dagens norske krigsdeltakelse er en naturlig videreføring av motstandskampen under andre verdenskrig. Dette er en historisk forfalskning av groveste sort. Norske motstandsfolk kjempet mot okkupasjon, diktatur og utenlandsk kontroll. Dagens politiske ledelse gjør Norge stadig mer avhengig av utenlandske militærmakter og lar amerikanske interesser styre norsk sikkerhetspolitikk. Norske baser åpnes for amerikanske soldater. Norsk territorium gjøres til oppmarsjområde for stormakts-konflikter. Norske politikere opptrer mer som administratorer for NATO enn som representanter for et selvstendig folk. Likevel forventes det at befolkningen skal vifte med flagg og applaudere.
I flere tiår har norske myndigheter deltatt i angrepskriger forkledd som humanitære operasjoner. Jugoslavia ble bombet sønder og sammen i strid med folkeretten. Libya ble ødelagt av NATO bomber mens norske politikere kalte det en fredsoperasjon. Afghanistan ble lagt under vestlig okkupasjon i tjue år før hele prosjektet kollapset i korrupsjon, nederlag og død. Irak ble knust på grunnlag av løgner om masseødeleggelsesvåpen.
Millioner av mennesker har betalt prisen for denne politikken, men likevel er ingen stilt til ansvar. Ingen statsminister. Ingen forsvarsminister. Ingen general. Ingen medietopper som fungerte som «krigspropagandister». Tvert imot fortsetter de samme miljøene å kreve mer opprustning, flere våpen og større lydighet overfor NATO og amerikansk løgner. Frykt er blitt deres viktigste politiske valuta.
Samtidig forsøker de å monopolisere patriotismen. Enhver som stiller spørsmål ved opprustningen eller kritiserer NATO risikerer å bli stemplet som ekstrem, illojal eller farlig. Den offentlige debatten strupes gjennom moralsk press, sensur og ensretting. Historien brukes som ideologisk våpen for å skape lydighet.
Men den største skammen er kanskje behandlingen av veteranene. Jeg er ikke en utenforstående, men som veteran fra utenrikstjeneste og som en person som gjennom mange år har arbeidet for veteraner både i Norge og internasjonalt. Jeg har møtt mennesker som bærer krigens konsekvenser i kropp og sinn lenge etter at politikernes taler er glemt. Jeg har sett hvordan traumer, tap og ødelagte liv følger mennesker hjem fra konflikter som aldri burde vært startet. Derfor vet jeg også at de vakre ordene fra myndighetene altfor ofte skjuler en brutal virkelighet.
Staten sender unge mennesker til krigssoner med store ord om ære, demokrati og ansvar. Når de kommer hjem med psykiske skader, ødelagte familier eller livslange traumer møtes mange av byråkrati, mistro og taushet. Veteraner må kjempe mot systemet for å få behandling, erstatning eller anerkjennelse. Mange føler seg forlatt av staten de risikerte livet for. Noen ender i rus. Noen mister familiene sine. Noen tar sitt eget liv. Dette er virkeligheten bak medaljene og talene.
Politikerne elsker veteraner så lenge de fungerer som symboler i nasjonale seremonier. Men veteraner som forteller sannheten om krig, om løgnene, om meningsløsheten og om de menneskelige ødeleggelsene blir fort ubehagelige. Derfor løftes de ukritiske historiene fram mens de kritiske stemmene marginaliseres.
8. mai er blitt en del av denne propagandaen. Dagen brukes ikke lenger først og fremst til å minnes frigjøringen, men til å bygge opp lojalitet til den nye militarismen. Barn læres opp til å se soldater og våpen som selve garantien for fred. Krig fremstilles som moralsk nødvendighet. Stadig større militærbudsjetter presenteres som ansvarlighet mens velferdsstaten tappes for ressurser.
Joda, Norge er i ferd med å bli et samfunn der krig normaliseres. Det er den virkelige bismaken ved 8. mai.
For mens makthaverne snakker om frihet, beveger samfunnet seg i en stadig mer autoritær retning. Overvåkning øker. Kritiske medier presses ut. Uavhengige stemmer mistenkeliggjøres. Internasjonale konflikter brukes til å disiplinere opinionen. Frykt skal holde befolkningen samlet bak staten og militæret. Historien viser hvor farlig dette er.
De som virkelig kjempet mot nazisme og okkupasjon gjorde det ikke for å skape et samfunn der propaganda, militarisme og lydighet igjen skulle dominere offentligheten. De kjempet for folkestyre og nasjonal selvstendighet. Nettopp derfor burde dagens utvikling vekke alarm.
Jeg ønsker ikke flere kriger. Jeg ønsker fred. Ikke den falske freden som bygges på våpenkappløp, frykt og permanent konflikt, men en fred som bygger på diplomati, respekt mellom nasjoner og vern om menneskeliv. Krig ødelegger ikke bare mennesker. Krig ødelegger også vår allerede skjøre planet gjennom forurensning, ressursødeleggelser og et enormt klima-avtrykk som sjelden nevnes i de politiske festtalene.
8. mai burde ikke være en dag for selv-gratulasjon fra makteliten. Det burde være en dag for oppgjør. Et oppgjør med krigspolitikken, med historieskrivingen og med sviket mot veteranene. Et oppgjør med forestillingen om at Norge er en fredsnasjon mens landet stadig trekkes dypere inn i stormaktenes konflikter.
Den virkelige frigjøringskampen i dag handler om å frigjøre Norge fra andres og vårt eget krigshisseri.
