oss 150 kroner!
Jeg er en kvinne på 50 år. Jeg er mamma. Jeg er førsteamanuensis i pedagogikk med doktorgrad i digital dannelse. Og jeg er en av dem som har fått livet snudd fullstendig på hodet. Husk når du leser dette at jeg er ikke en slagen kvinne, jeg gir meg ikke og jeg har skjønt at dette er mitt kall i livet og jeg kjemper for våre barns rettigheter samt vår rett til å gjøre det.
Mine barn ble tatt fra meg av Løten barnevern 27.4.23. Løten kommune mangler jurisdiksjon og meddommer Nina Beate Gilde var ulovlig oppnevnt i Ks068/20 17.6.2020 i Elverum kommune.
1.12.25 ble jeg selv varetektsfengslet i 140 dager i Ravneberget fengsel. Deretter følger nå seks uker med tvungen observasjon ved St. Olavs hospital, en av Norges mest sikrede psykiatriske institusjoner. Plassert av politiet i Møre og Romsdal fordi jeg nektet å la meg utrede av sakkyndige Rita Lyngved og Kristin Tollan da de var inhabile. Da jeg ikke ønske å snakke med dem har de tatt en «snarvei» og begjært i samarbeid med politiet i Møre tvungen psykiatrisk observasjon jf. strpl. 165.
Anmeldelsene og varetekt er utført av min eksmann og stemor, ansatte fosterforeldrene av Løten kommune for egne barn nå i 3 år uten godkjenning av Bufetat, sammen med barnevern leder Jorunn Austeng i Løten.
Å være fratatt alt
Det er vanskelig å beskrive hva det gjør med et menneske å bli fratatt barna sine. Det er ikke bare et savn det er en fysisk smerte. En konstant uro. En følelse av maktesløshet.
Men det stopper ikke der.
Å sitte varetektsfengslet i månedsvis, 140 dager uten dom, og deretter bli sendt til tvungen psykiatrisk observasjon, er noe helt annet enn hva mange forestiller seg. Du mister ikke bare friheten din, du mister kontrollen over dine egne valg. To kulepenner, ikke mer. Plastglass og plastkniv. Mennesker rundt deg som du kjenner har så store psykiske vansker at du kjenner kulden over ryggen langt nedover gangen.
Ikke bare et personlig tap
Dette handler ikke bare om sorg, skam og en tilværelse preget av usikkerhet, redsel og fortvilelse.
Jeg har gjennom mange år bygget opp en faglig karriere som førsteamanuensis i pedagogikk. Nå har arbeidsgiver signalisert at jobben min står i fare.
Det betyr at jeg ikke bare risikerer å miste barna mine og min frihet, men også mitt levebrød, min faglige identitet og det økonomiske grunnlaget for meg og familien min.
Konsekvensene er ikke bare emosjonelle. De er også materielle, enorme tap som rammer meg, min familie og ikke minst mine barn. Hedmark og Østerdal tingrett gjennomførte en skriftlig behandling av barnevernssaken mens jeg satt i Ravneberget med et utfall på null samvær og foreldreansvar fratatt i tillegg til 230000kr til fars advokat. Da har jeg hatt 103kr pr dag på kjøkkenet på Ravneberget fengsel siden 1.12.25 og uten noen mulighet til å foreta prosessuelle skritt. Dommeren var Terje L Michaelsen, arving av Løten kommunes advokat firma Campbell og c/o.
Tvungen observasjon bak lukkede dører
Oppholdet ved sikkerhetsavdelingen på St. Olav foregår bak låste dører, under konstant overvåkning. Hver bevegelse, hvert ord, hver reaksjon blir vurdert og tolket. Jeg hadde fått blomster på døra, men kunne ikke få det inn.
Du vet at alt du gjør kan bli brukt som “bevis” enten for eller imot deg. De som jobber her sier de gjør selvstendige vurderinger, men de har fått oppdraget av de to psykologene som til politet skriver de frykter meg fordi jeg ønsket å påklage dem til helsetilsynet og de er begge inhabile i forhold til både barnas far og flere av de sakkyndige i sakene (Gunnar Standal 22-071496tvi-thoo/tham, bin-2023-003552 Ragnar Viken, 2022-foh-001246 Knut Olav Bjørgo og flere).
Det er en spesiell form for press. Hvordan reagerer man “riktig” når man er fratatt barna sine, anklaget, isolert og samtidig vurdert for sin psykiske helse? Har det påvirket deg å være i varetekt i 140 dager tenker du… ja helt klart.. her savner jeg alle «mine» 45 damer skrålende i kø i Ravneberget spise sal .. det er så stille her ..
Reagerer du sterkt, kan det kanskje tolkes som ustabilitet. Reagerer du rolig, kan det tolkes som manglende følelsesmessig respons. Hvordan skal du smile, ser du sur ut eller kanskje du har for lite eller for mye mimikk?
Du er fanget i et system der det føles som utfallet allerede er bestemt. Dette er grunnen til at aktører i det norske samfunn må forholde seg til habilitetsregler: tillit
Når fortellingen snus
Det som kanskje er vanskeligst å bære, er hvordan historien om deg selv blir omskrevet.
Fra å være en mor som forsøker å beskytte sine barn som har fortalt om seksuelle overgrep, vold og mobbing, blir du plutselig fremstilt som en risiko. Som en som må kontrolleres, vurderes, isoleres. Du har kanskje en forvridd virkelighets opplevelse? Dommeren skrev barna hadde fått falske minner om seksuelle overgrep. Hun skrev dette basert på barnevernet og Løten kommunes fremstilling av «lånehjerneteorien» til Ingrid Myhr Solheim. Har du ikke hørt om denne teorien? Nei, ikke noen av se psykologene jeg har spurt heller.
Samtidig opplever jeg at alvorlige påstander fra barna ikke blir tillagt noen vekt. Psykolog Grete Haugene snakket aldri med meg og aldri med barna om vold eller overgrep. Allikevel skriver hun i sin rapport at det er fare for at barna påvirket? Og jeg fant ut hvor hun har lest det.. i sak 14508368 voldssak mot far 25.7.2018 der Barbro Røkenes var avhørsleder og politijurist og Inger Johanne Reiestad Hansen var barnas bistands advokat. Disse to skrev «det er fare for at mor har påvirket barna». Begge to, både Hansen og Røkenes jobber nå for Cambell og co som førte sak for retten mot mor på grunnlaget «mor har påvirket barna». LE-2023-72961 viser at alle politidokumenter, sakkyndige vitner og innsyn ble nektet i barnevernssaken 22-163840tvi-toin/telv.
Et spørsmål om rettssikkerhet
Min historie er ikke unik. Det finnes flere som opplever å bli fanget i skjæringspunktet mellom barnevern, rettssystem og psykiatri, dessverre har jeg skjønt.
Jeg stiller ikke bare spørsmål ved min egen sak jeg stiller spørsmål ved systemet:
- Hvordan sikres rettssikkerheten når flere instanser bygger på hverandres vurderinger?
- Hva skjer når anklager fra én part får så store konsekvenser uten at helheten blir tilstrekkelig belyst?
- Og hvordan påvirker det et menneske å bli fratatt både barn og frihet – samtidig?
Å forsøke å holde fast i seg selv
Gjennom alt dette har jeg forsøkt å holde fast i én ting: hvem jeg er som mor, menneske og troende.
Selv når jeg har vært låst inne. Selv når jeg har blitt vurdert, analysert og definert av andre. Tre meter høye gjerder gjør noe med utsikten. Det er nesten helt nytt her, men du kjenner den dystre stemninga stråle gjennom kroppen når du ble kjørt inn i «Slusa».
Jeg vet hva jeg har opplevd. Jeg vet hva barna mine har fortalt. Og jeg vet at sannheten ikke alltid er den som kommer tydeligst frem i systemet. Jeg snakket med en jente i Ravneberget som fortalte at hun hadde ventet med å fortelle noe om hva hun hadde blitt utsatt for til hun hadde blitt 18, hennes mor hadde ikke trodd henne sa hun. Jeg takket henne av hele mitt hjerte for å dele sin historie.
Jeg savner å gå i skogen, ta den kaffen, se på en kino eller gå tur langs Glomma. Det å ikke få lov til å forsvare deg selv på 140 dager med noe annet enn en kulepenn det gjør noe med deg. Du innser at ytringsfriheten er deg fratatt og du har blitt forsøkt kneblet. Nå har jeg tilgang til noe digitale verktøy og jeg kommer til å kjempe med ordene som min gode venninne sa til meg.
Dette er min stemme. Min historie. Og mitt forsøk på å bli hørt. For meg, for våre barn og for vår rett til å kjempe for egne barn.
Lillian
