oss 150 kroner!
Korrupsjonsskandalene som har rystet Norge de siste ukene har avslørt for alle at vi har et system som ikke fungerer lenger. Når noen så lett kan tilrane seg ubegrenset med makt og penger gjennom flere ti-år, og til og med sende milliarder ut av landet til tvilsomme nettverk uten konsekvenser, har systemet spilt fallitt. Et valg om fire år endrer ingenting. På tide å brette opp ermene og tenke nytt. Og løsningen fins – nærmere enn du tror…
Leserinnlegg.
Landet som ble kuppet
Nordmenn flest sliter stadig mer for å holde hodet over vann, med skatter, restriksjoner, høyere renter og strømpriser tredd nedover hodet. Norsk næringsliv kjemper for å holde konkursen unna. De fleste ser at ting går feil vei, men folkets stemme når ikke fram til de som bestemmer. Mange opplever maktesløshet. Pressen som skulle være samfunnets vaktbikkje, og folkets talerør har dessverre isteden blitt maktens pudler. Vi må bare innse det, vi har ikke lenger et reelt demokrati. De på toppen sitter i lukkede nettverk, gir seg selv stadig flere fullmakter, trekker stigen opp og ignorerer høringer og opprop og stemmer fra folkedypet. Dagens politikere snur ryggen til folket, mens de vender et smilende, servilt ansikt mot Brussel og Geneve, EU og EØS og Davos, disse som har fått stor innflytelse på den norske virkeligheten.
Beslutninger tas ikke lenger i Norge
Siden Norge kom inn i EØS tidlig på 90-tallet har det norske demokratiet sakte rent ut i sanden. Det er ikke lenger mulig å “holde politikerne i ørene” og beholde “all makt i denne sal”. All makt sitter snart utenfor Norge. Det hjelper ikke å bytte ut poltikere hvert 4. år, når vi fortsetter med et system som opplagt gir for mye makt til noen få, som selger ut landets ressurser og sjølbestemmelsesrett bit for bit. Disse 169 folkevalgte som spiser høye smørbrød sammen i storingsrestauranten, har privilegierier ingen andre har, og holder litt “uenighets-show” i TV-ruta, mens de kjører landet utforbakke. Det er helt opplagt at selve beslutningsmodellen må fornyes. Det er på overtid med et mer reellt og levende folkestyre. Den rette tiden til å gjøre dette er nå, som landet står til knes i skandaler og oppløsning på alle plan. Heldigvis så fins det en løsning. Det fins faktisk et svært velfungerende land i vår nærhet, som vi kan lære av og kopiere..
Alpelandet som går så det suser
Sveits er et av de mest veldrevne og stabile land i verden. Alpelandet er ikke styrt fra toppen på samme måte som Norge. Tvertom er det i hovedsak styrt mer fra “bunnen og opp”. Beslutninger tas i stor grad lokalt i de 26 ulike regionene (kantoner) spredd utover landet. Kantonene er som “en stat i staten”. De har eget “storting” og et “regjeringsråd” med 5-7 medlemmer, som reflekterer oppgavene delt inn i 5-7 “departmenter “ et for hvert felt, som sykehus/helsevesen, skoler, politi,transport, veibygging m.m. Med selvstendige kantoner/regioner kan ikke lenger en helseminister i Oslo, legge ned sykehus rundt omkring i landet, etter en hestehandel og avstemming blant sine 169 kollegaer på et storting, langt unna de berørte. De 169 i Oslo har fått altfor mye makt over livet til over 5 millioner mennesker. For ikke å snakke om de 17 som sitter i regjering til enhver tid. Det er egentlig absurd at så få skal styre over millioner av mennesker. Ikke minst når disse 17 har mer lojalitet til krefter utenfor landet, enn til egen befolkning. Som kjent er over 13 000 EU-direktiver er innført, uten at folket har sagt ja til noen av dem.
Modellen er fullt mulig å kopiere
Norge kunne forholdsvis enkelt omorganisere dagens politiske struktur, ved å omgjøre de 11 fylkeskommunene ( tidligere 20) til selvstendige kantoner. NB – merk! Ikke som dagens fylkeskommuner, som kun er statens og EUs forlengede arm og en byråkratisk mastodont. I Sveits har de 26 kantonene et reelt selvstyre, med en funksjonell organisering vi kan lære av. Som kjent har landet med tre ulike offisielle språk også mange folkeavstemminger. Det bidrar til at den politiske ledelsen i regionen og landet blir kontinuerlig“holdt i ørene” av folket. Politikere kan ikke tilrane seg så mye makt, og ta seg slik til rette som vi ser blant norske myndigheter på alle nivåer. Norge har et variert og spennende kulturlandskap – slik som Sveits. Hver norsk region fra sør til nord, og øst til vest – kunne ta tilbake sin kraft og egenart. Noe som vil være attraktivt både for innbyggere og turister. Mer egenart og selvstyre kunne også gi unge mennesker mer lyst til å bo i distriktene, når de kunne være med å forme tilbudene, bygdene og byene mer konstruktivt og konkret.
Sveits klarer seg utmerket uten EU og EØS
Økonomien går så det suser i Sveits, som ikke er medlem av hverken EU eller EØS. De har selv sikret seg direkte avtaler med EU, og andre land. Det burde Norge også gjøre. Norske varer som olje, gass, fisk m.m er ettertraktet, så det er ikke noe problem, dersom vi får ledere som jobber for sitt eget land og ikke for EU og egne posisjoner. Norge kunne på nytt bli et velfungerende land, med en justert kurs og bedre beslutningsmodell.
President som ambassadør
I Sveits sitter presidenten bare for et år om gangen. Presidenten kan ikke skalte og valte som hun/han vil, da dette genialt nok er et-årig verv, som sirkulerer mellom de sju statsrådene. Sveits har faktisk bare 7 statsråder og departementer, mens Norge har over dobbelt så mange, med 17 (!) Et så stort maktapparat og byråkrati vil ikke være nødvendig i Oslo, dersom regionene og folket lokalt har mer selvstyre. President-vervet er forøvrig mer å betrakte som en ambassadørfunksjon, en som tar i mot utenlandske statsoverhoder, leder viktige markeringer osv. Altså en lignende funksjon som det norske kongehuset har. Man kan altså om ønskelig slå flere fluer i en smekk, ved å kopiere den sveitsiske statsmodellen. Uten at en trenger å gjøre kongehuset til en hovedsak. Dersom det temaet skaper for mye splid, er det bedre å la den delen ligge inntil videre, og konsentrere seg om hvordan en kan bygge opp regioner med mer sjølstyre, som en kanton. Man kan gjennomføre endringer gradvis, gjerne med et kanton/pilotprosjekt i en norsk region? Istedenfor dramatiske endringer over natten.
Skal vi brette om ermene?
Vil det ikke være mer konstruktivt og positivt for oss alle å jobbe målrettet mot en konkret endring av dagens politiske system, istedenfor å ende opp i kritikk og klaging og håpløshet i kommentarfeltene. Det endrer heller ingenting.. Mange har kanskje mulighet til å fremme den sveitsiske modellen i en gruppe en er med i, eller i et parti eller sette det på dagsorden på andre måter, slik at en konstruktiv, løsningsorientert modell kan se dagens lys. De klarte det på Eidsvoll i 1814, uten sosiale medier, så vi burde vel ha større muligheter i dag? Også til å invitere og knytte kontakter med sveitsere, som kan holde kurs o.l om hvordan en kanton er bygd opp og fungerer i praksis.
