oss 150 kroner!
Sviktet av Daddy og med en tapt krig i Ukraina og økonomier uten styringsevne, drar de europeiske «lederne» på rekke og rad til Kina. Som vi forutså i vår artikkelserie med emneknaggen @EU-sprekk vil EU rives i filler av sine indre motsigelser og gravitasjonen fra større og sterkere økonomier, og da ikke minst Kina.
Det norrøne ordtaket som faller oss i hu er dette fra Heimskringa: Svín fór yfir Rín, kom aptr svín. Hvilket er utlagt, det hjelper ikke om svina reiser sør for Rhinen, de er like mye svin når de kommer tilbake. Og for godt mål kan vi føye til Ilt er at fljúga fjaðralauss, det er ikke så greit å fly uten fjær.
Mikro-Napoleon Emmanuel Macron dro på sitt fjerde statsbesøk til Kina (3.–5. desember 2025). Han møtte Xi Jinping i Beijing, hadde møter i Folkets store hall, besøkte Chengdu sammen med Xi (inkludert panda-senter og Dujiangyan), og de signerte avtaler om å styrke det «omfattende strategiske partnerskapet». Fokus var på handel (redusere Frankrikes underskudd), Ukraina (Macron ba Kina presse Russland), klima/multilateralisme, og motstand mot «ikke-bærekraftige» globale ubalanser. Xi tok imot ham med sjelden høflighet.
I januar 2026 var Canadas Mark Carney på besøk og signerte et nytt «strategisk partnerskap» med fokus på canola, elbiler osv. Deretter fulgte andre som Irland (Micheál Martin), Finland (Petteri Orpo), Sør-Korea, og nå UK med Keir Starmer som ankom 28. januar og deretter møtte Xi. I slutten av februar har Tysklands papirkansler (i motsetning til jernkansler Bismarck) tilsagt sitt komme.
I Washington blir de bare hundset og sjikanert, så nå kommer de til Beijing som en liten andeflokk som følger etter bonden til rismarkene. Og de får pen oppvartning som det sømmer seg i Kina. Dette i motsetning til mottakelsen som ble «diktator» (ikke våre ord, men Kaja Kallas’) Ursula von der Leyen fikk i Beijing. Ingen seremoni eller velkomstkomité ved ankomst – ingen flagg, musikk, offisielle representanter eller rød løper for EU-delegasjonen (von der Leyen, António Costa og andre, inkludert Kaja Kallas). De ble kjørt i en vanlig buss til møtestedet i stedet for limousiner eller protokollkjøretøy – noe som ble sett som en bevisst fornærmelse.
Kinas utenriksminister Wang Yi snakket 28. januar om at «flere ledere fra forksjellige europeiske land» har besøkt Beijing nylig og styrket Kina–Europa-relasjoner. Ja, hva skal de ellers gjøre? De er konkurs og har mistet kart og kompass.
Tyskland er i en alvorlig økonomisk knestående akkurat nå – det er ikke overdrevet å si at landet står overfor sin største strukturelle krise siden gjenforeninga.
- Tysk økonomi har stagnert i flere år: To år med resesjon etterfulgt av nesten flat vekst i 2025, og prognoser for bare 0,8–1,3% i 2026 (med mange som tror det blir lavere).
- Industriell nedgang: Bil-, kjemi- og maskinindustri sliter hardt med høye energipriser (etter Russland-sanksjonene), kinesisk konkurranse (spesielt på elbiler og høyteknologi), og svak etterspørsel fra Kina selv.
- Eksportavhengighet: Tyskland er ekstremt eksportdrevet (over 42% av BNP), men nå importerer de mer maskiner fra Kina enn de eksporterer – en historisk vending.
- Investeringer i Kina: Tyske selskaper (VW, BASF, Mercedes osv.) pumpet rekordhøye over 7 milliarder euro inn i Kina i 2025 – det høyeste på fire år – nettopp fordi Trump-tariffer og usikkerhet i USA gjør Kina til det «sikre» alternativet for å opprettholde salg og produksjon.
Gjensyn med Kakania
Man blir rent litterær av å betrakte dette skuespillet. For meg er dette gjensyn med Robert Musils «Kakania» i romanen Mannen uten egenskaper.
Musil skildrer Kakania, dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som er «k.u.k.» – kaiserlich und königlich – pompøst og sjølhøytidelig, og absolutt uten innhold.
Ulrich, hovedpersonen, er «mannen uten egenskaper» som observerer alt passivt, uten å engasjere seg, fordi ingenting lenger har substans. Hans oppgave er å organisere en «parallellaksjon» – en absurd, byråkratisk kampanje for å feire keiser Franz Josephs 70-årsjubileum i 1918, mens alle vet at det hele er tomt og meningsløst.
Musil beskriver et regime som er overmodent for kollaps – det virker fortsatt funksjonelt på overflaten (tog går, embetsmenn skriver rapporter, salonger diskuterer ideer), men under er det råte, nasjonalistiske sprekker, økonomisk stagnasjon og total mangel på vilje til å ta beslutninger. Krigen i 1914 kommer ikke som et sjokk, men som en logisk konsekvens av det hele.
EU er Kakania
Parallellaksjonen er der fortsatt: Endeløse «strategiske kompass», «Green Deals», «Digital Decades» og «Defence Unions» som lanseres med fanfare, men sjelden implementeres fullt ut. Neste store «parallellaksjon» er sannsynligvis det nye forsvarsfondet eller utvidelsen av NextGenerationEU, men det ender ofte i vetoer, nasjonale unntak og halvhjertede kompromisser.
Menn (og kvinner) uten egenskaper overalt: Ledelsen i Brussel (von der Leyen, Kallas, osv.) og nasjonale politikere snakker i generelle fraser om «verdier», «solidaritet» og «strategisk autonomi», men uten ekte handlekraft eller identitet. Ulrichs passivitet speiles i EU’s evne til å analysere problemer i det uendelige uten å løse dem – se bare på migrasjon, energi, forsvar eller Ukraina-støtte.
Indre råte og kollaps-logikk: Som Kakania hadde EU multi-etniske/multinasjonale spenninger (Ungarn, Polen, Slovakia vs. «kjernen»), økonomisk stagnasjon (Tyskland i resesjon, Italia med gjeldsbyrde, Frankrike med uro), byråkratisk paralysering (veto-makt i utenrikspolitikk og forsvar) og en følelse av at systemet er «bare så vidt i stand til å henge med seg sjøl», som Musil skrev.
Et av mange problemer for EU er at de virkelig er menn og kvinner uten egenskaper. EU, Storbritannia og Norge har ingen ledere med kvaliteter. De er tomme skall, en Pavlovsk politikerkaste som er trent til å lystre His Masters’ voice. Og når den sier «dra til helvete», blir de som hodeløse høns.
Og Jonas Gahr Støre og hans alter-ego Jens Stoltenberg er akkurat like udugelige og «kakanske» som sine kolleger på kontinentet. Når mediene og andre politikere fortsatt behandler dem som om de skulle være betydningsfulle ledere sier det mer om tilstanden i Norge, norsk journalistikk og norsk politikk.
Les:
