oss 150 kroner!
Arild Haaland: «Den frosne freden», Oslo 1952.
Bergenseren, nordmannen og kosmopolitten Ludvig Holberg sa en gang om «sine landsmenn, de norske», at deres mest typiske egenskap var å gå til ytterligheter, «til at falde uti extremiteter».
Fremtidens psykologer får finne ut av hva årsaken kan være til denne egenskap. Vi må bare nøye oss med å slå fast at den ikke er blitt mindre utpreget i de over 200 år som er gått siden vår alles fader gjorde sine refleksjoner.
Vi var inntil 1940 den nasjon i kristenheten som mest demonstrativt forsømte sitt militære forsvar. I store kretser av vårt folk skjenket man det ikke en tanke at den fred vi var så stolte av å arbeide for ved ikke å forberede oss på krig, den skyldte vi først og fremst maktbalansen mellom de store. Først i 1940 lærte vi alle at da den ikke lenger eksisterte, var det ute med vår frihet, og først da den i 1945 ble gjenopprettet, fikk vi også friheten tilbake.
Men nå har vi til gjengjeld lært til gagns! De som vil vite hvordan det henger sammen i den internasjonale politikk, kan bare komme hit! Var det noen som ymtet om pasifisme? Hr. Asbjørn Barlaup[1] setter dem etter moden overveielse på plass: syke mennesker. Vi manøvrerer i høst og i øst. Vi vasser over elver så rekruttene drukner på løpende bånd. Vi flyr mot knauser og fjell for å være på den sikre siden. Våre generaler øver seg i psykologisk krigføring. Den mentale beredskap begynner å komme i orden.
Den norske arbeiderbevegelse visste i sin tid noe som Vest-Europas «småborgerlige» sosialdemokratier i sin uformuenhet ikke hadde forstått – nemlig at russerne hadde funnet resepten. Vi var i en rekke år for fremmelige til å kunne samarbeide med andre lands arbeiderpartier.
Men så kom skuffelsen. Og da Russland viste seg ikke å være paradiset, var det helt klart at det måtte være helvete. Enten – eller!
Og når så Russland var blitt vår fiende, måtte Amerika ha rett. Ikke relativt, som det minste av to onder. Amerika måtte ha rett. Tanken på at det muligens kunne være tale om en viss nyansering, om en viss skyggelegging, var for brysom. La oss få noe å holde oss til! Churchill og Bevan, Pinay og Sartre, Niemöller og Ernst Reuter,[2] alle tar de sine reservasjoner. Bare vi følger Amerika i tykt og tynt.
Mulighetene for et kompromiss i Tysklandsspørsmålet? Det engelske arbeiderparti ventet med å ta standpunkt, de tyske sosialdemokrater så virkelig en mulighet, de franske sosialister tygger på det. Bare Det norske arbeiderparti er sikker. Alt den 1ste mai forkyntes det fra tusen talerstoler at her er intet kompromiss mulig: Også et eventuelt samlet Tyskland må helt samordnes med Vesten. Bevanisme her hjemme? Ikke tale om. Meisdalshagen[3] får være glad til om om han kan bli formann i korporasjonen. Vi gir ikke kjøp.
(Bevanisme er en politisk retning på venstresiden i det britiske arbeiderpartiet (Labour), oppkalt etter politikeren Aneurin «Nye» Bevan (1897–1960). Red.)
Midt i all denne blanke, ensartede storartethet virker det forunderlig avstikkende å høre en mann som hverken stemmer inn i koret eller resignerer i kynisme eller bitterhet, men som skriver og taler, muntert og respektløst og som ikke gir opp selv om få hører på ham. Han har til og med klort seg fast i Chr. Michelsens institutt.[4] Egentlig er det vel litt forargerlig. Vår store statsmann! Men så er det jo dette underlige testamentet. Kanskje han ikke var helt klar på slutten? – Å, nei – det er jo sant! Han hørte jo til de gamle som ingen ting skjønte. Det var jo han som ikke ville ha noen utenrikspolitikk, og som ville bombardere fienden med blekkhus. Han fikk til og med lurt oss til å oppgi festningene. Ikke noe enten – eller. Ingen riktig nordmann, altså. Bare en bergenser. Som Holberg. Og som Haaland.
[1] Asbjørn Barlaup var norsk motstandsmann og journalist 1902-1989.
[2] Churchill var britisk statsminister 1951-54. Bevan ledet venstrefløyen i britiske Labour Party. Pinay var fransk statsminister 1951-1952. Niemöller var tysk antifascist, prest, ubåtkaptein og lyriker. Sartre var en venstreorientert fransk filosof. Ernst Reuter var borgermester i Berlin 1948-53.
[3] Olav Meisdalshagen var norsk arbeiderpartipolitiker og senere minister.
[4] Chr. Michelsens institutt for Videnskab og Åndsfrihet (CMI, Bergen).
En Rar Nordmann!
Arild Haaland: «Den frosne freden», Oslo 1952
Forord ved Trygve Bull, uten tillatelse fra Johan Grundt Tanum Forlag, men med nyttårshilsen fra dr. philos. Knut Erik Aagaard.
