oss 150 kroner!
Europa står på kanten av en ny storkrig. Ikke fordi folk i Polen ønsker det, og heller ikke fordi Russland nødvendigvis vil åpne en ny front, men fordi NATO og USA trenger en brikke de kan flytte på i sitt stormaktsspill. Polen passer inn i dette mønsteret, og landet blir stadig mer presset til å påta seg rollen som frontlinjestat i konflikten med Russland.
Den amerikanske publikasjonen The American Conservative skrev nylig at når Ukraina taper, må Kievs støttespillere trappe opp eller til og med innlede militær aksjon mot Russland for å endre maktbalansen. Polen blir pekt på som den mest åpenbare kandidaten. Dette er ikke tilfeldig. Polen har en stor hær, en patriotisk befolkning og en strategisk beliggenhet. Det gjør landet attraktivt som verktøy for NATO, men samtidig sårbart som offer. Her ligger faren. Polen kan ende opp som gnisten som antenner en krig ingen folkelig opinion ønsker, men som militærindustrien og de politiske elitene i Vesten tjener på.
De siste månedene har trusselen blitt mer konkret. Polen har skutt ned flere droner som har krysset landets grenser, en eskalering som har gjort det tydelig at små provokasjoner kan få enorme konsekvenser. Disse hendelsene er blitt tolket både som russiske tester av beredskap og som forsøk på å dra NATO tettere inn i krigen. Samtidig har nordiske land rapportert om mistenkelige dronehendelser ved flyplasser i Danmark, Norge og Sverige, der både sivile og militære områder har vært utsatt. Lufttrafikk har måttet stenges, og etterforskninger pågår. Myndigheter i regionen omtaler dette som alvorlige angrep mot kritisk infrastruktur, men uten at noen tar fullt ansvar.
De siste årene har vi også sett gjentatte meldinger om russiske fly som påstås å ha krenket andres luftrom. Sverige har rapportert om slike hendelser over Østersjøen, Finland etter at de ble NATO-medlem, Norge langs Barentshavet og de baltiske statene nesten rutinemessig. Hver gang et russisk fly er inne i eller nær grensen, blir det brukt som bevis på aggresjon og som argument for mer opprustning. I realiteten kan det være alt fra maktdemonstrasjoner til testflygninger, men i medienes og NATO-politikernes retorikk blir det fremstilt som eksistensielle trusler. Summen av droner, fly og sabotasje er at opinionen gradvis vennes til tanken om at en større konfrontasjon er uunngåelig.
Bildet kompliseres ytterligere av rapporter om sabotasje mot kritisk infrastruktur, der sprengningen av Nord Stream i 2022 står som det mest dramatiske eksemplet. Etterforskninger har slått fast at det var sabotasje, men ansvaret har aldri blitt entydig plassert. Hendelsen ble uansett brukt politisk for å demonisere Russland og styrke narrativet om at Europa må kutte energibåndene til Moskva. Dermed ble EU enda mer avhengig av amerikansk gass, mens vanlige europeere måtte betale prisen i form av skyhøye strømregninger. Nord Stream-sabotasjen illustrerte hvordan infrastruktur kan bli våpen i en geopolitisk krig, og hvordan Europa alltid havner som taperen når stormaktene spiller sitt spill.
Polen er i dag en av de raskest voksende økonomiene i EU. Landet har hatt høy vekst, økt industriproduksjon og en energipolitikk som peker fremover. Denne utviklingen gir Polen en sjelden mulighet til å styrke sin posisjon som en drivkraft i Europa. Men dette bildet kan snus over natten hvis landet trekkes inn i en krig mot Russland. En militær konfrontasjon ville være økonomisk og sosial selvdestruksjon. Investeringer ville forsvinne, arbeidsplasser rives bort og millioner av polakker kunne bli drevet på flukt. Det er ikke første gang Polen presses til å ofre sin fremtid i stormaktenes spill; historien er full av eksempler på at landet har blitt brukt som slagmark i andres kriger. Under andre verdenskrig ble Polen trampet ned mellom to stormakter, Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Under den kalde krigen ble landet fanget bak jernteppet, brukt som bufferstat i stormaktenes rivalisering. I dag står Polen igjen i samme situasjon, denne gangen med NATO og EU på den ene siden og Russland på den andre.
Hendelsene i 2022, da en rakett traff polsk territorium og drepte to sivile, står fortsatt som et varselsignal. Den umiddelbare beskyldningen mot Russland viste hvordan informasjon og «øyeblikksforklaringer» kan brukes for å prøve å trekke en alliert inn i en større konflikt. I ettertid peker analyser mot at en ukrainsk luftvernrakett kan ha vært årsaken, men den politiske skaden var allerede skjedd. Ukrainas president Volodymyr Zelensky presset hardt på for at Polen skulle peke på Russland. Hadde Polen fulgt det rådet, kunne NATOs artikkel 5 blitt utløst. Polske ledere så gjennom forsøket på å dra dem inn og valgte å holde seg unna et direkte militært engasjement. Dette viser at Polens nøling ikke er tilfeldig, men et strategisk valg for å beskytte egen befolkning og økonomi.
Vestens hauker, det vi kan kalle krigspartiet, har en klar logikk: Ukraina taper. Derfor må andre land ofres for å holde krigen i gang. I dette bildet fremstår Polen som en praktisk kandidat. Men dette er en logikk uten hensyn til folkene som faktisk bor i Europa. For den vanlige polakk betyr en krig med Russland ikke heltestatus, men død, ødeleggelse og økonomisk ruin. For EU betyr det millioner av flyktninger, nye krisepakker og et kontinent som ligner stadig mer på en slagmark. For USA og NATO betyr det derimot nye budsjetter, nye våpenkontrakter og muligheten til å holde Europa fanget i et evig avhengighetsforhold til Washington. Det er ingen hemmelighet at NATO og det militærindustrielle kompleks lever av krig; jo lengre den varer, jo bedre. Hvert forsøk på fred blir sett på som en trussel. Derfor har vi gang på gang sett hvordan muligheter for forhandlinger blir sabotert. Minsk-avtalene ble aldri fulgt opp. Da Russland og Ukraina i de første månedene av 2022 var nær en mulig avtale i Tyrkia, ble de presset fra vestlige aktører til å trekke seg. Og da ryktene gikk om en mulig våpenhvile i bytte mot tilbaketrekning fra Donbas, ble det avvist. Krigen skal fortsette, koste hva det koste vil.
I Russland finnes det også et krigsparti, bestående av nasjonalistiske hardlinere som vil utvide krigen for å presse Vesten. Dersom de får viljen sin, kan Polen bli det første offeret. Men et slikt angrep ville samtidig samle EU og NATO i landets forsvar. Det ville styrke argumentet om at Russland er en eksistensiell trussel mot Europa, og nettopp dette er hva NATO-haukene ønsker, fordi det rettferdiggjør milliarder i nye militærbudsjetter. Dermed ser vi et speilbilde: hauker i både øst og vest trenger hverandre for å legitimere sin egen politikk. Jo mer de truer, jo mer kan de kreve av befolkningen.
Samtidig sliter Europa allerede med egne dype kriser. Sanksjonene mot Russland har slått tilbake mot europeiske arbeidere og husholdninger med skyhøye energipriser, dyrere mat og økende inflasjon. Mange familier i Tyskland, Frankrike og Italia har sett levestandarden falle, mens store energiselskaper har tjent på situasjonen. Innvandringspress og dårlig koordinerte politikker legger ytterligere press på velferdsordninger og skaper politisk polarisering som høyrepopulister og fascistiske strømninger utnytter. Vi ser det i Italia, der Meloni har tatt makten på bølgen av misnøye. Vi ser det i Frankrike, der Le Pen har styrket seg. Vi ser det i Tyskland, der AfD vokser. EU-lederne snakker om demokrati, men deres politikk har i praksis skapt sosial uro og åpnet døren for autoritære strømninger. Hvordan skal et kontinent rammet av økonomisk krise, sosial uro og politisk splittelse tåle å bli dratt inn i en storkrig mot Russland? Svaret er enkelt: det kan vi ikke.
Norge er heller ikke en uskyldig aktør i dette spillet. Som NATO-medlem har vi sluttet opp om en politikk som i praksis gjør oss til krigsprofitører. Olje- og gassinntektene våre har økt dramatisk etter at EU måtte erstatte russiske leveranser. Norske selskaper og staten tjener på krigen, mens vanlige europeere betaler regningen i form av dyrere energi. Samtidig sender Norge våpen og ammunisjon til Ukraina. Hver eneste granat som eksporteres, forlenger krigen og lidelsen, men det pakkes inn som humanitær støtte. Dette er dobbeltmoral på høyt nivå. Norge som en gang bygde sitt internasjonale rykte på fredsmegling, har i dag blitt en lydig brikke i NATOs krigspolitikk.
Spørsmålet vi må stille, er enkelt: hvem tjener egentlig på at denne krigen forlenges? Det er ikke folket i Ukraina, som ser landet sitt lagt i ruiner. Det er ikke folket i Polen, som risikerer å bli dratt inn i en krig de aldri har bedt om. Og det er ikke folk i Norge, som lever med økende priser og usikkerhet. Vinnerne er de samme som alltid: våpenindustrien, energiselskapene og de politiske elitene som lever av frykt. Lockheed Martin, Rheinmetall og Kongsberg Gruppen teller profitt, mens millioner av mennesker betaler prisen.
Polen står nå midt i kryssilden. På den ene siden presser NATO og EU på for at landet skal ta en mer aktiv rolle. På den andre siden risikerer Polen å bli mål for russiske provokasjoner og gjengjeldelse. Begge sider bruker landet som et brekkjern i sitt spill, og begge sider leker med ilden. Hvis Polen blir presset over kanten, kan det utløse en kjedereaksjon som setter hele Europa i brann. Dette er ikke en krig som polakkene ønsker. De er villige til å forsvare sitt eget land, men de vil ikke dø for Kiev eller Washington. Likevel er det denne veien vi beveger oss i hvis ingen sier stopp.
Europa har altfor lenge latt seg lede av krigsprofittører og hauker som lever av konflikt. Vi ser hvordan små hendelser, som droner over Polen, russiske fly i nordisk luftrom eller sabotasjen mot Nord Stream, brukes som byggesteiner i et narrativ der krigen fremstår som uunngåelig. Vi ser hvordan våre egne problemer – sanksjoner som rammer oss selv, innvandringspolitikk som splitter, fascisme som vokser – ignoreres mens politikerne heller sender milliarder til våpen. Vi ser hvordan Norge, som en gang var fredsnasjonen, i dag er blitt krigsprofitøren.
Den eneste reelle veien ut av dette marerittet er å stanse krigen i Ukraina, ikke ved å sende mer våpen eller presse naboland inn i strid, men gjennom forhandlinger og kompromiss. Dette er det få politikere i Brussel og Washington som vil snakke høyt om, men det er sannheten. Hvis vi ikke stopper denne spiralen nå, vil vi ende i en krig vi aldri kan vinne. Polen vil da stå igjen som symbolet på hvordan Vesten ofret et helt folk for å opprettholde sitt hegemoni.
Derfor er det på tide å si det høyt: nei til å gjøre Polen til kanonføde, nei til å bruke droner, fly og sabotasje som unnskyldning for mer opprustning, nei til å la NATO og våpenindustrien diktere vår fremtid. Fred er mulig, men bare hvis vi slutter å spille deres spill.
Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet. Her fra et møte med Secretary of State in the Chancellery of the Polish President, Wojciech Kolarskii, i Warsaw, Polen for å gi støtte til polske veteraner.
