oss 150 kroner!
USAs fiendskap med Iran har lange røtter. I samarbeid med Storbritannia styrtet USA den folkevalgte presidenten Mohammed Mossadeq i 1953 og sikret makta til sjah Muhammad Reza Pahlavi. Under krigen mellom Irak og Iran støttet USA Iraks Saddam Hussein, også da Irak brukte masseutryddelsesvåpen mot Iran.
Antiwar.com, 2. juli 2025
Til tross for den sannsynlige, midlertidige våpenhvilen mellom Israel og Iran, hvis du trenger bevis på hvor foraktelig Donald Trump er, tenk på dette:
Da han i forrige uke ble spurt om han ville be Israels statsminister Netanyahu om å slutte å bombe Iran, som allerede hadde sagt at de ville slutte å gjengjelde for israelske angrep, sa Trump: «Jeg tror det er veldig vanskelig å komme med den forespørselen akkurat nå. Hvis noen vinner, er det litt vanskeligere å gjøre det [enn] hvis noen taper. Men vi er klare, villige og i stand til det, og vi har snakket med Iran. Israel gjør det bra, når det gjelder krig, og … Iran gjør det mindre bra. Det er litt vanskelig å få noen til å stoppe».
Selvfølgelig kunne Trump ha gjort mer enn å spørre. Han kunne ha fortalt Netanyahu at overføringen av amerikanske skattepenger, bomber, missiler, fly, våpen og reservedeler ville ta slutt med en gang hvis han ikke stoppet krigen. Trump gjorde ikke det. I stedet tok han lett på spørsmålet. Det er foraktelig.
For å si det mildt, Trump har en greie med Iran. Det forklares nok delvis av den islamske revolusjonen i 1979, som styrtet den amerikansk- og israelsk-støttede diktator-monarken, sjahen Muhammed Reza Pahlavi, og de iranske studentenes gisseltaking i den amerikanske ambassaden. Historien begynte imidlertid ikke i 1979. Den amerikanske regjeringen hadde bidratt til å misbruke iranerne lenge før det. En mer passende dato å begynne historien på er 15. august 1953. Det var da CIA og britiske operatører kastet ut den demokratisk valgte statsministeren, Mohammad Mosaddegh, og gjenopprettet den autokratiske sjahen av Iran til makten. Mosaddegh hadde blant annet nasjonalisert oljeindustrien på bekostning av britiske oljeinteresser.
Det har seg slik at i 2014, da Obama-administrasjonen forhandlet om en atomavtale med Iran (JCPOA) og kongressdemokrater og republikanere prøvde å undergrave interimsavtalen som var blitt avtalt, skrev min gamle venn Marc Joffe og jeg en artikkel i Guardian, som beskrev den amerikanske regjeringens langvarige misbruk av Iran. Her er høydepunkter fra den artikkelen.
Kongressens fiendtlighet mot Iran er forankret i et verdensbilde som er svart-hvitt og går som følger: USA og Israel er liberale demokratier som forsvarer individuelle rettigheter og menneskeverd, mens Iran er et despotisk teokratisk regime som sponser terrorisme og vil gjøre alt i sin makt for å slette Israel fra kartet.
Verden er sjeldent svart-hvitt, og konflikter løses vanligvis ikke før hver side forstår den andres synspunkt. Med det i tankene kan det være verdt å tenke over noen ubeleilige sannheter som ville få en rettferdig iraner til å tvile på Kongressens visdom.
Påstanden om at amerikansk politikk er drevet av en bekymring for menneskerettigheter er ikke i samsvar med historien om forholdet mellom USA og Iran.
Dette kan ha vært (og kan fortsatt være) en nyhet for mange folk i USA, men det bør det ikke være. Det var ingen nyhet for iranerne. USAs regjering har vært på linje med brutale regimer over hele verden i lang tid. Du kan slå det opp. Ingen grunn til å gå gjennom det store rullebladet her. Historien om forholdet mellom USA og Iran understreker poenget.
Som CIA nå innrømmer, styrtet [den amerikanske regjeringen] en demokratisk valgt iransk regjering i 1953 og gjenopprettet Shah Mohammed Reza Pahlavi til makten. I det neste kvarte århundret, frem til den islamske revolusjonen i 1979, støttet den amerikanske regjeringen den autokratiske sjahen – hvis regime også hadde nære forbindelser med Israel.
Sjahens hemmelige politi – Savak – ble stadig mer brutalt, og arresterte til slutt uten rettssak og torturerte titusenvis av iranske borgere. På 1970-tallet var regimets brutalitet godt dokumentert i Vesten.
I 1976 rapporterte Den internasjonale juristkommisjonen i Genève: «Det er rikelig med bevis som viser systematisk bruk av utillatelige metoder for psykisk og fysisk tortur av politiske mistenkte under avhør».
Likevel støttet påfølgende administrasjoner i USA sjahen av Iran helt til slutten og skjermet ham deretter fra rettsforfølgelse etter at han ble styrtet.
Ikke bare innførte og støttet USA et regime som torturerte uskyldige iranere, det er også bevis for at CIA hjalp Savak. En rapport fra 1980 på CBS’ 60 Minutes dokumenterte nære bånd mellom disse to organisasjonene.
Marc Joffe og jeg påpekte at dette «gir perspektiv til den amerikanske ambassadens gisseltakings-drama, som strakte seg over de siste 444 dagene av Carter-administrasjonen. Mange i Iran mente at amerikanske ambassadeansatte hadde hjulpet og støttet Savak og dermed var rettferdige mål for gjengjeldelse. Man trenger ikke å tolerere gisseltakingen for å forstå at den ikke bare var en uprovosert, sadistisk handling». De 66 amerikanske ansatte ved ambassaden ble ikke pågrepet av militante studenter før måneder etter revolusjonen, da president Jimmy Carter slapp sjahen inn i USA for medisinsk behandling og antagelig politisk tilflukt. Studentene ble støttet av den nye herskeren, Ayatollah Ruhollah Khomeini.
Det var ikke slutten på historien. Amerikanerne kan ha glemt USAs rolle i Iraks brutale krig mot Iran.
Det er nå velkjent at Reagan-administrasjonen hjalp Irak med «etterretning og militær støtte», etter at Saddam Hussein angrep Iran i 1980 og startet en brutal åtte år lang krig. «Det var Reagans uttrykkelige politikk å sikre en irakisk seier i krigen, koste hva det koste ville», skrev Shane Harris og Matthew M Aid i magasinet Foreign Policy i fjor. Med administrasjonens viten og vilje.
Legg merke til: «Irak brukte kjemiske våpen mot iranske styrker, og drepte tusenvis. Deklassifiserte regjeringsdokumenter viser at Reagan-administrasjonen, representert ved spesialutsending Donald Rumsfeld, hjalp Saddams militære med å produsere og utplassere disse forferdelige masseødeleggelsesvåpnene, som inkluderte biologiske så vel som kjemiske midler».
Skjønner du det? Den amerikanske regjeringen ga masseødeleggelsesvåpen til Saddam Hussein for bruk mot Iran. Irans hersker nektet å tillate hans militære å produsere kjemiske våpen for gjengjeldelse. (I 2003 invaderte det amerikanske militæret Irak, angivelig på grunn av masseødeleggelsesvåpen som Saddam hadde kvittet seg med år tidligere.)
Slik legger du skade til skade:
I 1988, mens krigen pågikk, skjøt et amerikansk krigsskip, USS Vincennes, ned et iransk sivilt fly over Persiabukta, og drepte alle 290 ombord, inkludert 66 barn. Kapteinen på skipet sa at det var under angrep av iranske kanonbåter på det tidspunktet, og at Airbus A300 ble feilidentifisert som en angripende F-14 Tomcat. Iran kontret med at flight 655 forlot Iran til samme tid hver dag. Vitner fra Italias marine og på et nærliggende amerikansk krigsskip, sa at passasjerflyet klatret på det tidspunktet det ble skutt ned. I 1996 inngikk USA forlik angående det iranske kravet mot dem, ved Den internasjonale domstolen, på 131,8 millioner dollar. Selv om det var passende for den amerikanske regjeringen å akseptere ansvaret, kunne den ikke gjøre opp for det iranske folkets tap: flere uskyldige liv ble slukket av dette angrepet enn det som ble drept i Pan Am 103-bombingen over Lockerbie, Skottland.
President George H. W. Bush nektet imidlertid å be om unnskyldning for tragedien. Som Bush jeg sa det: «Jeg vil aldri be om unnskyldning for USA, noensinne. Jeg bryr meg ikke om hva fakta er». Følsom, ikke sant?
Det nye århundret signaliserte ingen reduksjon i amerikansk krigshissing mot Iran – ikke engang etter angrepene 11. september, som ga en mulighet for tilnærming til den islamske republikken.
Til tross for Irans innsats for å samarbeide med USA etter 11. september (det sjiamuslimske regimet i Iran motsatte seg både sunni-Taliban og al-Qaida i det østlige nabolandet Afghanistan), president [George W.] Bush inkluderte i 2002 Iran som medlem av «ondskapens akse» sammen med Nord-Korea og Irak. Året etter styrtet USA Saddam Hussein og okkuperte Irak – og plasserte amerikanske styrker på både Irans vestlige og østlige flanker. Til slutt, i 2011, fanget iranske styrker en amerikansk overvåkingsdrone som fløy godt innenfor landets luftrom – omtrent 225 kilometer fra grensen til Afghanistan.
Derfor, «langt fra å være uskyldig, virker USAs politikk overfor Iran direkte fiendtlig sett fra den andre siden. I stedet for å fortsette å fortelle oss selv historier, er det på tide at vi omfavner sannheten om vårt forhold til Iran, som selv amerikanske og israelske etterretningsbyråer sier ikke bygger atomvåpen. Vi har en historisk sjanse til å avslutte den destruktive kalde krigen med Iran, som, enten vi liker det eller ikke, vil forbli en stormakt i Midtøsten. Det ville være en tragedie om Kongressen skulle sabotere denne muligheten».
Til tross for Kongressens obstruksjon fullførte Obama, i samarbeid med de andre medlemmene av Sikkerhetsrådet, Tyskland og resten av EU, atomavtalen med Iran, som påla et ekstra inspeksjonsregime sammen med andre restriksjoner og så ut til å ta krigen av bordet. Til gjengjeld skulle vestlige sanksjoner oppheves, og Iran skulle bli med i verdensøkonomien igjen. På 1990-tallet utstedte Irans andre og nåværende «øverste leder», Ayatollah Ali Khamenei, en fatwa som forbød anskaffelse, produksjon eller bruk av atomvåpen.
Dessverre rev Trump i stykker JCPOA-avtalen i 2018. President Joe Biden gjorde svært lite for å gjenopplive sin gamle sjefs avtale, men Trump ville antagelig ha revet opp den også, da han kom tilbake til embetet i år. Den amerikanske regjeringens skammelige historikk angående Iran fortsetter å hjemsøke verden. Det er ikke over ennå, uansett hva Trump sier.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
The US Empire’s 72-Year War on Iran
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Sheldon Richman er sjefredaktør for The Libertarian Institute og en medvirkende redaktør ved Antiwar.com. Han er tidligere seniorredaktør ved Cato Institute og Institute for Humane Studies; tidligere redaktør av The Freeman, utgitt av Foundation for Economic Education; og tidligere visepresident ved Future of Freedom Foundation. Hans siste bøker er Coming to Palestine og What Social Animals Owe to Each Other.
