oss 150 kroner!
Den andre reportasjen i en serie med artikler fra/om Vietnam. Reisen gikk med Thai Airways fra Gardermoen mandag 13. januar kl 13.20, via Bangkok til Ho Chi Minh-byen med ankomst ca. klokka 12 dagen etter, lokal tid. Vietnam ligger seks timer foran Norge.
Deretter gikk turen slik: Song Mao – Da Lat – Nha Trang, Da Nang/Hoi An – Hue – Ho Chi Minh-byen – Tay Ninh (og derfra til Kambodsja og Laos med retur til Oslo søndag 16. februar).
Reisen var ganske løst planlagt på forhånd og omstendigheter førte til at jeg kun ble en natt i Ho Chi Minh-byen før jeg reiste videre, for så å vende tilbake mot slutten av turen.
Ho Chi Minh-byen har vært navnet på byen siden 1976, etter frigjøringshelten, eller landsfaderen. Da jeg tok innenlandsfly med statlige Vietnam Airlines fra hovedstaden Hanoi til Ho Chi Minh-byen, lød britiske Ewan McColls «The Ballad of Ho Chi Minh» over høytalerne i flyet straks etter landing (det skjedde ikke da jeg kom med Thai Airways til samme by et par uker tidligere).
«Far away across the ocean
Far beyond the sea’s eastern rim
Lives a man who is father of the Indochinese people
And his name, it is Ho Chi Minh»
[Chorus]
Ho, Ho, Ho Chi Minh
Ho, Ho, Ho Chi Minh». https://www.youtube.com/watch?v=GV94ibUocEk
Jeg oppdaget snart at ’gamlenavnet’ Saigon var mest brukt på folkemunne. Hvorfor? Det skyldes ganske enkelt at det er lettere å si og skrive «Saigon» enn «Ho Chi Minh-byen».
Det er kanskje ikke den eneste grunnen. Mye sitter sikkert igjen fra den gangen byen faktisk het Saigon. Men det var det jeg ble fortalt, og jeg pustet lettet ut da jeg skjønte at jeg ikke fornærmer noen ved å si Saigon, da også jeg synes det er tungvint å si og skrive Ho-Chi-Minh-Byen (det var også vanskelig å få nordmenn til å si trettisju i stedet for sju og tredve, sjøl om det burde ha vært lettere, da det ble vedtatt av Stortinget som del av ny tellemåte i 1950).
Onsdag 15. januar tok jeg tog vel 200 km nordøstover til landsbyen Song Mao. Jeg hadde aldri hørt om Song Mao før. Hvorfor dro jeg likevel dit? Mest fordi jeg fikk vite at USA hadde en militærbase der under krigen, men også fordi Song Mao ligger omtrent på strekningen til ’fjellbyen’ Da Lat, som ble neste stopp. Google-oversettelse fra vietnamesisk om Song Mao:
«Byen ble grunnlagt av immigranter fra den autonome regionen Nung i Quang Ninh, som fulgte oberst Voong A Sang for å bosette seg her i 1954. Disse immigrantene var av kinesisk opprinnelse».
Wikipedia: «Song Mao Base Camp (også kjent som Firebase Song Mao) var en base for de væpnede styrkene til USA og til Republic of Vietnam (ARVN, de allierte sør-vietnamesiske styrkene) nordøst for Phan Thiet i sørøst Vietnam (…) Basen er omgjort til boliger og jordbruksland. Flyplassen er fortsatt godt synlig på satellittbilder». https://en.wikipedia.org/wiki/Song_Mao_Base_Camp
Først da jeg ankom Song Mao, etter mørkets frembrudd onsdag 15. januar, skjønte jeg hvor langt ute på ’bygda’ jeg faktisk hadde kommet. Mørket bidro nok til den følelsen, så mørkt at jeg knapt så stigtrinnene ned fra toget og ikke hva jeg skulle trå ned på.
Det viste seg å være noe helt annet enn en perrong. Det var et jorde, da perrongen ikke var lang nok til hele toget. Det var riktignok ikke så langt derfra til fastere grunn da jeg beveget meg bortover mot belyst område, med sekk på ryggen og bag i hånda (jeg reiser stort sett uten mer bagasje).
Som oftest bestiller jeg ikke rom på forhånd når jeg reiser, men satser på å finne noe i nærheten av for eksempel jernbane når jeg ankommer. Her var det ingen hoteller i sikte, skjønt jeg hadde lest at det skulle være en ’homestay’ i Song Mao. Så jeg begynte å spørre meg fram. Men det var knapt med engelsk-kunnskaper blant de jeg spurte.
Etter hvert samlet det seg en flokk rundt meg, som om de fastboende aldri hadde sett en ’hviting’ før. Så kom en mann som så litt mer betydningsfull ut, på scooter. Jeg tror han ble tilkalt av en av de andre.
Det viste seg å være byens ordfører eller lignende, en mann i 30-årene, tipper jeg. Kanskje 40. Han kunne noe mer engelsk enn de andre, så han oppfattet mine behov, som da gikk ut på at jeg trengte noe å spise og deretter et krypinn for natta.
Som ordfører tok han ansvar, kanskje også for at jeg skulle få et godt inntrykk av byen ’hans’. «Sett deg på scooteren», signaliserte han og tok meg til et sted der jeg fikk servert en suppe med ukjente ingredienser, som han spanderte.
Jeg spiste, men ’ordføreren’ forsvant. Først seinere, da vi begynte å kommunisere med Whatsapp, lærte jeg navnet hans: Tu Binh.
Heldigvis kom Tu Binh tilbake. Da ble det en ny tur på scooteren hans. Han tok meg til sin mor, som leier ut noen rom. Hun hadde lært å bruke en tale-translatør, så slik kom jeg i samtale med henne og snart fikk jeg en gitar i hendene.
Jeg sang en norsk folkevise som ble formidlet videre til hennes barnebarn, Tu Binhs to tenåringsbarn, gjennom hennes telefon. Snart satt de også rundt bordet og Tu Bihns datter ga til gode hva hun kunne på et stueorgel. Hun fortalte at hun ellers spiller i den lokale kirken.
Jeg burde ha blitt lenger i Song Mao. Men jeg hadde jo tenkt meg videre og det var som om Tu Binh og hans mor ikke kunne skjønne hvorfor jeg var der i utgangspunktet og at de regnet med at jeg hadde havnet der ved en feiltagelse.
Jeg følte meg slett ikke uønsket. Men jeg protesterte heller ikke da Tu Binh lovte å skaffe meg en bil med sjåfør videre til Da Lat dagen etter. Og slik ble det, men først etter at han hadde spandert frokost.
I neste og tredje del reiser jeg til ’fjellbyen’ Da Lat og kystbyen Nha Trang.
Artiklene har emneknaggen @Vietnamreise.
