oss 150 kroner!
Donald Trumps varsel om straffetoll har utløst panikk i Europa. Støre vil underlegge seg EUs strategi i stedet for å stå for Norges interesser.
Nettavisen skriver:
Donald Trump iverksatte i helgen sine trusler om økte tollsatser for Mexico og Canada. Både Mexico og Canada har varslet mottiltak.
President Trump varslet også straffetoll for EU, og Brussel har lovet kraftige mottiltak.
Norge står utenfor EUs tollunion. Norsk næringsliv kan i prinsippet bli rammet av Brussels mottiltak overfor USA.
Avisa spør statsminister Jonas Gahr Støre om hva han mener om dette:
– Hvordan forbereder du Norge på EUs eventuelle mottiltak overfor USAs straffetoll, også håper du på en gjentakelse av suksessen fra 2018 da Norge fikk et unntak, Støre?
– Nå har vi god kontakt med EU politisk om dette over tid, og på mer teknisk nivå.
Kort sagt: Støre har ikke noe svar. Han venter på hva EU vil gjøre og så vil han forholde seg til det.
Dette er det motsatte av hva en norsk statsminister burde gjøre. En statsminister i Norge burde først og fremst gjøre det som tjener Norge og det norske folkets interesser.
Det viktigste EU eksporterer til USA er industriprodukter, maskiner, biler, farmasøytiske produkter.
Det viktigste EU importerer fra USA er olje og gass (LNG).
For Norges vedkommende er det omvendt. Vi eksporterer olje, gass og råvarer og importerer industrivarer.
Å underlegge oss EUs politikk ville (også her) være i direkte strid med Norges nasjonale interesser. Etter vår handelsprofil burde vi ha lett for å få til en grei handelsavtale med USA. Frikopler vi oss fra EUs interesser burde ikke Trumps sanksjoner rame Norge i det hele tatt.
Dette minner litt om striden om konsulatsaka før unionsoppløsninga i 1905. I korthet dreide det seg om at svensk næringsliv trengte konsulater i øst for dit gikk Sveriges handel. Norsk næringsliv trengte konsultaer i vest for dit gikk vår eksport. Det var Stockholm ikke interessert i.
Denne saka ble den formelle årsaken til unionsoppløsningen i 1905.
Så ikke bare har Jonas Gahr Støre latt København få hånd om norsk utenrikspolitikk for første gang siden 1814, han har også lagt seg på ei linje som den våre unionsherrer i Stockholm hadde før vi ble en sjølstendig nasjon. Hva trenger man en slik statsminister til?
Nå som det geopolitiske kartet tegnes på nytt burde Norge mer enn noen gang ha et åpent sinn og vende seg mot verden framfor å vende seg mot Brussel eller Washington. Vi burde kunne handle og ha gode diplomatiske forbindelser med Russland, Kina, Det globale sør og naturligvis også landene på kontinentet og USA, men uten å ha noen storebror eller storesøster.
Resultatløst møte i Paris
Norge ble som kjent henvist til rollen som tredjerangs nasjon da de oppskjørtede «lederne» møttes til krisemøte i Paris etter den medfarten de fikk av Vance, Kellogg og Hegseth i München.
Men som ventet produserte ikke møtet stor mer enn varm luft.
Europa har ingen styrker å sende til Ukraina. De har ingen våpen- eller kommunikasjonsystemer som ikke USA har bukta og begge endene i. De har ikke en gang et bankvesen som er uavhengig av USA. Hvis USA kutter Swift til Europa kan de ikke en gang handle.
Det eneste «Europa» oppnådde med krisemøtet i Paris og sin usedvanlig umodne opptreden i München er at de har overbevist Washington om at de ikke er til å stole på.
Så vidt vi forstår skal nå dette «Europa» slåss mot Russland, Kina og USA uten å ha noen egen hær, med en industri på sotteseng og uten å ha egen energiforsyning.
Hvorfor skulle noen bry seg om Europa?
