oss 150 kroner!
Iran og Russland ble de to store taperne da Syrias president Bashar al-Assad ble styrtet søndag av de sunnimuslimske gruppene tilknyttet al-Qaida. Assad flyktet på kort tid etter å ha gitt ordre om at det skulle skje en fredelig overlevering av makt. Sannsynligheten er at han er i Russland. En tilbakerulling av den islamistiske maktovertakelsen i Syria er i alle fall uaktuelt.
De arabiske oligarkiene i Gulf-regionen er fulle av frykt over bølgen av en variant av politisk islam som potensielt kan utgjøre en eksistensiell utfordring. Ikke overraskende har de beveget seg i retning av Iran, som de ser på som en faktor for regional stabilitet, og gjengjelder Teherans oppfordring til regionale stater om å skalke lukene for å avverge utfordringen til «Takfiri»-grupper (kodenavn for al-Qaida og Islamsk stat).
Israel og Tyrkia er de største vinnerne, etter å ha etablert forbindelser med al-Qaida-gruppene. Begge er godt rustet til å projisere makt inn i Syria og skjære ut sine respektive innflytelsessfærer på syrisk territorium. Tyrkia har krevd at Syria skal tilhøre det syriske folket alene – en tynt dekket oppfordring om å oppheve utenlandsk militær tilstedeværelse (russisk, amerikansk og iransk).
På samme måte kan Biden-administrasjonen oppnå tilfredshet med at russisk militær tilstedeværelse ikke heretter vil forbli ukontrollert og en uholdbar situasjon med dramatisk tap av innflytelse omgir Moskvas militærbaser i den vestlige syriske provinsen Latakia.
Det er ingen tvil om at den lame duck-administrasjonen i Washington vil glede seg over at det kommende presidentskapet til Donald Trump vil måtte kjempe med langvarig ustabilitet og usikkerhet i Vest-Asia, en oljerik region som genererer petrodollar som er grunnlaget for det vestlige banksystemet – spesielt amerikanske dollar – som er avgjørende for «America First»-aksen i den nye administrasjonens utenrikspolitikk.
Under overflaten av det store bildet er det flere underliggende konflikter. For det første har de fornyede oppfordringene som høres i fellesskap fra Astana-gruppen (Moskva, Teheran og Ankara) og de regionale hovedstedene om intra-syrisk dialog som fører til et forhandlet oppgjør, en lyd av uvirkelighet som stammer fra urfrykt for manifestasjonen av en ekstremistisk variant av politisk islam som regionen aldri hadde opplevd før i sin historie. Ganske klart utelukker det nåværende internasjonale klimaet praktisk talt slike utsikter til «dialog» i overskuelig fremtid. Tvert imot, hele regionen vil sannsynligvis bli forvirret av rystelsene i Syria.
USA må være fornøyd med regimeskiftet i Damaskus og vil følge opp arbeidet med å søke nedleggelse av de russiske basene i Syria. De har erklært at de vil fortsette med okkupasjonen av Syria, som er viktig hvis den skal omforme regionen til å svare til sine geopolitiske interesser.
For det andre har Tyrkia spesielle interesser i Syria i forhold til det kurdiske problemet. Svekkelsen av den syriske staten, spesielt det innkommende sikkerhetsapparatet i Damaskus, gir Tyrkia for første gang et fritt løp i de nordlige grenseprovinsene der kurdiske separatistgrupper opererer. Det tyrkiske militæret og etterretningens tilstedeværelse i Syria vil utvide seg med stormskritt.
Det er tilstrekkelig å si at tyrkisk okkupasjon av syrisk territorium kan anta en permanent karakter, og til og med en kvasi-annektering av regionene er innenfor rekkevidde. Lausanne-traktaten (1923), som Tyrkia betrakter som en nasjonal ydmykelse, har nettopp utløpt og regnskapets time er kommet for å gjenvinne den osmanske ære. Den nåværende tyrkiske ledelsen er forpliktet til neo-ottomanismens geostrategi.
Det som derfor står på spill, er etter all sannsynlighet Syrias suverenitet og territorielle integritet og oppløsningen av landet som stat. Det er rapportert at israelske stridsvogner har krysset grensen til det sørlige Syria. Uten tvil har Israel som mål å ta mye mer enn syrisk territorium utenfor Golanhøydene. Drømmen om Stor-Israel har tatt et gigantisk skritt mot realisering. Deretter følger Libanon som Israel ikke kan annet enn å strebe etter å kontrollere hvis det skal være den dominerende regionale makten i Levanten og en påvirker i politikken i det østlige Middelhavet. Ifølge israelske medier har Tel Aviv direkte kontakter med islamistgruppene som opererer i det sørlige Syria. Det er ingen hemmelighet at disse gruppene ble veiledet av den israelske hæren i over et tiår.
Dermed er det i beste fall å forvente et partert Syria, en reststat, med fortsatt storstilt innblanding utenfra, og i verste fall tyrkisk revansjisme og israelsk aggresjon samlet – pluss den amerikanske okkupasjonen av det østlige Syria og en svak sentral myndighet i Damaskus. Landet i sin nåværende form, grunnlagt i 1946, kan forsvinne helt fra kartet over Vest-Asia.
Faktisk har Gulfstatene og Egypt grunn til å bekymre seg for en arabisk vår 2.0 – oligarkier som blir styrtet og erstattet av de hjemmelagde militante islamistgruppene. Deres komfortnivå med Teheran har blitt merkbart dypere. Men selvfølgelig vil USA motvirke denne regionale trenden som ellers ville isolere Israel i regionen.
Russland har en notorisk pragmatisk tenkemåte, og en uttalelse fra utenriksdepartementet søndag antydet sterkt at Moskva finjusterer en plan B allerede for å styrke sin militære tilstedeværelse i Syria i det minste på kort sikt. Interessant nok påpekte uttalelsen at Moskva er i kontakt med alle syriske opposisjonsgrupper. Uttalelsen unngikk omhyggelig å bruke ordet «terrorist», som russiske tjenestemenn fritt hadde brukt i sin retorikk for å karakterisere de syriske gruppene som har tatt over Damaskus. Moskva har grunn til å frykte omvendelsen til politisk islam som en forførende ideologi i sine urolige muslimske republikker i Nord-Kaukasus.
Den russiske ambassaden i Damaskus er ikke i noen fare. Det er fullt tenkelig at den russiske etterretningstjenesten som tradisjonelt er svært aktiv i Syria – av åpenbare grunner – allerede hadde begynt å innstille Moskva på en maktovergang i Damaskus og holdt kontakten med opposisjonelle islamistiske grupper, til tross for den skarpe offentlige retorikken.
Til sammenligning lider Iran et alvorlig tilbakeslag som det er vanskelig å komme seg fra med det første, ettersom fremgangen til de ekstremistiske sunni-gruppene som sokner til al-Qaida-ideologien vil føre til en ny maktkalkyle i Syria, som er notorisk fiendtlig mot Teheran. Evakueringen av diplomater etterfulgt av stormingen av den iranske ambassaden i Damaskus taler for seg selv. Israel vil faktisk ikke spare noen anstrengelser for å sikre at iransk innflytelse drives ut fra Syria.
Kjernen i saken er at Irans regionale innflytelse avtar betydelig ettersom motstandsgruppene (som i stor grad er sjiamuslimske) blir uten ledelse og er desillusjonerte. Dette fungerer ikke bare til fordel for Israel, men utløser også et dyptgripende skifte i styrkebalansen regionalt, som vil gi gjenklang for de nåværende konfliktene i det større Midtøsten som helhet i et langsiktig perspektiv – Gaza, Libanon og til og med som langt unna som Sentral-Asia og Sør-Asia. Poenget er at ånden til al-Qaida endelig er ute av flasken og det er ingen stopper for dens panislamske agenda.
Det utrolige er at Iran ikke klarte å forutse hendelsesforløpet. Utrolig nok besøkte faktisk rådgiveren til den øverste lederen Ali Larijani Damaskus fredag og møtte Assad for å gjenta Teherans fulle støtte for å stoppe flodbølgen av islamistiske styrker som allerede nærmet seg byportene.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
