oss 100 kroner!
Det er en økende bevissthet i Europa om at Trumps valgseier dramatisk endrer status quo, men på karakteristisk europeisk måte ser det ut til at de trekker nøyaktig feil konklusjoner av det. Dette innlegget av Raphael Glucksmann – selve prototypen på atlantistiske liberale intervensjonister i EU – er en god illustrasjon på dette.
Av Arnaud Bertrand.
Han skriver at Trumps valgseier betyr at det er på tide at Europa i bunn og grunn blir det som USA som ville ha vært dersom Kamala Harris hadde blitt valgt: et Europa som går alene på krigsstien for å forsvare liberale verdier.
Han skriver:
«Valget av Donald Trump er et mareritt for demokrati, menneskerettigheter og Europa. Dette er et av de sentrale øyeblikkene som endrer historiens gang. Vi i Europa befinner oss nå alene. Alene står vi overfor krig på vårt kontinent, alene overfor Putin, alene overfor den høyreekstreme og autoritære bølgen som skylder over våre nasjoner og verden, alene overfor klimakatastrofen [… . ] Trump har allerede kunngjort at han ville ofre Ukraina og forhandle europeisk sikkerhetsarkitektur med Putin. Europa kan derfor befinne seg i en situasjon som svarer til Tsjekkoslovakia i 1938, under München-avtalen, og vente i korridorene mens «stormaktene» bestemmer dets framtid og dets eksistens. Ingenting garanterer at våre demokratier og EU vil motstå dette sjokket. Alt avhenger av vår evne til å forvandle oss kollektivt og individuelt til å være kjempende demokrater [… ] Vi er nå dømt til å [gi] våre demokratier den styrken og meningen de har mistet, den rettferdighets- og frigjøringshorisont de ikke lenger produserer. Ukene og månedene framover vil definere vår plass i historien. Demokrati er ikke gitt, det er en kamp. Tiden er inne for å drive det med mer kraft og overbevisning enn noen gang».
På ett punkt har han rett: Europa er nå veldig isolert. Men jeg er redd veien han ser for seg vil gjøre det enda mer isolert.
Det valget av Trump betyr er at selv flaggbæreren for den liberale internasjonale orden ikke tror på den lenger: Donald Trump tror ikke på et eksepsjonelt Vesten hvis skjebne er å forvandle resten av verden i sitt bilde. For Trump er det ingen spesiell forskjell mellom verdiene til Europa, Russland eller Kina, de er alle konkurrenter på det globale markedet, og han ønsker å forfølge programmet «America First», som betyr å beskytte USAs interesser mot sine konkurrenter, Europa inkludert. Visst, hvert land har sine egne særtrekk og system, men Trump skiller seg fra andre amerikanske presidenter i nyere tid ved at han ikke ser ut til å ha et eneste liberalt misjonerende bein i kroppen: han vil definitivt ikke presse land X eller Y til å endre sin kultur eller sine indre anliggender for å tilpasse seg liberale følsomheter.
Den liberale orden er død!
Det er dette Europa nå må innse: Den liberale orden er død, og hvis de prøver å gjenopplive dette kadaveret, vil de bli mer isolert enn noen gang før, fordi stort sett alle på planeten – bortsett fra Vesten – hatet den liberale orden og dens verden. De spilte bare med fordi de ikke hadde noe valg: de ønsket ikke å antagonisere de største av stormaktene. Europa er ikke engang en stormakt i det hele tatt, så hvorfor i alle dager skulle resten av verden glede dem med dette?
Dette betyr ikke at Europa selv trenger å miste sine verdier, forbli liberale demokratier så mye dere vil, det betyr ganske enkelt slutten på epoken som startet for 300 år eller så siden, da Vesten definerte seg som overlegen på alle måter og forpliktet til å forvandle resten av verden. Ikke bare er det over, men med Trump finnes det ikke engang et sammenhengende «vest» lenger.
Så hva er det riktige å gjøre for Europa?
Først av alt, i denne nye verdenen er det helt avgjørende å lære seg å forstå andre og snakke til dem som likeverdige i stedet for å forelese dem fra sin høye hest. Vi må kvitte oss med vår feilplasserte følelse av overlegenhet: språket om «verdier» er ikke bare foreldet, det er nå også frastøtende.
For det andre har Europa for lenge vært under den falske illusjonen om at USA brydde seg om Europas interesser: Ikke bare var det aldri tilfelle, det vil være det enda mindre under Trump. Europa må lære hva suverenitet betyr, hva dets interesser er og hvordan man kan kjempe for dem.
Konkret innebærer dette å gjøre det stikk motsatte av det Glucksmann foreslår i sitt innlegg, altså å forsterke kampen for Ukraina. Hvor er Europas interesse der? Tenk deg et øyeblikk at Putin og Trump virkelig inngår fred og at Europa fortsetter å kjempe for Ukraina alene: hva kunne det oppnå alene som det ikke gjorde med USAs betydelige hjelp?
Dette er ren dårskap og kan bare ende i ydmykelse. Heller ikke krigen i Ukraina var noen gang i Europas interesse i utgangspunktet: foruten Ukraina er Europa det første offeret for selve krigen og sanksjonene. Russland selv gjør det strålende: Landet er i mål når det gjelder å oppnå 3,9% vekst i år etter å ha oppnådd 3,6% i fjor.
Det er smertelig åpenbart at Europas interesser ligger i at krigen tar slutt og at det – ikke USA – er dem som skal forhandle en europeisk sikkerhetsarkitektur med Russland, samt de gjenopptatte energistrømmene som ble avbrutt og forårsaket så mye økonomisk skade. USA drar nytte av at Eurasia blir delt («splitt og hersk»): Eurasia selv gjør det ikke.
Det samme gjelder Kina: under Biden var Europa en trofast vasall som fulgte hver eneste bevegelse USA gjorde med hensyn til Kina, fra halvledere til elbiler. Men det er USA som ønsker å forbli nummer 1, det er deres kamp: Europas interesser er faktisk bedre beskyttet i en verden med sterke alternative makter til USA. Når du har én gigant, er det et tyranni, når du har flere, er det balanse. Så Europa bør utvikle sitt eget uavhengige forhold til Kina og slutte å se det fra et atlantistisk synspunkt (eller enda verre, et «verdisynspunkt»).
Eller ta Israel: mange land i Europa, Frankrike først og fremst, hadde lenge hatt en relativt pro-palestinsk utenrikspolitikk bare fordi de har et sterkt muslimsk innslag i befolkninga og mange muslimske naboer på den andre siden av Middelhavet, eller øst for dem. Europas nylige overgang til et USA-lignende ivrig forsvar av Israel gir omtrent null mening for Europas interesser.
Til slutt, Europa må lære seg å ta hensyn til innbyggerne sine og deres behov og stemmer, som er DEN store lærdommen av Trump-seieren. Kamala Harris tapte fordi hun var fryktelig ute av kontakt med det amerikanerne ønsket, et klassisk tilfelle av elitegruppetenkning. Å promotere en Cheney, tenk det! Og Europa er ekstremt skyldig i dette også, som Glucksmanns innlegg illustrerer: hvis han tror at dydssignalering rundt abstrakte forestillinger som å kjempe for verdier, eller utsiktene til krig med Russland, i noen som helst grad appellerer til EU-borgere, har han helt slått av kontakten med virkeligheten. Det europeere ønsker er å se livene sine forbedre seg etter to tiår med at lederne deres i utgangspunktet ikke har gjort så mye mer enn å håndtere tilbakegang og ta ordre fra Washington (Glucksmann selv inkludert).
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har et visst håp om at Europa vil lære leksjonene og endelig våkne opp, men jeg ville lyve: De fleste EU-ledere er Glucksmann-lignende, er jeg redd, og helt ute av takt med realitetene i den verden vi går inn i og de vil lede Europa mot avgrunnen.
De hadde en fantastisk mulighet med det første Trump-presidentskapet til å hevde sin uavhengighet, finne sin egen stemme og sin suverenitet, og de sløste den fullstendig bort. De har utrolig flaks ved å få en ny slik mulighet, og det ser ut som de allerede er på vei til å sløse bort den også.
