oss 100 kroner!
Prosjektet «Senter for kildekritikk» framstår som statens sannhetsgarantist. Skattepengene våre bør ikke gå til å sile virkeligheten og servere «sannhet» fra informasjonens «Høyesterett».
Hva sier det om våre makthavere når de anser det frie ord som en trussel? Hvem definerer «sannhet»? Et trekk ved «sannheter» er at vi ofte må vente på dem. De forstås med historiens og empiriens gang, sannhet skrives sjelden i samtid.
Men nettopp å definere en nåtidens «sannhet», påtar prosjektet «Senter for kildekritikk» seg. Husker du «sannheten» om koronavirusets opprinnelse? At det kom fra flaggermus eller pangolin? Den ble framsatt i samtid, men men i ettertid synes det klart av virusets opprinnelse var et laboratorium
Vi skal altså selv ta regningen for at våre ytringer blir begrenset.
Vi må ta regningen for begrenset ytring
Fra før har vi statsstøttede Faktisk.no og dens like internasjonalt. Nå ønsker medieaktører å opprette et «sannhetsdirektorat» finansiert av ca. 100 millioner kroner av skattebetalernes penger. Det hevder å skulle bli «en del av den norske totalberedskapen, og det skal i så fall samarbeide tett med akademia, næringslivet, skoleverket, politi, forsvar og ulike organisasjoner». Vi skal altså selv ta regningen for at våre ytringer blir begrenset.
Et klart trekk ved totalitære regimer er at staten definerer hva som er sant og usant.
LES OGSÅ Mediene tilslører virkeligheten
Folkets lydighet under pandemien
Folkets lydighet under pandemien ble en nyttig erfaring for dem som ønsker å stramme grepet om fri meningsutveksling. Makthaverne lærte at av frykt kommer underkastelse. Husker du hvordan det gikk sport i å etterleve stadig flere og mer ulogiske regler? Folket lot seg svøpe i overmaktens ordre, og den var fordekt som omsorg. Nå er det «desinformasjon» vi skal beskyttes mot.
– Se godt på de frihetene og rettighetene du nå gir fra deg i angst for pandemien. Du får dem neppe igjen, skrev journalisten, kommentatoren og redaktøren Sven Egil Omdal i et innlegg i Stavanger Aftenblad i forbindelse med regjeringens pandemihåndtering.
Skal beskytte oss mot «desinformasjon»
«Senter for kildekritikk» skal «styrke motstandskraften mot desinformasjon og falske nyheter i befolkningen». Det er frihet og autonomi som gir motstandskraft, ikke et media- og myndighetsoppnevnt sannhetspoliti.
– Senteret skal ikke overvåke ordskiftet eller definere hva som er sant og usant. Vi mener at det trengs en forsterket innsats for å møte utfordringen med spredningen av feilinformasjon, sier prosjektleder Helje Solberg til Subjekt.
Jeg ser ikke forskjellen.
Jeg leser påvirkning, ikke kompetanse, når monopolet av medier allierer seg om definisjonsmakt over «sannhet»
Når folket velger politisk «feil»
Når Brexit kan bli virkelig og Trump kan bli president, er forklaringen feilinformasjon, dumskap, ekstremisme, konspirasjonsteorier … Hva med sentralisert makt og folkets avmakt som forklaring? Når mennesker velger politisk «feil», er det neppe folket det er noe galt med.
Jeg leser påvirkning, ikke kompetanse, når monopolet av medier allierer seg om definisjonsmakt over «sannhet». La meg minne om at ytringsfriheten også beskytter meninger som utfordrer normer og mistolker fakta og hendelser. Ulike tolkninger av de samme dataene er dessuten et gode, ikke en trussel. «Sannhet» og «vitenskap» er prosesser.
LES OGSÅ Dette støtter vi fullt og helt!
Faktisk.no leverer maktens fortellinger
– Vi må ta vare på det viktigste vi har, nemlig tilliten til hverandre og demokratiet vårt, uttaler Solberg.
Demokrati og tillit kan ikke reddes av mektige faktafabrikker. Dessuten: Demokratiets frie ord er jo det som bekymrer Solberg og co. Tillit er nettopp det som mangler når stat og mediemakt vil herske over sant og usant. Og hvem skal vokte sannhetsvokterne?
Faktisk.no og NRK har vist seg ivrige i å diskreditere og hindre kritikk av maktens fortellinger. Om virusets opprinnelse, for eksempel. Sannelig paradoksalt at de som løp maktens tvilsomme ærend nå skal styrke kampen for å beskytte oss mot «desinformasjon». Media sviktet ved å være myndighetenes mikrofon og ved å kneble kritikk av drakoniske tiltak og tvilsom massevaksinering. Nå skal altså de samme beskytte oss mot løgn!
Når mennesker velger politisk «feil», er det neppe folket det er noe galt med.
Grenser for begrepet «desinformasjon» er blitt utvannet
Begrepet «desinformasjon» var opprinnelig løgnhistorier diktet opp av utenlandsk etterretning med den hensikt å undergrave samholdet i fiendtlige land. Informasjonskrigføring, rett og slett. Desinformasjon fra fiendtlige stater er en politisak, mens økonomisk desinformasjon er Forbrukertilsynets, Finanstilsynets og Medietilsynets mandat.
Likevel har vi sett at uttalelser om at koronaviruset kommer fra et laboratorium og at massevaksinering mot korona var et feilgrep, er nok til å bli stemplet «desinformasjon». Grensen mellom «uønsket påvirkning» og «desinformasjon» viskes ut. Dermed også grensen mellom desinformasjon, debatt og feilinformasjon. Med media på laget kan «desinformasjon» bli et nyttigere og mektigere våpen for å bringe sviende politisk motstand til taushet.
LES OGSÅ Medielandskap – en veiledning
Visst trenger vi mer kunnskap og kildekritikk, ikke minst om medias praksis og om sentralisering av teknologisk og utøvende makt. Visst øker trusselen for feilinformasjon med KI, men løsningen er ikke å snevre ytringsrommet.
«Sannhet» har det med å forstås i ettertid, ikke i samtid.
- Initiativet og støtten til et nytt Senter for kildekritikk kommer fra vårt mektige etablissement av medier: NRK, VG, Dagbladet, TV 2, Polaris media og Amedia. Og:
- NHO, Norsk journalistlag, Norsk redaktørforening, Norsk presseforbund og Mediebedriftenes landsforening.
- Prosjektleder er Helje Solberg, tidligere redaktør i VGTV og nå styreleder i Faktisk.no, nestleder i Oslo redaktørforening og nyhetsdirektør i NRK der hun nå har permisjon.
- Senteret skal «etablere et fagmiljø innen kildekritikk, samt styrke befolkningens kunnskap om feilinformasjon, propaganda, radikalisering og annen uønsket påvirkning».
- Det skal tilby «kompetanse, teknologi og opplæringsressurser til skoler, universiteter, det offentlige og til næringslivet».
Denne artikkelen ble publisert i Helsemagasinet.
Les også:
