oss 100 kroner!
I de siste 4-5 åra har jeg nesten ikke lest ei bok, hvis en da ser bort fra cowboybøker. En av de få «skikkelige» bøker jeg har lest, har imidlertid gjort et så kraftig inntrykk at jeg klarer ikke å glemme den.
Klassekampen 9. september 1987.
I lang tid har jeg hatt tanker om å skrive om denne boka, men det lengste jeg har drevet det har vært å fortelle om den til kamerater, og låne den bort. Mitt eksemplar er derfor både flisete og skittent, slik ei virkelig god bok skal være.
Boka er utgitt på et lite forlag som holder til i fjæresteinene ikke langt fra Lindesnes fyr. Om boka fremdeles finnes på lager veit jeg ikke, men bokhandlerne har den kanskje.
Den bærer den lange og noe pussige tittel: «Helvete eller høy sjø – vi kommer». Boka er fra krigen, og handler om krigseilernes innsats og liv, men la meg i samme åndedrag si: Dette er ikke ei vanlig krigsbok. Dette er knapt nok ei bok i det hele tatt, dette er et livsverk. Livsverket til byssegutten og seinere kokken Ivar Myklebust fra Kristiansand. Det er ting å utsette på språk, komposisjon og sånne ting, men det betyr ingenting, for dette er ekte. Det gjør på en måte boka enda mer «ekte» at den ikke er perfekt. Myklebust sutrer ikke, han er heller ikke upersonlig eller gir kalde fakta om krigen, han gir ei varm, levende miljøskildring av det helvete sjøfolka gikk gjennom, samtidig som han klarer å fortelle om festene i Rotterdam og damene på St. Helena. Miljøet han skildrer kjenner jeg igjen fra trailersjåfører og andre rekende fanter. Han krydrer boka med historier, uten å bli vulgær. La meg gi et eksempel:
Skuta «Egerø» som Myklebust seiler med nesten hele krigen, er på vei til Norge 9. april 1940. De snur og går til England, og blir liggende ei stund i Liverpool. På sjømannsklubben til kjerka treffer byssegutten ei engelsk jente som han avtaler stevnemøte med søndag formiddag i hennes hjem, med hennes mor som anstand. A decent english home må vite. 19-åringen er ikke lite nervøs, og ikke for stiv i engelsk. Han drar innom puben og skyller ned en halvliter på veien. Der ser han en av de lokale gutta komme inn. «How are you today, Jack», spør barkeeperen. Og Jack svarer: «Not so fuckin’ bad», et uttrykk som er vanskelig å oversette, men jeg tror dere har ei viss peiling.
Og du har kanskje allerede gjetta resten. 19-åringen blir møtt i døra av mora til den utkårede, og da hun høflig spør hvordan det står til, bruker Myklebust sin nylærte svarfase. Den fine fruas underunderkjeve faller ned, døra lukkes og byssegutten ser aldri kjæresten igjen.
«Helvete eller høy sjø» klarer denne fine balansen mellom fakta og liv, mellom konvoier, lasting, fritid og festing. Dessuten finnes endel interessante personskildringer, jeg synes spesielt skipperen er god. «Kaptein Tomas», med en naturlig autoritet og originalitet som gjør det lett å se han for seg. Konvoier er noe «forbanka herk», tyskerne er noen «forbanka lømler», og hver julaften inntar han sine 2 årlige geneverglass og synger den gamle shantyen «Rolling home». Juleønsket er det samme hvert år: «Neste julaften hjemme». Tomas seilte ute sammenhengende fra 1936 til 1946, og det var ikke enestående. Myklebust lar seg ikke overmanne av den sentimentalitet eller bitterhet som som nødvendigvis må ligge der, og som leseren føler. Flere ganger måtte jeg tørke brillene, eller le så folk snudde seg etter meg på trailerkafeene når jeg leste.
Avslutninga er sterk, og den knekte kanskje flere sjøfolk enn selve krigen gjorde. Etter fem år med olje i lasterommet og ammunisjon som dekkslass, er Egerø på vei til Murmansk når freden kommer. Aller regner med å gå til norsk havn etterpå, men nei. Hør på dette: Som takk for krigsinnsatsen fikk de ikke gå til Norge for å få avløsning, de blei sendt ut på ei ny runde til samtlige steder de hadde vært i løpet av de fem åra krigen hadde vart. New York, Texas, Malta, Suez, Cape Town, Abadan, Sydney, Brisbane, Suez, Port Said, Alexandria. Strafferunden var over 23. mars 1946, og mannskapet kunne reise hjem. Til et land hvor Northrashipfondet ikke utbetalte dem hyra , og hvor unionen jevnt over gav faen. At ikke 100 prosent av krigseilerne blei alkoholikere og uteliggere eller terrorister er ufattelig for meg. Men i likhet med min yrkesgruppe hadde de vel fått tålmodigheten inn i blodet.
Myklebust har hatt styrke nok til å skrive seg gjennom krigen, også som en form for terapi. Dette er arbeiderlitteratur med livet som innsats. Vel blåst, kokken!
Etterskrift fra 2024.
Boka til Myklebust kan man lese fra norske IP adresser på Nasjonalbiblioteket:
https://www.nb.no/items/2c0b1876da15d1a5b45c0bddd48f015a?page=0&searchText=Sampress
