oss 100 kroner!
EØS-avtalen er bærebjelken i Norges forhold til EU. Om avtalen sies opp, går vårt land vanskelige tider i møte, hevdes det. Eksport og handel vil gå i stå, ingen vil kjøpe varene våre. Tusenvis av arbeidsplasser settes i fare. Nordmenn kan ikke lenger reise fritt, studere og jobbe i Europa. Vår sikkerhet og trygghet kommer i spill.
Eller?
Spådommene er mange og dystre. Som de var forut for EU-avstemninga for 30 år siden. Da som nå, hausses trusselbildet opp av politikere, næringsliv og media. På denne bakgrunn er det overraskende at bare 46% av folket støtter EØS-avtalen – om vi skal tro en Norstat-meningsmåling for noen måneder siden.
Sånt er oppløftende, og det viser at stadig flere ønsker seg ut av EØS-avtalens tvangstrøye og det fordekte EU-medlemskap som avtalen representerer.
Samtidig svekkes løgnene om hva som skjer om avtalen sies opp.
Argumenter som «vi veit hva vi har, men ikke hva vi får» og «kaos uten EØS-avtalen», får stadig mindre troverdighet.
Det ligger heller ingen dramatikk i å si opp avtalen – om vi skal tro jusprofessorene Graver, Smith og Ørebech.
Handelsmessig vil det meste bli som før.
Politisk har vi alt å vinne.
Vi tar tilbake vår selvbestemmelsesrett.
Grunnlovens paragraf 1 om Norge som «fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike», kan atter gi mening.
Oppsigelse med ettårig varsel er en gjensidig rett, og hjemlet i EØS-avtaletekstens paragraf 127. Som erstatning for EØS-avtalen vil handelsavtalen av 1973 automatisk tre i kraft.
Den gir blant annet norsk industri tollfrihet for all eksport til EU-landene. Med dagens avgifter på landbruksvarer og fiskeriprodukter skjer ingen endringer.
På aktuelle områder som ikke omfattes av den drøye femti år gamle handelsavtalen, skal Norge og EU søke å finne praktiske løsninger som begge parter er tjent med.
Å si opp EØS-avtalen betyr med andre ord ikke at vi må prøve å få til en handelsavtale med EU. Handelsavtalen har vi allerede, selv om den på enkelte områder kan trenge justeringer.
Politisk kan en EØS-oppsigelse gi store endringer. Avhengig av i hvilken grad våre politikere i etterkant tar mer hensyn til oss enn til EU. Noen eksempler:
- Tidligere Stortingsvedtak, fattet som resultat av EØS-avtalen, kan sies opp eller forbli norsk lov. Det bestemmes suverent av oss, ikke av EU.
- Nye EU-direktiver og forordninger kan innføres i den grad vi finner det hensiktsmessig. I hvilken grad tjener de norske interesser?
- EU har ikke lenger lovlig rett til å treffe mottiltak om vi velger å gå egne veier.
- EUs byråer som for eksempel energiunionen ACER, vil ikke lenger ha avgjørende myndighet her til lands. Vi kan selv bestemme våre strømpriser, eller – på fritt grunnlag – velge i hvor sterk grad vi vil samarbeide med ACER.
- Våre årlige bidrag for å få lov til å handle med EU – over 5 milliarder kroner – bortfaller. Ingen av EUs øvrige handelspartnere betaler sånne bidrag.
- Vår deltaking i EUs forsknings- og utdanningsprogrammer kan fortsette i den grad vi finner det ønskelig. I dag betaler vi her over 6 milliarder kroner – det er mer enn vi får tilbake.
- Det særskilte ESA-tilsynet og EFTA-domstolen vil ikke lenger ha noen funksjon. Eventuelle tvister mellom Norge og EU bringes i stedet inn for vanlige domstoler. Minst 200 millioner kroner spart.
- Vi kan selv bestemme i hvilken grad vi vil åpne våre grenser for innvandring, herunder arbeidsinnvandring.
- Vi kan gi offentlig støtte til eget næringsliv. I distriktene vil dette være et viktig virkemiddel mot fraflytting og sentralisering.
- Ut av EØS kan også bety brudd med markedspolitikk, konkurranseutsetting og liberalisering – avhengig av hvilke partier som får flertall i kommuner og stat.
En eventuell oppsigelse av EU-avtalen vil neppe falle i god jord i Brussel, vant som de er med servile nordmenn. For EU er Norge en viktig og nødvendig handelspartner. De tjener langt mer på å handle med oss enn vi med dem:
- Vi leverer både olje, gass og elektrisitet. EU er helt avhengig av Norge om de skal få til noe grønt skifte.
- Vi selger i hovedsak fisk som råvare til EU. Foredling av norsk fisk skaper flere arbeidsplasser i EU-land som Danmark og Polen enn her hjemme.
- Tiltross for at landbruk ikke er en del av EØS-avtalen kjøper vi stadig mer landbruksvarer fra EU. I 2021 importerte vi eksempelvis for 27 milliarder kroner, og solgte for en drøy milliard. Vår eksport av landbruksprodukter til EU har nærmest stått på stedet hvil i de siste 30 årene, mens EU har mangedoblet sin eksport til oss.
- Nordmenn har stor kjøpekraft, og er attraktive som handelspartnere. Både for EU-land og andre. Vi selger kvalitetsvarer som etterspørres både i og utenfor EU.
- Vårt Oljefond er en viktig investor i europeisk næringsliv.
Hvilke mottiltak kan så EU sette i verk dersom vi sier opp EØS-avtalen?
Boikott av våre varer?
Okkupasjon?
Politisk undergravingsvirksomhet?
Boikott kan i like stor grad slå tilbake på EU, og er neppe realistisk. Jamfør EU/USAs boikott av Russland.
Dagens fremste EU-land okkuperte oss i 1940. Det ble ingen suksess.
Politisk undergraving, derimot. Høyst sannsynlig. For EU-vennlige organisasjoner og enkeltpersoner vil det ikke stå på midler. Vår egen PST vil lukke øynene og snarere oppmuntre framfor å avsløre vestlige pengestrømmer og påvirkning.
Ved folkeavstemningene i 1972 og 1994 seiret folket mot alle odds. Hva skjer når vi seirer en 3. gang og atter blir en likeverdig handelspartner med EU-landene?
Vi får en overgangsperiode med kanskje litt færre smil i Brussels korridorer, og litt mindre stas på våre topp-politikere, byråkrater og diplomater.
Ille for dem, men neppe for nordmenn flest – nå med nyvunnen tro på egne krefter.
Så vil det gå seg til.
Fordi Norge er minst like viktig for EU som EU er for Norge.
Jan Christensen
